3 år

3 år. Barnehagegut. Full fart på små bein. Nysgjerrig på livet. Akkurat fått dreisen på å sykle på trehjulssykkel. Aktiv, strevsom, men ikkje minst ein morosam alder. Pratar i setninger med fleire ord. Trassalder. Eit ynskje om å bli meir sjølvstendig. Storesysters beste venn, sjølv om dei kranglar når lillebror ikkje leikar slik som ho hadde tenkt. 3 år. Bursdagskrone. Kake og familieselskap. Bursdagsgåver. Feiring i barnehagen. Ein liten gut som sluker i seg sjokoladekake og riv opp gåvepapir. 3 år.

3 år. Ein gravstein. Eit sakn over alt eg mista og alt som aldri blei. Blomster. Tente lys. Aldri vil eg gløyme, Loke. Du skulle ha vore 3 år. Kvifor? Kvifor akkurat min gut? Kontrastane av det som skulle vore, og det som er er så store. Eg mista ikkje berre det du var, men og alt du skulle bli. Aldri vil eg gløyme, Loke. Idag hadde du vore 3 år og barnehagegut i full fart på små bein.

Følg Turkistliv på Instagram med å trykke her!

Lik gjerne Jenta med det blå håret på facebook.

Å forandre et liv til noen man ikke kjenner

Det var en vanlig dag med et barn som ikke ville sove. Hodet mitt dunket, jeg var sliten. Hvorfor skal det være så vanskelig å få lagt henne? Livet som mamma med en far som reiser masse med jobben er ikke alltid bare-bare. Noen ganger er jeg så sliten at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg, og jeg skulle bare ønske at hun kunne sovnet. Vært litt enklere. Gitt meg litt mer ro. At jeg fikk litt mer fred. Når hun var baby hadde hun kolikk, og småbarnsmor-drømmen var langt fra den drømmetilværelsen jeg så for meg. Endelig sovnet hun.

Jeg kastet meg ned på sofaen og slengte beina på bordet. Tok opp mobilen og scrollet nedover neewsfeeden på facebook. Og der såg jeg det. I det øyeblikket forandret et lite menneske jeg ikke kjente hele mitt liv. Fra natt til dag. Hjertet mitt gikk opp i halsen, for dette kunne ikke være sant. Det er ikke lov. Kroppen min begynte automatisk å skjelve og stemmen min hikstet. Tårene ville ikke slutte å renne og jeg reiste meg opp og jeg gikk med faste skritt mot soverommet og åpnet døren. Der lå mannen min på senga og så forvirret på meg imens jeg stod der. Og skalv. Med tårene nedover kinnene mine. ''Hva er galt?'', spurte han. Munnen min var tørr og jeg klarte nesten ikke å prate før jeg hikstet det ut. ''Sønnen til venninna mi er død'', og jeg lot han lese historien til det lille menneskelivet som forandret mitt liv.

Fra dette øyeblikket var det ikke travelt å være mamma. Fra dette øyeblikket var jeg ikke lengre sint fordi hun ikke ville sove, fordi jeg visste det kunne være verre. Fra dette øyeblikket forandret livet mitt seg fra natt til dag. En liten kropp jeg såvidt fikk møtt forandret mitt liv. Jeg visste nå at jeg ikke hadde noe å klage over. Jeg visste at jeg ikke kunne ta det for gitt. Jeg visste nå hvor heldig jeg var - og hvor viktig det var å ta vare på det. Jeg gikk fra sliten småbarnsmor til supermamma på et knips.

Natt til 12. Mai 2015, ble mitt verste mareritt virkelighet. Jeg løftet opp lille Loke Alexander, og det var ingen tegn til liv. Det er ikke mye vi vet om hva som har hendt, det eneste vi vet er at det lille hjertet sluttet å dunke et sted imellom 02.45 og 03.00. Begravelsen vil finne sted i Langevåg kyrkje Torsdag den 21.05 klokken 13.00. Alle, både nære som fjerne, er velkomne til å vise sin støtte og kondolanse. Vi trenger all støtte vi kan få i denne tiden.

Det føles selvfølgelig utrolig urettferdig at dette skulle skje oss, akkurat kjøpt oss hus, nygifte, og alt så ut til å gå riktig vei. Ekstra surt føles det siden vi tok alle forehåndsregler, ikke røkte jeg under svangerskapet, ikke brukte han pute, jeg ammet hele veien fra fødselen og frem til han dro, og alltid ble han lagt på ryggen. Men samtidig er det godt å vite at det ikke er noe jeg kunne ha gjort annerledes. Jeg synes også det er viktig å få frem, siden mange av vennene mine er småbarnsmødre og gravide, at dette skjer heldigvis utrolig sjelden. Det er ingen tall for 2014 enda, men i 2013 var det 8 barn i Norge som døde av krybbedød. Nå blir det en stund til vi får obduksjonsrapporten, men etter det vi har fått vite av legepersonell frem til nå, er det dette det heller mot. Bare ta vare på tiden, og prøv å ikke bekymre dere for masse. Jeg føler jeg har brukt for mye tid på å være nervøs og sjekket han gjennomsnittlig 10 ganger om natten, men når vi stod midt i det hadde det ikke mye å si at jeg så på han for 15 minutter siden. Dette er bare en forferdelig tilfeldighet, som jeg ikke unner noen andre å oppleve.

Hvil i fred, mammas, pappas og storesøsters kjære skatt 

 

Dette er historien til en av mine gode venninner, og jeg ble så inderlig rørt når hun fortalte meg dette. Hun takket meg for min åpenhet fordi jeg hjalp henne å få perspektiv på livet og bli den moren hun har blitt idag, samtidig som hun sa at hun følte seg slem som fortalte dette til meg.

Men, er det ikke det beste jeg kan få høre? At min sønns død ikke var helt uten nytte? At min sønn har forandret på noens liv med sin historie? Tenk at en liten gutt med navn Loke Alexander har forandret så mye for så mange - også for mennesker han ikke kjente. Min lille, fantastiske superhelt.

Følg Turkistliv på Instagram med å trykke her!

Lik gjerne Jenta med det blå håret på facebook.

Lukket dør

Jeg sitter bak en lukket dør.

 

Plutselig banker det på.

Jeg titter ut

igjennom nøkkelhullet.

Der står du,

øynene dine treffer mine

når jeg skimter ut.

Du sier ingenting,

men jeg vet

at du vil inn.

Det er så mye rot her inne..

Jeg blir usikker

om du kan takle det.

Usikker på

om rotet mitt vil jage deg ut.

Og kanskje mest av alt

redd for at du skal komme inn

og hive alt jeg har her inne rundt deg,

slik at jeg får

enda mer å rydde.

 

Det har alltid vært vanskelig å slippe inn til meg.

Her er så mye,

og jeg føler meg så sårbar

hvis du får se det.

En gang var her ryddig

og jeg hadde kontroll.

Men hver gang noen slipper inn,

uavhengig av

om de bryter opp døren

eller om jeg frivillig åpner opp døren på vidt gap,

så ser det verre ut enn når de kom.

Selv om de sier at de skal hjelpe meg å rydde

roter de det bare til.

 

Jeg sitter bak en lukket dør,

du banker forsiktig,

vil inn.

 

Jeg prøver å slippe deg inn til meg.

Så vanskelig å åpne.

Steps leading to door showing light
Licensed from: Wavebreakmedia / yayimages.com

Følg Turkistliv på Instagram med å trykke her!

Lik gjerne Jenta med det blå håret på facebook.

Kom Mai, du skjønne milde...

''Kom, mai, du skjønne, milde, 
gjør skogen atter grønn,
og la ved bekk og kilde
fiolen blomstre skjønn! 
Hvor ville jeg dog gjerne 
at jeg igjen deg så! 
Akk, kjære mai, 
hvor gjerne gad jeg i marken gå!''

Idag er dagen her igjen. To år har gått siden jeg mistet Loke og jeg vet ikke hva jeg skal si. Selv om jeg har sagt at jeg ønsker å gjøre om på bloggen, føler jeg at jeg på slike dager må nevne han.

Det er noe spesielt med kontrasten i Mai måned. Blomstrene spirer, solen titter frem og våren marsjerer inn. Alle smiler og er glade og den 17.Mai er det Norges nasjonaldag, også omtalt som barnas dag. Samtidig er Mai for meg dødens måned. Jeg husker godt hvor vondt det var å høre fuglekvitter, glade mennesker og høre om ''barnas dag'' i 2015. Selvfølgelig var det vondt, jeg hadde akkurat mistet sønnen min. Jeg kunne ikke forstå hvorfor verden ikke bare stoppet opp, for meg stoppet jo hele verden opp når Loke døde. Mai måned er vond, kontrasten kan gjøre den enda litt vondere. Den dag idag skulle jeg ønske at jeg kunne få sønnen min tilbake, selv om jeg har akseptert at han er død. Jeg savner ikke bare det han var, men det som aldri ble. Loke skulle blitt 3 år nå i September 2017. Jeg skulle egentlig hatt en treåring. Istedet har jeg en gravstein, og det føles urettferdig. Jeg forstår den dag i dag ikke hvorfor jeg måtte miste Loke, jeg var jo så glad i han. Dessverre er det ikke alt vi kan forstå, og vi må bare akseptere det. Nå to år senere vil jeg si at sorgen er relativt lett å bære, for det har blitt en vanesak. Jeg har ikke glemt Loke, jeg tenker på gutten min hver eneste dag. Men jeg har lært meg å leve med smerten, for jeg vet hvor smerten kommer fra. Smerten kommer fra den dype kjærligheten jeg hadde - og enda har, for mitt barn. All smerte i hele verden er verdt den kjærligheten jeg enda har for Loke Alexander.

LES innlegget jeg skrev den 12.Mai 2016 som heter ''Posttraumatisk vekst''

Helt til slutt ønsker jeg å dele dette utdraget fra et annet innlegg om takknemlighet:

''Å fortelle meg at jeg skal fokusere på det positive gir ikke mening. Det finnes ikke noe positivt i at sønnen min døde. Jeg er takknemlig for det jeg har - men også lei meg for barnet jeg mistet. Jeg er ikke bare en av delene. Sorgen og gleden går hånd i hånd. Det at jeg sørger betyr ikke at jeg er utakknemlig, jeg vil heller si at sorgen kommer av en takknemlighet ovenfor noe som jeg har hatt som ble revet så brått ifra meg.

Idag håper jeg at alle som har barn er takknemlige for at middagsbordet er så fullt som det skal være - for det er virkelig den største velsignelsen man kan få. Husk på alle foreldrene som har en tom stol med bordet. Tenk på hvor vanskelig hverdagen er for dem som mangler ett barn eller flere på jorden, og vær takknemlig for at du er så heldig at du har hvert eneste ett her med deg. For alle er dessverre ikke like heldige.

Med første øyekast kan jeg kanskje virke utakknemlig - men jeg tror ikke noen kan være like takknemlige over noe som de som har opplevd et vondt tap. Se igjen. Takknemligheten min gå dypere enn man skulle tro, for jeg vet hvor fort et barn kan bli revet ifra meg. Jeg vet hvordan det føles når noen river barnet mitt brutalt ut av armene mine og jeg aldri får se det igjen. Jeg tar aldri noe for gitt lenger, for jeg vet at det kan bli borte med et knips. Så vær så snill, ikke be meg om å være takknemlig for det jeg har når jeg deler mine sorger. Jeg er ikke lei meg fordi jeg velger å se på verden med negative øyne. Jeg er lei meg fordi babyen min er død.

Ikke tro at jeg er utakknemlig fordi jeg er lei meg, og ikke tenk at jeg ikke sørger lenger bare fordi jeg kan tenke positivt. Istedet for å tro at du forstår hva jeg føler, spør megSpør meg om de tomme armene mine, og jeg vil takknemlig og positivt fortelle deg om den nydelige gutten som skulle fylle dem. Spør meg om gutten som lærte meg å holde hodet over vann. Spør meg om han som lærte meg at kjærligheten er større enn døden, spør meg om han som lærte meg at jeg kan overleve det umulige. Spør meg om min største velsignelse og min største sorg - spør meg om min sønn.

Husk han like godt som du husker meg. Inviter han også, når du inviterer meg. Jeg ønsker at du husker at han levde. Del hans historie, hans kjærlighet, hans minne, hans liv. Hvis du vil lette hjertet mitt mer - si navnet hans høyt. Ofte. Uten å nøle.''

Følg Turkistliv på Instagram med å trykke her!

Lik gjerne Jenta med det blå håret på facebook.

Grunnen til at du ikke er lykkelig:

Hvorfor er du ikke lykkelig i livet ditt?

Still deg selv dette spørsmålet. Jeg har en litt merkelig forklaring på hvorfor du ikke er lykkelig: Du er ikke lykkelig fordi du ikke ønsker å være lykkelig. Du ønsker rett og slett ikke å være lykkelig.

Det høres ganske spesielt ut, og du spør sikkert deg selv: Hvorfor skulle jeg gjort det mot meg selv? Hvorfor skulle jeg ikke ønske at jeg var lykkelig? Hvorfor skulle jeg torturert meg selv med vilje på den måten? - Det er et interessant spørsmål, så la oss se en titt på hvorfor du gjør dette mot deg selv.

La meg stille deg et nytt spørsmål: Ønsker du å være ubetinget lykkelig? Og før du svarer ''Selvfølgelig. Hvem ønsker ikke å være lykkelig uansett årsak?'', så tenk deg om en gang til. Ønsker du virkelig å være ubetinget lykkelig? La meg forklare deg hva ubetinget lykke egentlig betyr, for de fleste mennesker ønsker å være betinget lykkelig. Betinget lykke betyr at alt går din vei i livet og du er lykkelig. Det er enkelt - og de fleste prøver å bli lykkelig på denne måten. Problemet er at det ikke fungerer. Hvorfor fungerer det ikke? Tenk deg om.

Hva trenger du for å være betinget lykkelig?

Jo du trenger:

Oksygen

God mat

Vann

En stabil jobb

Bra økonomi

En trygg bosituasjon

Et harmonisk forhold

Mange venner

Et stort nettverk

Godt sexliv

Morsomt sosialliv

En trygg familie

Underholdning

En mobiltelefon

En datamaskin

Ditt og datt og ditt og datt... Listen varierer selvfølgelig fra person til person, men du skjønner tegningen. Du trenger alle disse tingene for å kunne føle deg lykkelig. Hundrevis, kanskje tusenvis av ting må være til stede i livet ditt i hvert øyeblikk for at du skal tillate deg selv å føle deg lykkelig. Hva skjer hvis du mangler bare en av disse tingene? Jo, du er ikke lengre lykkelig. Hvorfor ikke? Jo, fordi du har valgt betinget lykke. Det er det betinget lykke er, å være lykkelig når alt går din vei, og ulykkelighet når det ikke går din vei. At alle disse tingene skal være tilstede hele tiden, hva er sjansen for det? Veldig liten, sant?

Buddha statue
Licensed from: kamchatka / yayimages.com

Men la oss snakke om ubetinget lykke. Du tenker sikkert at det er lett å takke ja til ubetinget lykke, for hvem ønsker da ikke å være lykkelig uansett omstendigheter? Å takke ja til ubetinget lykke vil si at du er lykkelig uansett hva. Kan du takle det? Det er ikke så enkelt som det høres ut som. Hvis du velger å være ubetinget lykkelig betyr det: Du er lykkelig selv om du ikke får den maten og boligen du ønsker. Du er lykkelig selv om noen irriterer deg i trafikken. Du er lykkelig selv om noen slår deg ned uten grunn. Du er lykkelig selv om firmaet ditt går konkurs. Du er lykkelig selv om du mister jobben og blir arbeidsledig. Du er lykkelig selv om hele familien din og alle vennene dine går imot deg. Du er lykkelig selv om du blir skilt fra noen du har vært gift med i 10 år. Du er lykkelig selv om du mister alt du eier og ender opp fattig på gata. Du er lykkelig selv om barnet ditt dør. Du er lykkelig selv om hele familien din blir myrdet. Du vil fortsatt være lykkelig. Kan du takle det? De fleste mennesker takler det ikke.

Det er egentlig litt morsomt. Det du har gjort hele ditt liv er å sette opp en liste med regler og betingelser for at du skal tillate deg selv å føle deg lykkelig. Du forteller deg selv at: ''Jeg vil være lykkelig når jeg har nok penger i banken, når familien min gjør det godt, jeg har et stort fint hus, en god karriere, 3 barn og et harmonisk ekteskap. Da vil jeg være lykkelig''. Når jeg forteller deg at du kan være lykkelig uten alle disse tingene blir det problematisk for deg. Dette er fordi hele motivasjonssystemet ditt er bygd opp på at du bare tillater deg selv å være lykkelig når du har oppnådd visse ting. Når jeg sier at du kan være lykkelig uten alle disse tingene stjeler jeg nesten motivasjonen din. Hvis jeg sier til deg at du kan være lykkelig uten en jobb, så tenker du sikkert: Hvorfor skal jeg gå på jobb da? Hvis du kan være lykkelig uten å at en utdanning, hvorfor skal du da ta en utdanning? Hvis du kan være lykkelig uten å trene, hvorfor skal du da trene? Hvis du kan være lykkelig uten suksess, hvorfor skal du da jobbe så hardt for suksess? Mange mennesker kommer til å reagere med å si: ''Men vent. Jeg ønsker en god jobb. Jeg ønsker masse penger. Jeg ønsker et harmonisk forhold. Jeg ønsker et stort hus. Jeg ønsker å ha suksess. Jeg vil ha disse tingene. Jeg vil ikke tillate meg selv å være lykkelig før disse tingene skjer, for dette er hva jeg trenger for å bli lykkelig''. Vel, det er flott. Men da ønsker du disse tingene og ikke å være lykkelig. Her kommer vi inn i kjernen av problemet, og det er at du ikke vet hva du skal gjøre når du faktisk er lykkelig fordi du blir motivert av å jage etter lykke. Du har laget haugevis med betingelser over hva du tror du trenger for å være lykkelig, men du glemmer at det du egentlig ønsker er å være lykkelig og ikke betingelsene i seg selv. Hvis du tror at du må ha en stor familie, en god jobb og masse penger for å være lykkelig burde du tenke omvendt. Det du må gjøre er å fokusere på å være lykkelig og ikke på betingelsene du har satt. La meg gi deg et eksempel på at du har satt masse penger som betingelse for at du skal være lykkelig og at du jobber hardt i 10 år og får masse penger. Det du sitter igjen med er masse penger, ikke lykke. Det er lett å tenke at det er greit, men det er ikke greit. For man glemmer at det man egentlig ønsker er å være lykkelig og at det var derfor man ønsket masse penger i utgangspunktet. Mennesker ønsker egentlig å være lykkelige. Mennesker ønsker ikke mobiltelefoner, store hus, hytte med havet, penger og suksess. De ønsker å være lykkelige og tror at disse tingene er nøkkelen. Hvis du velger å være ubetinget lykkelig, er å være lykkelig målet ditt og ikke betingelsene. Det betyr at hvis du oppnår det har ingenting annet betydning for deg. De fleste takler det ikke. De tenker at da har de ikke lengre en grunn til å gå på jobb, de har ikke lengre en grunn til å spise god mat, de har ikke lengre en grunn til å gå på skole, de har rett og slett ikke lengre en grunn til å gjøre alt som de gjør. Og det stemmer forsåvidt. Dette stemmer fordi motivasjonssystemet til mennesker er bygd opp på helt feil grunnlag. Og du lurer på hvorfor du har problemer med å motivere deg selv? Kan det være fordi du motiverer deg selv på feil grunnlag? Vi mennesker motiverer oss selv med å gi belønninger og straff. En av måtene vi gjør det på er å for eksempel fortelle oss selv at: ''Jeg vil være lykkelig når jeg har 100.000 kroner i banken. Da får jeg lov å være lykkelig'', ''Jeg vil være lykkelig når jeg har fått toppkarakterer i alle fag'', ''Jeg vil være lykkelig når jeg starter et firma som forandrer verden'', ''Jeg vil være lykkelig bare hvis jeg går på trening idag og trener i to timer. Hvis jeg gjør det, da vil jeg være lykkelig''.

Golden Buddha
Licensed from: leungchopan / yayimages.com

Det jeg prøver å si er: For å svare ja på spørsmålet ''Ønsker du å være lykkelig?'' må du kunne svare ja på spørsmålet om du ønsker å være ubetinget lykkelig. Det vil si at du må tillate deg selv å være lykkelig selv om du går på trening og bare har energi til å trene i en time istedet for to. Det vil si at du må tillate deg å være lykkelig selv om du er lat den uken og ikke går på trening i det hele tatt. Det vil si å være lykkelig selv om man stryker på alle fag i eksamen. Se for deg det. For mange høres det ut som en forferdelig ide. Det er fordi man mister motivasjonen siden det er bygd opp på straff og belønning. Det er en veldig umoden form for motivasjon selv om de aller fleste mennesker bruker den, det er på samme måte man motiverer en hund. Du har gjort deg selv til en hund, det er det du har gjort. Du har trenet deg selv uten at du har visst det til å fungere på samme måte som en hund. Når du for eksempel går på trening gir du deg selv en belønning, det kan være alt fra god mat til bare å tenke for seg selv at man har vært fornuftig idag og føle seg stolt. Denne belønningen var ikke til stede før du var på trening, og her kommer vi til problemet. Når du velger betinget lykke er det garantert at vi ikke er lykkelige før vi føler at vi ''fortjener det''. Det er garantert at vi blir ulykkelige. Det er garantert. Det er garantert på grunn av strukturen vi bruker i livene våre, så ikke bli overrasket når du aldri blir lykkelig. Det er ikke noe som ikke fungerer, blir du ulykkelig viser det at alt fungerer slik som det skal med tanke på strukturen du bruker. Det du må gjøre er å endre strukturen hvis du vil oppnå noe bedre. Dette er en skummel prosess fordi den endrer både måten vi motiverer oss selv på og hvordan vi ser på livet.

Hvis du forteller noen at du var lykkelig imens hele familien din ble myrdet ville de fleste reagert med å kalle deg et monster og tenkt at du ikke har lov til å være lykkelig imens hele familien din ble myrdet. Som om din lidelse i det hele tatt hadde hjulpet på den situasjonen. Tenk dypere på det, hvordan hjelper det på situasjonen at du sitter og gråter over det som skjer? Det hjelper ikke. Mange tenker nok at dette er absurd og på hvordan jeg klarer å komme frem til dette, og jeg sier ikke at jeg hadde vært lykkelig hvis noe slikt skjedde med meg, jeg sier dette for å vise hvor merkelig det høres ut og for å sette på spissen hvordan vi setter betingelser for lykke. Hvis du hadde følt deg lykkelig imens familien din ble myrdet, da hadde du sett på deg selv som ond. Fordi motivasjonen din er bygd opp slik at du tror at hvis du hadde vært lykkelig hadde du ikke gjort noe med det. Du trenger å virkelig få panikk og freake ut for å handle kjapt. Det gir ikke mening for deg at familien din blir myrdet og du er lykkelig men gjør den riktige handlingen for å redde dem uansett. Hva er vitsen når man er lykkelig uansett? Det er vanskelig for deg å forstå dynamikken. Vi mobber oss selv med våre egne følelser og bruker dem som straff og belønning for å få oss til å handle riktig.

Det vi må gjøre er å endre fundamentet på hvordan vi blir motivert. Du må være villig til å innse at akkurat nå ønsker du ikke ubetinget lykke. Fordi du har bygd inn de handlingene du gjør inn i din personlighet for å fortsette å gjøre dem. Fordi ekte motivasjon er vanskelig for deg har du heller fortalt deg selv at: ''Jeg er en arbeidskar, så jeg er den type menneske som går på jobb hver dag til riktig tid'', ''Jeg er et familiemenneske, så jeg behandler familien min bra'', ''Jeg er et sunt menneske, jeg er den type menneske som går på trening og spiser bra'' osv osv osv. Noen gjør det tilogmed omvendt: ''Jeg er ikke den typen menneske som står opp tidlig, jeg er ikke den type menneske som liker denne jobben, jeg er ikke den type menneske som er mye ute i friluft og trener''. Grunnen til at man gjør dette er for at det skal være enkelt for oss å motivere oss selv til å gjøre de handlingene vi ønsker å gjøre. Det blir enkelt hvis man tenker at man ER disse tingene, at det er en del av hvem man naturlig er som menneske for da blir man motivert til å gjøre dem. Nå tenker du sikkert: Hva er galt med det, da? Vel, det kan bli ganske problematisk når de tingene du har flettet inn i din personlighet ikke egentlig produserer lykke for deg. Vel, la oss si at du har flettet inn at ''du er en arbeidskar, du jobber hardt og er alltid tidsnok på jobb'' inn i personligheten din. Problemet kommer at når du fokuserer på dette blir dette en høyere prioritet for deg enn lykke fordi det er en del av din identitet. La oss si at jeg sa til deg ''EY, du jobber voldsomt masse, sikkert over 100 timer i uka, du sliter deg ut og det ser ikke ut til å gjøre deg lykkelig. Du lider. Slutt med det'', så hadde du sikkert svart ''Nope. Kan ikke gjøre det, Marte. Kan ikke det''. Hvorfor ikke? ''Fordi det er den jeg er''. Men det gjør deg ikke lykkelig? ''Nope, men det betyr ingenting, for det er den jeg er''. Der er problemet. Når noe har blitt en del av din identitet er det så vondt for deg å gå slipp på det at du ofrer lykke med å holde fast på det. Uansett om det gjør deg ulykkelig. Det er vanskelig å gi slipp på deler av sin identitet for da er det lett å føle at man ikke vet hvem man er. Dette gjelder også dårlige vaner som at man ikke er en morgenfugl, at man er en rolig person som ikke ønsker å trene og at man ikke ønsker å være i aktivitet fordi man bare er sånn. Hvis du ikke er en arbeidskar, hvem er du da? Hvorfor skal du gå på jobb imorgen? Skal du bare slutte å gå på jobb? Slik at du får sparken og mister huset og kona di skiller seg fra deg siden du ikke bidrar økonomisk til familien? Ser du hvor langt hodet greier å dra det? Derfor må du holde fast på å være øremerket som ''arbeidskar'' for å ikke miste alt du har. Men du har mistet fokuset til det som er det viktigste: Å være lykkelig.

Buddha statue
Licensed from: adrenalina / yayimages.com

Du har alle disse reglene om hvordan være lykkelig. Det høres sikkert helt tåpelig ut for deg når jeg sier til deg at grunnen til at du ikke er lykkelig er fordi du ikke tillater deg selv å være det. Du kommer til å si at: ''Nei, Marte, det er helt tåpelig. Grunnen til at jeg ikke er lykkelig... la meg se, her har du en liste med hundre ting jeg trenger i livet mitt for at jeg skal være lykkelig''. Jeg er her for å fortelle deg at det er en bastant løgn. Det er TULL, det er et av de største spillene hodet ditt spiller med deg. Å gi deg en liste og la deg tenke at det bare er å oppnå alt på denne listen for å bli lykkelig. Det kommer aldri til å funke. Det kommer ALDRI til å funke. Det er umulig. Fordi det du jakter på er ikke å være lykkelig.... Det er alle de tåpelige tingene du har på lista di. Du er knyttet til tingene på lista, ikke lykke. ''Jeg kan bare være lykkelig hvis jeg har mindre enn x i fettprosent'', ''Jeg kan bare være lykkelig hvis kjæresten min er sånn og sånn'', '' Jeg kan bare være lykkelig hvis jeg spiser sushi tre dager i uka'', ''Jeg kan bare være lykkelig etter en god natts søvn'', ''Jeg kan bare være lykkelig hvis jeg ikke har bråkete naboer'', ''Jeg kan bare være lykkelig hvis.....''. SLUTT MED DET. Alle personer har forskjellige regler i hodet, men det er veldig få som ser hvor problematisk det er for livskvaliteten. Disse reglene kommer gjerne i oppveksten og man plukker opp og lager sine egne etter hvert fra ytre påvirkninger.

Så, her har du det. Og du lurer på hvorfor du ikke er lykkelig? Du vil aldri bli lykkelig om du fortsetter i samme spor.

Det du må gjøre er å innse at det er et tåpelig spill hjernen din spiller med deg, hva skjer om du gir slipp på noen av disse reglene? Det er dessverre veldig vanskelig å gi slipp på disse reglene, men det er verdt det. Man må gå dypt inn i seg selv og utforske regler som har blitt opprettet i sin egen barndom, det er hardt arbeid. Det kan også være moralske faktorer som gjør dette vanskelig, om du har en regel om at du bare kan være lykkelig om du går til kirka hver søndag eller gjør frivillig arbeid.

Men det du kommer til å innse hvis du jobber med å bli kvitt disse reglene, og du er lei av å slite deg igjennom livet dag etter dag etter dag etter dag.... Er at du er nødt å akseptere ubetinget lykke på et eller annet punkt. Du må bare tillate deg selv å være lykkelig selv om hundrevis av dårlige omstendigheter blir kastet på deg etter hverandre. Du må tillate deg å være lykkelig uansett. Uansett om du får sparken, går personlig konkurs, blir forlatt, mister venner, har mye gjeld, uansett. Du må tillate deg å være lykkelig uansett. Det høres kanskje absurd ut, men det er slik menneskelig psykologi fungerer.

Det man må gjøre er å konfrontere reglene og spørre seg selv: Hvorfor tror jeg at trenger jeg dette for å være lykkelig? Svaret ligger som regel at langt inn i psyken din føler du at du mangler noe på en eller annen måte. Et tomrom som må bli fylt. Man tror at hvis man fyller dette tomrommet, blir man hel. Problemet er at dette tomrommet ikke kan bli fylt med ting, mennesker, suksess eller oppnåelser. Det eneste du kan gjøre er å grave i underbevisstheten din og innse at ''ÅJA. Dette tomrommet er en illusjon. Det er faktisk ingen hull i meg og det er ingenting som mangler. Hvert øyeblikk i livet mitt er jeg hel. Det er ingenting mer som jeg trenger, selvfølgelig er det fint om jeg får gode opplevelser og jeg vil ikke takke nei til en god middag eller et godt forhold hvis det kommer til meg, men jeg trenger det ikke for å gjøre meg lykkelig.'' Du lurer kanskje på hvorfor du skal gjøre alt du gjør i livet hvis det ikke gjør deg lykkelig. La oss se for deg at du blir tilbydd yndligsretten din til middag men at å ta den imot ikke gjorde deg lykkelig, ville du uansett tatt imot? Se for deg at du ikke trenger denne middagen i det hele tatt og at den ikke får deg til å føle deg noe gladere. Det vi kommer frem til er at livet bare er en rekke med erfaringer, og at en erfaring ikke nødvendigvis er bedre enn en annen. Uansett om vi forteller oss selv at noen erfaringer er sååå mye bedre enn andre. Det man innser etter hvert som man jobber med selvrealisering er at erfaringene har liten betydning, det har ingenting å si om jeg spiser denne retten eller ikke, det har ingenting å si om jeg har sex eller ikke, det har ingenting å si om jeg er i et godt forhold eller ikke, at man kan lære å nyte alle erfaringer. At selve opplevelsen i seg selv er noe å nyte, selv om det er en erfaring som er smertefull. Uutholdelig smertefull. Selv den erfaringen i seg selv er en magisk ting. Over tiden har vi blitt frakoblet fra magien i at det i det hele tatt er en erfaring. Som voksne har vi fått denne oppfatningen av at glede er bra og smerte er forferdelig, så vi gjør alt vi kan for å maksimere gleden og minimere smerten. Det slår tilbake på oss og fungerer ikke i praksis.

Det man kan gjøre for å oppnå ubetinget lykke, som er mulig selv om det er vanskelig, er å begynne å se alle opplevelser for det de er og være takknemlige for det de er. Selv om det er en opplevelse som i seg selv ikke gir glede og er smertefull, kan man være takknemlig for magien i erfaringen i seg selv. Missforstå meg rett, jeg forstår at mange opplevelser er vanskelig å være takknemlig for, og jeg sier ikke at jeg er perfekt og takknemlig for alle opplevelser. Men med tiden har jeg tilogmed funnet et snev av takknemlighet for Lokes død og andre omstendigheter som er regelrett forferdelige i seg selv. Det jeg prøver er å forme et ideal som kan være gunstig å strekke seg mot og unngå å gjøre ting som man gjør. For da kan man innse at man jakter etter lykke på feil sted.

En måte å måle hvor selvutviklet man er og hvor lykkelig man er, er å se for seg at man blir plassert i en svart boks uten lys. Der er ingen mennesker, ingen underholdning, ingen telefon eller noe. Det er bare deg selv og mørket, en plass å gå på do og du får servert mat og drikke ved behov. Her må du sitte for resten av livet. Hadde du klart å være lykkelig? De fleste hadde svart klart nei. Hvordan være lykkelig uten menneskelig kontakt, underholdning, sosialliv, kjærlighet og alt annet? Det er jo dette mennesker trenger for å kunne leve et godt liv, alle forskere sier at vi er sosiale individer? Det er bullshit, vi trenger ikke noe som helst. Ikke-selvutviklede mennesker trenger dette for å leve et godt liv. Høyt selvutviklede mennesker trenger det ikke. Du trenger det ikke, problemet er å innse det. Det er et stort hinder. Det er ikke nok for deg at jeg forteller deg det for å få deg til å tro på det for du har fortsatt alle disse behovene inne i deg. Du må spirituelt rense deg for disse behovene for å innse det. Det er det å bli opplyst handler om, om å rense vekk alle behov som man har. Tilogmed behov som mat, vann og oksygen. Missforstå meg rett, jeg forstår at du ikke hadde levd lenge uten dette, men det at du føler at du trenger dette for å bli lykkelig er problemet. Ja, du dør uten oksygen, men du kan faktisk utvikle deg selv til et så høyt nivå at du ikke trenger oksygen. Det vil si at det er mulig å overvinne frykten for døden. Hvis man ikke frykter døden er ikke oksygen noe man føler at man trenger. Noter deg at selv om du ikke trenger noe betyr det ikke at du unngår det for resten av livet, det betyr rett og slett at du ikke trenger det. Tilbake til boksa, hvis du var virkelig-virkelig høyt selvutviklet hadde du ikke hatt noe problem med å leve i en boks. Uten kjærlighet, kontakt med mennesker, uten penger, uten alt. Det hadde ikke vært noe problem for deg. Hvorfor ikke? Det du ikke innser er hvor vidunderlig det føles å enkelt å greit være bevisst. Du har ingen anelse om hvor bra det kan få deg til å føle bare med å innse at du er bevisst. Et ordinært menneske, om vi putter det i en boks på den måten kalles det tortur. Men det er bare tortur fordi det ordinære hodet er så lite utviklet. Hvis man er veldig høyt utviklet kan det hende at man hadde likt å bo i en boks og fått servert mat slik at man kunne sitte og meditere 24 timer i døgnet. Men for et menneske som ikke har utviklet seg selv og tenkt over hvem de er føles det ut som jeg snakker humbug, ikke menneskelig psykologi. På grunn av at det er så få som har forstått dette og selv om jeg regner med at du ikke kjenner noen som er så selvutviklet, så finnes de. De er sjeldne, men de finnes. Det handler om å løsrive seg fra alt av behov. Det finnes mennesker som lever idag som er så løsrevet fra å trenge noe som helst at de egentlig ikke bryr seg om de får oksygen og kunne levd i en boks og vært lykkelig. De puster, lever og gjør normale ting og lever ikke i bokser. De har bare løsrevet seg fra alle behov de har. Bare tenk på hvor bra livet føles for disse menneskene. De lever ikke lykkelige i en boks, de lever i en ekte rik verden med farger, lys, mennesker, biler, kjærlighet, teknologi, dyr og alt det fantastiske som finnes. De kan virkelig suge alt dette inn til seg fordi de har løsrevet seg fra det. Løsrivelse gjør deg ikke deprimert, løsrivelse gjør ikke at du ikke oppnår noe og løsrivelse gjør deg ikke umotivert. Det er ikke slik at du tenker at ''Det har ingenting å si, så jeg gidder ikke å gjøre noe'', det fryser deg fast slik at du gjør akkurat det du vil. Total frihet. Med denne friheten kunne du fått nytelse av absolutt alt. Mye mer enn hvis du trengte noe. Har du tenkt over at hvis du gjør noe som du har stor glede av å gjøre men som du har et behov for, så lider du uansett? Se for deg at du spiser en dessert. Den er så god at du kunne spist den for alltid. Og akkurat der begynner du å lide. Fordi du vet at den blir tom og du ser at den blir mindre og mindre. Du vet allerede følelsen som kommer når skeia treffer bunnen av glasset. Du lider imens du spiser fordi du vet at lidelsen kommer, du lider før du egentlig lider. Og det er en kort oppsummering av livet ditt. Lidelse.

Prøv å velg ubetinget lykke. Kan det hende at betingelsene du setter for at du skal føle deg lykkelig hemmer deg? Kan det hende at du glemmer hva meningen med livet er - at meningen med livet ikke er å gjøre ting, ikke å stresse rundt, det er ingen aktivitet som er meningen og ingen identitesstruktur. Meningen er bare ren lykke. Hvis du velger ubetinget lykke kan det hende du blir ''lost'' en stund og føler at du mister motivasjonen og at du føler at du ikke vet hva du skal gjøre med livet lengre. For hvis du kan være lykkelig med ingenting, hvorfor gjøre noe? Bli der. For det er en dyp ting du kan reflektere over og finne svaret på selv. Stol på at motivasjonen din kommer tilbake.

.....Jeg tror jeg har meditert litt for mye i det siste.

Følg Turkistliv på Instagram med å trykke her!

Lik gjerne Jenta med det blå håret på facebook.

Er du en empat?

Er du litt som et tomt skall som kan fylles opp av andres følelser? Kan du plutselig bli voldsomt glad, eller ufattelig trist uten å forstå hvorfor? Hender det at du plukker opp andres følelsesliv istedet for ditt eget? Blir du overveldet av å gå i selskap eller sosiale sammenkomster? Har du innimellom en følelse av å ''bare vite'' noe? Er du en emptat?

Å være en empat er noe annet enn å ha mye empati. Man har ikke bare medfølelse, men man tar til seg andres følelser som sine egne. Det er nærmest slik at en empat kan ''scanne'' andre mennesker sine følelser og tanker. Ofte forveksler de også andre følelser med sine egne, og vet ikke hva som tilhører dem eller andre mennesker. Dessverre plukkes negative følelser lettest opp siden disse sendes og føles sterkest for de som bærer dem. Å være en empat kan gi plager både på det psykiske og det fysiske plan, uten at man finner en forklaring på plagene. Plutselig vet man ikke hva man selv føler lengre, eller hvem man er. Det kan være travelt å plutselig føle seg deprimert, sint, trist og redd uten å ha en årsak til det. Mange empater er på en konstant følelsesmessig berg-og-dalbane, basert på andre menneskers følelsesliv. Men det er de som tar dette inn til seg, og ikke de andre som dytter det på dem.

Spirituallity and empathy for Earth
Licensed from: photosil / yayimages.com

Her er noen tegn på at du er en empat

Du tiltrekker deg trengende mennesker.

På en eller annen måte tiltrekker du deg mennesker i livet ditt som er veldig ødelagte og trenger hjelp. Mennesker som har det vanskelig føler seg ofte mye bedre etter å ha snakket med en empat, men empaten kan bli utmattet uten å forstå hvorfor. Det føles bra å hjelpe andre, men når man tar til seg problemer på denne måten blir man sliten.

Du blir sliten etter å ha vært rundt mennesker.

Når andres stress, følelser og annet smitter over på deg sier det seg selv at du blir sliten selv av å være i en liten folkegruppe. Selv om man har hatt det koselig blir sansetrykkene overveldende.

Du synes det er vanskelig å bestemme deg i en gruppe.

Når man blir påvirket av hva alle andre mener er det vanskelig å vite hva man selv egentlig vil. Empater trenger å trekke seg unna for å reflektere over hva de egentlig mener er best.

Du trekker deg i perioder vekk fra andre mennesker.

Blir man for bombadert av andres følelser blir man trøtt, sliten og irritabel. Da trekker man seg gjerne vekk fra andre mennesker fordi det er for slitsomt og for å lade batteriene. Av og til må de trekke seg tilbake for å fokusere på seg selv og sine egne følelser.

Du blir en ''hobbypsykolog''

Mennesker åpner seg veldig lett for deg. De forteller deg ting de aldri har fortalt til noen andre, og blir ofte overrasket selv.

Å være en empat er en gave. De fleste setter på seg en maske når de har det dårlig, empaten ser bak masken og river den av. Dette hjelper mennesker å ikke føle seg alene med det de føler på. Det er en gave ''å bare vite'' - Problemet ligger i å skille sine egne følelser fra andres. Man må lære seg å bruke av og på knappen slik at man ikke blir utslitt. Det sier at det er 9 stadier til en empat - der de i de øverste stadiene kan påvirke andres følelser og sende ut følelser til andre på samme måte som de kan ta imot følelser.

Så, er du en empat?

Følg Turkistliv på Instagram med å trykke her!

Lik gjerne Jenta med det blå håret på facebook.

Couscous kylling tikka

En utrolig enkel rett som er veldig god. Couscous inneholder også mer fiber enn ris, og går utrolig fort å tilberede. Retten kan selvfølgelig også lages med ris hvis du foretrekker det. Dette er så enkelt at det egentlig ikke trengs en oppskrift - men det er alltids greit å tipse om en kjapp og god middag hvis noen ikke er klar over denne retten enda.

Du trenger for 4 porsjoner

  1. 250g Couscous
  2. 700g Kylling
  3. Et glass Tikka Masala saus

Begynn med å gjennomsteke kyllingen grundig.



Mål opp 250g Couscous. Fyll en kjele med 2,5 dl vann og 2ss olje eller margarin. Kok opp og hell i Couscousen. Ta kjelen vekk, rør om med en gaffel og la svelle i 2 minutter.

Ta Couscousen tilbake på platen med -svak- varme i 3 minutter og rør om med en gaffel så den ikke klumper seg.



Hell alt sammen i en bolle.

Hell Tikka Masala i bollen og tilføy ekstra Tikka krydder om ønskelig.

Server med revet parmesan og nanbrød og nyt.

Følg Turkistliv på Instagram med å trykke her!

Lik gjerne Jenta med det blå håret på facebook.

Hvordan bli en morgenfugl

Jeg er fra naturens side en nattugle og ikke en morgenfugl. Nå står jeg opp klokken syv hver dag, siden det er da barna mine står opp. Mitt mål er å sovne klokken ti og våkne klokken fem. Da har jeg syv timers søvn, og to timer om morgenen for meg selv før barna våkner. Med litt innsats tror jeg at jeg kommer dit!

Wake-up
Licensed from: Iko / yayimages.com

  1. Ha en fast rutine på søvnvanene dine. Legg deg til samme tid hver dag, og stå opp på samme tid hver dag. Også i helgene.
  2. Stå opp til samme tid uavhengig av hvor mange timer med søvn du har fått om natten.
  3. Mediter hver kveld når du legger deg, og hver morgen når du står opp.
  4. Unngå å sove på dagtid.
  5. Ikke ha med mobiltelefonen eller datamaskinen i sengen.
  6. Få minst 30 minutter med dagslys daglig, helst innen 2 timer etter at du har stått opp.
  7. Unngå å bli eksponert for sterkt lys om du må stå opp iløpet av natten.
  8. Unngå koffein etter klokken 5.
  9. Koffeinfri te derimot kan være veldig beroligende om kvelden.
  10. Unngå kraftig mosjon i timene før leggetid.
  11. Unngå å spise tunge måltider og å legge deg skrubbsulten.
  12. Bruk soverommet til å sove og sex. Ikke alt annet tull.
  13. Begrens oppholdstiden i sengen til de timene du faktisk sover, og legg deg først når du er søvnig.
  14. Sovner du ikke etter kort tid, stå opp igjen og gjør noe annet til du er trøtt.
  15. Ha det mørkt, rolig og ha en passe temperatur på soverommet.
  16. Hvis det er mørkt ute når du legger deg, ha gardinene halvåpne. Når solen skinner inn om morgenen, kan dette hjelpe å få kroppen til å slutte å produsere melatonin og begynne å produsere adrenalin.
  17. Ikke ta med bekymringene dine i sengen. Sett av en time iløpet av dagen som er en ''bekymringstime'', hvor du tenker over alle dine problemer.
  18. Har du problemer med å komme deg opp, sett vekkerklokken et stykke unna sengen slik at du blir tvunget til å stå opp når den går av.

Noen andre som har erfaringer eller gode tips på veien min til å bli en real morgenfugl?

Følg Turkistliv på Instagram med å trykke her!

Lik gjerne Jenta med det blå håret på facebook.

Hvordan forandre livet sitt

Jeg prøver å gjøre meg selv til den beste utgaven av meg selv som jeg kan være. Tanken min er at alle er som et frø, men at vi må vanne oss selv til å bli det store treet vi er ment for å være. Vi kan velge å sitte og observere oss selv, men da ikke vokse ut til vårt fulle potensiale.

Trees Sun Indicates Birds In Flight And Branch
Licensed from: stuartmiles / yayimages.com

Min første endring er å gjøre haugevis av forskjellige ting for å endre rutinene mine, her er min foreløbige liste:

  1. Begynne å trene. (Jeg er usikker på om jeg skal begynne på treningssenter eller bare gå på turer i fjellet, treningssenter virker så kleint alene).

  2. Gå tur daglig. (Jeg går ofte trilleturer fra før, så denne skal ikke være så vanskelig å gjenomføre).

  3. Drikke mer vann. (Jeg drikker allerede mye vann, men jeg skal foresøke å drikke mer)

  4. Spise sunnere

  5. Ta multivitaminer hver dag

  6. Meditere to ganger daglig

  7. Mindre bruk av mobiltelefon og pc. (Tror jeg skal skrive et eget innlegg om dette - og kanskje gi dere noen hjelpsomme tips).

  8. Rydde og få kontroll på hjemmet. (Kunne uten tvil vært verre alene med to barn - men jeg vil ha det helt shina 24 timer i døgnet, 7 dager i uka).

  9. Et blogginnlegg om dagen

  10. Ikke ha med mobilen i senga

  11. Dusje annenhver dag. (Egentlig så obvious at den ikke burde være på lista, men det er så vesentlig for trivselen å dusje ofte at jeg tar det med. Skal også prøve å bade en gang i uka).

  12. Lage Drømmevegg. (Skal forklare dette i et eget innlegg).

  13. Mindfulness

  14. Sett opp rutine for hver dag med dagsplan og rydding. Gjør dette hver søndag

  15. Sett opp en plan for hvordan du vil leve om 10 år og se om du er på riktig vei

  16. Sett opp en kortsiktig plan for å nå dine mål

  17. Declutter. (Skal lage et eget innlegg om dette).

  18. Legge seg klokken 10 her dag, og stå opp 6, senest 7. (Opp klokken 7 må jeg uansett, ser for meg at det er legginga som blir det største problemet mitt).

  19. Skriv en gjøreliste hver morgen

Har dere noen gode tips som jeg mangler?

Følg Turkistliv på Instagram med å trykke her!

Lik gjerne Jenta med det blå håret på facebook.

Jeg skal aldri mer sove

I natt opplevde jeg noe guffent.

Astral Projection
Licensed from: Spectral / yayimages.com

Jeg la meg i senga og mediterte før jeg sovnet. Det siste jeg tenkte på før jeg sovnet var at det var litt ensomt å sove alene når jeg ikke er vandt med det lenger, til tross for at Kent bablerogbablerogbabler. Egentlig, er det litt koselig. Mer husker jeg ikke før jeg sovnet, og sklei rett inn i drømmeland. Jeg er kjent for å ha rimelig spesielle drømmer, men i natt tok kaka. Det er ikke så mye jeg husker, men jeg husker at hele greiene var helt forferdelig. Jeg husker først at ett eller annet med at Kent gikk rundt ute, og plutselig var jeg i senga mi der jeg var i virkeligheten. Det som var så utrolig ekkelt, var at jeg følte et nervær og at noen var der, og det kjentes ut som om jeg var helt våken. Jeg klarte bare ikke å bevege meg. Jeg kjempet med meg selv, jeg prøvde så hardt jeg kunne å reise meg opp, jeg prøvde så hardt jeg kunne å våkne. Men jeg klarte det ikke. Plutselig hørte jeg kravlelyder, og jeg var overbevist om at Mikkel hadde kommet seg ut av sengen og krøp rundt på gulvet og ville at jeg skulle plukke han opp. Da fikk jeg selvfølgelig panikk og prøvde enda hardere å våkne, men jeg klarte det ikke. Jeg ble livredd og hørte en stemme prate til meg. Til slutt så bare POFF våknet jeg. Jeg så på klokken, den var halv 2. Mikkel lå selvfølgelig i senga si og sov og hadde ingen sjanse for å komme seg ut av senga. Jeg var kjemperedd, og det var såvidt jeg turte å legge meg ned igjen å sove. Når jeg sovnet igjen, ble det normal søvn på meg. Heldigvis.

Dette har selvfølgelig en helt naturlig forklaring. Dette er et fenomen som kalles Søvnparalyse eller hypnagogia. Dette er en tilstand hvor man drømmer samtidig som man er i ferd med å falle i søvn eller våkne, noe som gjør at hodet er våkent men kroppen sover. Det vil si, siden kroppen sover er man lammet eller paralysert. Man er lys våken, men kan ikke bevege seg og drømmen fortsetter i rommet man befinner seg i. De aller fleste opplever søvnparalyse et par ganger iløpet av livet, og jeg har allerede opplevd det før så jeg var heldigvis kjent med fenomenet.

http://www.tv2.no/a/6587208/

Følg Turkistliv på Instagram med å trykke her!

Lik gjerne Jenta med det blå håret på facebook.

Sannheten om kjærlighet

Kjærlighet er et spennende tema, og etter å ha sett flere forhold gå i grus begynner jeg å gjenkjenne et mønster. Etter noen måneder med boklesning, videoer på youtube og søking på google ble jeg klokere. Jeg ønsker her å dele mine funn med dere, sannheten om kjærlighet. Det finnes selvfølgelig flere faser, men her vil jeg ta for meg de tre ''hovedfasene''.

Love promisses
Licensed from: Iko / yayimages.com

Naturen får oss til å bli forelsket, men ikke i hvem som helst. Naturen fokuserer på at arten vår skal overleve. Hva er naturens måte å forsikre menneskenes overlevelse på? Mennesker er en spesiell dyreart og personlig utvikling står i fokus. Det vil si; naturen vil at vi skal tilpasse oss, utvikle oss og lære. Hvordan forsikrer naturen seg at vi utvikler oss, tilpasser oss, lærer og vokser som individer?

Jo!!! Naturen gjør at vi (nesten alltid, uten unntak) forelsker oss i det mest inkompatible mennesket for oss i hele universet. Det er et ordtak som sier at den dagen man våkner og tenker: "Jeg har giftet meg med feil menneske", det er da ekteskapet begynner. Det er slik at det mennesket som er minst trolig til å møte våres behov og får våre største mareritt til å bli sanne ofte er det mennesket vi forelsker oss i. MEN; dette er også det perfekte mennesket til å trykke alle knappene våres rett ut av komfortsonen slik at vi utvikler oss, tilpasser oss, vokser og lærer. Mennesker med sjalusiproblem faller for frie fugler. Mennesker som er avslappede og rolige faller ofte for de med de mest spontane påfunnene. Selvfølgelig er det slik at når vi forelsker oss ser vi ikke alt dette, for da hadde vi løpt i rekordfart i motsatt retning. Derfor doper naturen oss ned:

FASE 1: DOPAVGENGIGHETSFASEN

Dette er noe alle vet, når vi forelsker oss sender kroppen ut en cocktail av kjemikalier til hjernen. Dette fungerer faktisk akkurat som rus; vi ser verden igjennom et par rosa hjerteformede briller. Vi føler oss bra og ignorerer alt det vonde. Dette gjør at vi ikke ser partnerens feil og hvor inkompatible man egentlig er. Vi viser oss fra våre beste sider, skjuler våre feil og gjør nærmest hva som helst for å ''please'' hverandre.... helt til dopet forsvinner. Et sted imellom 2mnd til 2år slutter hjernen å produsere kjemikalier. Man slutter å please hverandre, og man lurer på hvorfor partneren ikke fyller de behovene man har. De rosa brillene er borte. En dag våkner man med det jeg velger å kalle en "love hangover" ved siden av det mest inkompatible mennesket i hele universet. Da kommer vi til;

FASE 2: HANGOVER!!

Samfunnet glorifiserer "dopavhengighetsfasen" slik at man tror at dette er normen for hvordan et forhold skal være. Vi går rundt og tror at et forhold bare er bra og tror det er dårlig tegn når konfliktene kommer. Resultatet: Hangoveren kommer, og man tror at siden alt ikke er perfekt er forholdet dømt til å feile. Nesten alle par slår opp i denne fasen og ser etter noen som passer dem bedre. Men, så er jo naturen lagt opp til at slik at vi faller for de som er mest inkompatible for oss slik at vi skal utvikle oss som mennesker, så da skjer dette igjen. Og igjen. Og igjen. Fordi man aldri jobber seg igjennom denne fasen. En klok mann i en dokumentar om et gammelt ektepar sa: "when it gets really bad, that's when it's about to change. But most people leave when it's really bad so they never get to the change". Vi forventer at den typiske romantiske kjærligheten skal vare for evig, så når hangoveren kommer blir vi sinte og skuffet fordi partneren ikke møter våres behov. Imens man i fase1 ser bare partnerens gode sider, blir det ofte omvendt i fase2, vi ser bare det vonde. Vi prøver å "forandre" og presse partneren til å møte våres behov. Ofte er det en som trekker seg tilbake (som regel mannen) og en som prøver å få kontakt fordi de føler seg emosjonelt forlatt (som oftest kvinnen). Målet i denne fasen er å tilpasse seg hverandre slik at begge blir fornøyde, for da utvikler, lærer og vokser man som mennesker. Det kan vare i alt fra noen få måneder til flere år, avhengig av læreviljen og forståelsesnivået på situasjonen. Nøkkelordene er; Forståelse, tillit, dele makten (ingen maktkamp, trusler, tvang, press. Det gir aldri bra resultat), gi opp å forvente det perfekte, kommunisere, være snille og å lære å sloss på en måte der BEGGE vinner. Da kan man komme i;

FASE 3: MODEN KJÆRLIGHET.

Da kommer gjerne noen av punktene i fase1 tilbake, men mer moden og ekte. Her har man tilpasset seg hverandre og funnet den gyldne middelveien. Veldig få når denne fasen fordi folk flest har faen ikke peiling på kjærlighet og tenker når fase2 kommer; "vi passer ikke sammen", "vi krangler hele tiden" og tror at dette er unormalt. Det er IKKE unormalt. Krangling og uenigheter er normen og ikke et varseltegn. Det er slik naturen er lagt opp.

Så, hva tenker dere om mine refleksjoner om kjærlighet? Er jeg helt på villspor, mon tro?

Følg Turkistliv på Instagram med å trykke her!

Lik gjerne Jenta med det blå håret på facebook.

Spørsmålsrunde!

Så deilig med det flotte været som er utenfor idag - solen skinner. Nå skal jeg ta meg et bad og slappe av litt før jeg monterer den nye hylla til klesskapet til Mikkel og flytter klærne hans på plass. Det skal bli deilig med helg!

Jeg tenkte å ha en spørsmålsrunde på bloggen - så legg igjen en kommentar i kommentarfeltet her eller på facebook, og jeg vil svare på alt dere spør om.

Følg Turkistliv på Instagram med å trykke her!

Lik gjerne Jenta med det blå håret på facebook.

 

Den skitne klesvasken

Et ungt par flyttet til et nytt nabolag. Neste morgen når de spiste frokost så kvinnen at naboen hang ut klesvasken til tørk. "Den klesvasken er ikke ren; hun vet ikke hvordan man vasker klær skikkelig. Kanskje hun skulle brukt et annet vaskemiddel". Mannen så ut vinduet og forble stille. Hver gang naboen hang klesvask ut til tørk, kom kvinnen med de samme kommentarene.

En måned senere ble kvinnen overrasket når naboen kom ut med en skinnende ren klesvask og hang den til tørk. "Se! Hun har endelig lært seg å vaske skikkelig. Lurer på hvem som har lært henne det?".

Mannen svarte; "Jeg stod opp tidlig idag og vasket vinduene".

Og slik er det også i livet. Det vi ser når vi observerer andre kommer an på klarheten i vinduet vi ser igjennom. Hvis vinduet vårt er skittent av bitterhet, sjalusi og sinne er perspektivet vårt gjerne noe annet enn virkeligheten.

Følg Turkistliv på Instagram med å trykke her!

Lik gjerne Jenta med det blå håret på facebook.


 

Kattunger!❤️

Jeg har vært på besøk med søsteren min idag, og hun har fått noen nydelige kattunger i rasen selkirk rex. De gjemmer seg litt vekk, men ååå så søte! ❤️

Følg Turkistliv på Instagram med å trykke her!

Lik gjerne Jenta med det blå håret på facebook.

Flink pike-syndromet

Jeg har begynt å innse at jeg har et problem.

For omtrent ett år siden begynte jeg med psykologtimer. Ingenting flaut med det, da alle har behov for å sortere tanker innimellom. Jeg gikk der ikke så lenge, da hans konklusjon var at jeg hadde ingen symptomer på depresjon, og at jeg derimot virket veldig reflektert og psykisk sterk. Det eneste jeg hadde var milde normalreaksjoner på traumatiske hendelser, og plagene mine kom fra utenforstående situasjoner og ikke et sted inne i meg. Når situasjonen min stabiliserer seg kommer jeg tydeligvis til å klare meg mer enn bra, og jeg ble derfor ''dumpa'' siden de må prioritere å ta inn de som faktisk sliter med depresjoner og andre psykiske lidelser, noe jeg ikke gjør.

Men han ga meg to punkt han hadde observert som jeg burde jobbe med på egen hånd. Det første var at jeg setter urimelige høye krav til meg selv, og det andre er at jeg må bli flinkere å spørre om hjelp. Disse to går nok hånd i hånd, og jeg må si at det er stor troverdighet i disse to utsagnene. Jeg har bare litt problemer til hvordan jeg skal håndtere dette, for jeg synes det er veldig vanskelig å senke kravene til meg selv. Jeg takler rett og slett ikke å være nest best.

Man Hand writing Imperfection Is Beautiful with black marker on
Licensed from: netsay / yayimages.com

Standarden jeg setter til meg selv er mye høyere enn det jeg forventer til menneskene rundt meg. Jeg forventer at jeg skal greie å holde kontrollabsolutt alt til punkt og prikke, at klesvasken aldri skal hope seg opp eller oppvasken ikke står en dag for lenge, at karakterene mine er helt på topp, å alltid finne på morsomme aktiviteter med barna mine, at jeg er en god kjæreste, har et rikt sosialliv, er en god venn, at jeg skal ha et sunt kosthold og så mye mer. Hvis jeg føler at jeg mister ''kontrollen'' over noe, for eksempel at jeg ikke rekker å ta klesvasken eller at det er leker utover stuegulvet blir jeg stresset og tenker negativt om meg selv. Man kan nesten kalle det en slags panikkfølelse, og det er dette som er hovedproblemet mitt. De høye kravene jeg setter for meg selv gjør at jeg oppnår utrolig mye, problemet oppstår når jeg ikke klarer å leve opp til disse kravene. At jeg ikke klarer å tenke, ''jaja, så rekker jeg ikke å brette sammen klærne og legge dem i klesskapet. Da får jeg gjøre det imorgen''. Istedet kjefter jeg nærmest på meg selv og føler at jeg ikke strekker til. At jeg ikke er flink nok. I tillegg har jeg jo ''ikke-spør-om-hjelp-syndromet'' som forverrer det hele. Jeg synes på en måte det er flaut å spørre om hjelp, for da understreker jeg den følelsen av at jeg ikke strekker til og at jeg ikke klarer det selv. Jeg synes det er viktig å være selvstendig og å klare ting selv, men innimellom tar det kaka.

Jeg har virkelig prøvd å forbedre meg i det siste, men jeg vet liksom ikke hva jeg skal gjøre. Det er slik at jeg blir stresset av å se rot eller ha ugjorte gjøremål, så nøkkelen ligger i å takle at alt ikke er helt på skinner absolutt hele tiden.

Har du et ''flink pike-syndrom''? Dette er noe som sees mer og mer av samfunnet i dag. Jeg tar gjerne imot tips og triks for å senke kravene til meg selv, for jeg forstår at dette er noe som kan senke livskvaliteten min.

Følg Turkistliv på Instagram med å trykke her!

Lik gjerne Jenta med det blå håret på facebook.

''Alternativ'' mamma?

Noen tanker om fordommer.

Storsamfunnet trodde det skulle gå dårlig med Blitz-jenter som ble mødre i ung alder. Men det gikk forbausende bra.

Jeg har en alternativ klesstil og jeg pynter meg med flere piercinger, tatoveringer og uvanlige hårfarger. Hvordan påvirker dette meg som mamma? Påvirker det meg i det hele tatt?

Når jeg ble uplanlagt gravid som 17åring møtte jeg på mange fordommer. At jeg hadde knæsj blått hår, likte å gå i skinnjakker og naglebelter og hadde en ring i nesa gjorde ikke akkurat fordommene mot meg mildere. Jeg husker enda blikkene jeg kunne få når jeg gikk rundt med den store magen min, og helt ærlig kan jeg huske at jeg ble veldig lei meg noen ganger. Det var mange som snakket, og det nådde selvfølgelig frem til meg. ''Dette kommer aaaaldri til å gå bra!'', ''Hun røyker og drikker sikkert når hun er gravid...'', og tilogmed ''Hun burde virkelig ta abort, hun er ikke voksen nok!'' var noe av det som kom frem til meg. Jeg røkte og drakk selvfølgelig ikke etter at jeg fant ut at jeg var gravid, og hvor folk fikk disse spinnville idéene sine fra har jeg ingen anelse om. Men jeg tror det kan ha noe med mitt alternative utseende å gjøre, for selv om jeg var ung hørte jeg ikke sååå mye snålt om de andre unge gravide som jeg hørte om meg selv. Det var også mange som lurte på om jeg skulle skifte klesstil etter at jeg fikk barnet, som om det var et problem.

Det tok ikke lang tid etter at jeg fikk barnet at mange kom krypende og enten unnskyldte seg eller ga meg skryt for å gjøre en god jobb som mor. Når man blir mor for første gang som 17åring, sier det seg selv at man ikke kan forvente at jeg hadde nok livserfaring og ressurser til å gjøre en like god jobb som mor som godt voksne mennesker i full jobb og egen bolig. Men med tanke på situasjonen har jeg gjort enn bedre jobb enn man skulle tro var mulig. Jeg har alltid gjort mitt beste, selv om det ikke er alltid like lett å vite hva det beste er. Seks år og to barn senere sitter jeg her med mer erfaring, egen bolig, lykkelige barn og studerer grunnskolelærerutdanning. Jeg er veldig glad for at jeg har stått på og ikke droppet utdanningen min.

Ikke akkurat den typiske høygravide kvinnen.

Når jeg ble gravid for andre gang, vet jeg ikke om det var like mange reaksjoner. Jeg var litt eldre, var i et mer stabilt forhold, og jeg hadde bevist for verden at jeg fungerte som mamma. På dette tidspunktet var jeg så sikker på meg selv, at jeg dessuten ikke hadde brydd meg om noen sa noe på det. Når jeg ble gravid for tredje gang ble alle bare glade på mine vegne, og det forstår jeg jo veldig godt.

Sannheten er at jeg vet at det enda er de som tenker at et er upassende av meg som mamma å ha den stilen som jeg har. Jeg har vanskelig for å forstå hvordan stilen min skal påvirke hvordan jeg er som mor på noen måte. Stilen min sier ingenting om jeg gir barna mine nok trygghet, kjærlighet eller mat. Hvis det verste med meg som mamma er at jeg har en ring i nesa og blått hår må jeg jaggu gi meg selv en klapp på skulderen, for det er ikke verst. Vi er ingen perfekte - heller ikke i morsrollen -, men jeg tror vi har til felles at vi alltid prøver å gjøre det som er best for våre barn. Kanskje vi tror noe annet enn det som er best er det beste innimellom, men det er menneskelig å feile. Jeg tror det kan være godt for mine barn å vokse opp med en mor som meg - Jeg tror det viser dem at mennesker er forskjellige og kommer i mange varianter. At man kan være snill, en god venn, tålmodig, og helt som alle andre selv om man ikke ser ut som alle andre. Jeg tror ikke mine barn kommer til å bli ett av de barna som kanskje mobber ditt barn fordi det kler seg annerledes på ungdomskolen. Kanskje mitt barn derimot, er barnet som stiller seg opp mot mobberne og sier at dette ikke er greit.

Jeg husker så godt en gang i 2012, dette var før jeg fikk bil og lappen. På vei inn i bussen glodde en mann i 50åra veldig dømmende på meg, før han plutselig spurte: ''Hvorfor ser du sånn ut? Er det for å være rebelsk mot foreldrene dine, eller?''. Mitt svar var: ''Nei. Jeg gjør det for at datteren min ikke skal bli like dømmende som deg''

Følg Turkistliv på Instagram med å trykke her!

Lik gjerne Jenta med det blå håret på facebook.

Tatovering med håndavtrykkene til barna mine

Etter stormen kommer regnbuen 🌧🌈
Uttrykket "regnbuebaby" blir brukt på et barn som kommer etter tapet av et barn. Det er viktig å forstå at skjønnheten til en regnbue ikke gjør stormen mindre eller får den til å forsvinne. Når en regnbue kommer, betyr det ikke at stormen aldri skjedde eller at man ikke fortsatt jobber seg igjennom det den ødela. Det betyr at noe vakkert og fullt av lys har ankommet midt i det uendelige mørket. Stormskyer kommer trolig til å ankomme, men regnbuen balanserer det med farger, lys og håp ❣

Følg Turkistliv på Instagram med å trykke her!

Lik gjerne Jenta med det blå håret på facebook.

L'oreal Paris Colorista Washout - #aqua

Da har jeg laget min første videoblogg/vlog!

Jeg vet at den nye hårfageserien til L'oreal, colorista, har blitt en snakkis. Derfor tenkte jeg å teste denne ut selv. Dette er pastellfargen aqua i washout serien, som skal vare i omtrent to uker før den vaskes ut. Jeg skal lage en oppfølger senere og vise dere om fargen faktisk har blitt vasket ut.

Følg Turkistliv på Instagram med å trykke her!

Lik gjerne Jenta med det blå håret på facebook.

Ikke synkbar

Ikke synkbar 

De sier at lynet ikke slår ned
to ganger på samme sted.
Men sannheten er at lynet
sikter seg inn på det høyeste punktet den har i synet.

De sterkeste får alltid det verste,
de svakeste skal det ingenting til for å breste.

Du blir sendt i den verste stormen;
fordi fiendene dine ikke kan svømme.
Så hør på meg; ikke følg normen.
Du gjør ingenting godt med å rømme.

Pust inn den kalde duften
av den salte sjøluften,
kryss armene (det bruker å funke),
og si høyt;
"Jeg nekter å synke!"

Sitt på bølgene
som du eier dem.
Noter deg følgende;
du kommer deg frem.

Når tidevannet snur
og trekker deg ned,
det er da du flyr
langt opp, avsted.

Ankeret på båten
kan være veldig tungt.
Du kan være helt på gråten,
men hold hodet ditt ungt.

Husk på når du drukner,
at du må være seilklar.
Når alle andre flykter;
ROP; "Jeg er ikke synkbar!" 

Følg Turkistliv på Instagram med å trykke her!

Lik gjerne Jenta med det blå håret på facebook.

Wonderwoman

Idag skal jeg formidle en historie om en kvinne som er så fomlete at hun får til det mest utrolige. Bankkort, bilnøkler og mobiltelefoner ser ut til å forsvinne sporløst. ''I wonder where I left my keys, I wonder where I left my phone, I wonder where I left my....''. En wonderwoman uten like. Denne kvinnen er meg.

På Søndag skulle jeg låse ytterdøren min. Jeg ble distrahert av hunden til foreldrene mine som jeg passer imens de er i Spania, og plutselig ble nøkkelen bøyd. I et forsøk på å vende den tilbake knakk jeg nøkkelen rett av. En gang i tiden hadde jeg tre nøkler, men dette var den siste. Altså, jeg vet at de ligger her en plass, den ene henger på ekstranøkkelen til den gamle bilen jeg byttet inn for å anskaffe sjuseter. Historien om når jeg for et par måneder siden greide å låse bilnøklene inne i bilen min uten en anelse hvor ekstranøkkelen er, er også noe for seg selv. Det endte med at det måtte komme en mann fra veihjelpen og bryte opp bilen min. Det fungerte ikke så bra, så han måtte fiske ut nøklene fra en liten glipp han greide å pumpe frem fra noen verktøy han hadde liggende. Ivertfall, Jernia greide å kopiere den knekte nøkkelen min, så all creds til dem som reddet meg fra å skifte hele låsen. Jeg er helt utrolig.

Jeg husker veldig godt før jul, at Kent sa til meg utallige ganger iløpet av dagen at jeg måtte huske at bankkortet mitt lå i bukselomma. I irritasjon over hans undervurdering av mine evner til å holde kontroll på mine mest viktige gjenstander sa noe jeg noe slikt som ''Jada, hallo, jeg greier å passe på tingene selv, pass på dine egne saker, jeg er ikke dement enda''. Han fniste av meg, lite skjønte jeg at det var fordi han forutså hendelsesforløpet som fant sted dagen etter i butikken. Jeg ble tom for bleier, så da måtte jeg jo ta turen til butikken for å kjøpe bleier. Mikkel ble påkledd, og jeg kjørte uvitende til butikken, plukket opp en pakke bleier og gikk til kassa. Mannen bak kassen sa hvor mye jeg skulle betale, og jeg tok hendene i lomma for å ta frem bankkortet mitt før jeg innså det. Bankkortet var i bukselommen på buksa jeg hadde på meg dagen før. Min reaksjon var å se på han som stod bak kassen og si ''Husk på at bankkortet ditt ligger i bukselomma'', før jeg gikk ut, kjørte hjem igjen, lette over hele huset etter buksa før jeg fant den i vaskemaskina, for deretter å kjøre til en annen butikk og kjøpe bleier.

Jeg rekker ikke lengre å si - ''Kent, hvor er.....'', før han svarer - ''Ligger i kjøleskapet!''

Følg Turkistliv på Instagram med å trykke her!

Lik gjerne Jenta med det blå håret på facebook.

Opp av asken

Jeg regner med at de fleste har lagt merke til at jeg ikke har blogget på et halvt år.

Det har tatt lang tid å tenke over hva jeg vil gjøre med bloggen, og jeg har tatt en beslutning som trolig kommer til å skuffe mange av mine lesere. Det som er, er at jeg føler at jeg har kommet til et punkt der jeg ikke lengre har behov for å dele så mye mer om Lokes historie. Jeg føler at jeg liksom har skrevet alt som går an å skrive om hans historie, selv om han selvfølgelig er like viktig for meg. Samtidig har jeg følt meg litt presset når jeg har sett på lesertallene, for det er ganske tydelig hva leserne mine ønsker å lese om. Jeg ønsker å skrive om interiør, oppusning, reisemål, hårfarging, utdanningsløpet mitt og selvrealisering. Altså, helt andre ting enn det dere har lyst til å lese. Når jeg har skrevet et innlegg som jeg brenner for har jeg fått liten respons. Om jeg derimot skriver et innlegg som omhandler Loke og sorg, BOM, titusen sidevisninger, tusen delinger på facebook og klatring oppover topplistene. Jeg skjønner hva dere ønsker å lese, men jeg har ikke mer å komme med. Rett og slett. Sorgen min føles bearbeidet.

Derfor tar jeg et oppgjør og velger å skrive om det jeg føler for å skrive om, uavhengig av hva dere ønsker å lese. Det har ikke vært lett å ta denne beslutningen - men det er det som er riktig for meg. Jeg kan ikke bry meg om du synes dette er dumt fordi du vil høre mer, og jeg bryr meg heller ikke om du synes dette er et smart valg. Det er -mitt- valg, og om du synes det er bra eller dårlig er urelevant. Helt ærlig har jeg gått rundt og følt på dette helt siden 12.Mai 2016, men har liksom følt meg presset til å fortsette fordi jeg har fått enorm respons på innleggene mine.

Jeg har tatt en opprydning i bloggen siden jeg først var i gang med å slette noen spesifikke innlegg, og jeg regner med at mange blir skuffa over å se at jeg har skjult mange av mine mest populære innlegg. Dette er fordi jeg føler at jeg vil være mer - mer enn hun som mistet en baby i krybbedød. Opplevelsen har preget meg, men jeg ønsker ikke at den skal definere meg. Innleggene ligger i arkivet mitt enda, om jeg åpner dem igjen eller ikke vet jeg ikke. Men kontrasten av å se på responsen på disse innleggene kontra det jeg kommer til å skrive blir litt for sur for øyeblikket. Det jeg ser på som de viktigste innleggene mine som er rettet mot å hjelpe mennesker i sorg, får stå.

Ikke missforstå, Loke blir aldri glemt. Men når tiden har gått merker jeg at jeg går mindre og mindre til graven og jeg har fått mer og mer ro med det som har skjedd. Det er en helt naturlig sorgprosess som har gått sin gang.

Helt til slutt vil jeg si: Tusen takk!

Tusen takk til alle dere som har fulgt meg og delt sorgen min over Lokes død, og gleden over å få et nytt barn. Takk til dere som har fulgt meg igjennom sinne, sorg, fortvilelse og hjelpesløshet. Å miste et barn får frem så mye i et menneske. Denne bloggen har vært en utrolig viktig del av min sorgprosess, og jeg vet ikke om jeg hadde kommet meg like godt rustet igjennom sorgen uten den. Jeg angrer ikke et sekund på at jeg åpnet meg opp og lot dere ta del i min sti fra bunnløs sorg til en håpefull fremtid.

Før kapittelet blir lukket og det neste blir åpnet, ønsker jeg å ta et lite tilbakeblikk på hva jeg har oppnådd med deres hjelp:

Jeg var med i Kvinneguidens store skrivekonkuranse med en kommentar, og ble årets mest leste i 2015. Jeg har kommet i trykk med min historie i Seoghør, en gang i papir og to ganger på nett. Jeg har vært i VG for å opplyse om krybbedød og risikofaktorer. Vi har sammen samlet inn over 13.000 kroner på Lokes bursdag til Redd Barna. Jeg fikk førsteplass på Saleducks Blog Award 2015. Og ikke for å snakke om de tusenvis av kommentarene, delingene, ordene, tankene og dere som har fulgt meg igjennom godt og vondt. Dette har vært en reise helt utenom det vanlige, og jeg er evig takknemlig for at dere har hørt på meg og heiet på meg.

....og jeg skal ikke skuffe dere helt, det kommer nok flere sorgbaserte innlegg. Bare ikke på samme måte. Selv om den ikke handler om min sorg som jeg føler jeg har delt alt jeg kan dele om, er det ikke utenkelig at jeg gjør det jeg brenner for: Hjelper andre i en lignende situasjon.

Jeg håper noen av dere velger å følge meg videre!

Helt til slutt kommer noen utdrag som viser litt av den reisen jeg har gått igjennom, som dere har fått ta del i:

''Babyen min døde i krybbedød. Min gutt, min sønn, den lille velskapte kroppen som lå inne i magen min. Den vesle lillebroren som ga så mye glede inn i familien vår, fikk bare bli 7.5 måneder gammel. Det utenkelige skjedde, lille Loke Alexander døde. Sovende, uten forklaring, helt frisk, mett og velstelt. Det hele føles så meningsløst og uforklarlig, og ikke minst skummelt. Tenk at et lite barn bare kan dø uten forvarsel, og uten mening.''

-

''Jeg har blitt så vandt med å ha en lillebror i sengen ved siden av og mye skrall og spetakkel. Men ikke idag, idag var det helt stille. Ingen lillebror som ville ha frokostgrøt eller morgenpupp. Ingen lillebror som jeg kunne blåse på magen når jeg skiftet bleie på han. Ingen lillebror som kunne ligge i lekegrinda og skratte for seg selv imens storesøster spiste frokost. Ingen lillebror som Debora kunne vise frem i barnehagen. Ingen lillebror som jeg kunne ta med meg inn i butikken. Ingen lillebror som ville være i fanget hele tiden. Bare ingen lillebor. Bare stillhet og tomme armer.''

-

''15 minutter. 15 f******* minutter. Ingen snorking lengre, bare stillhet. Jeg tenkte ikke over at det var noe galt før jeg løftet opp Loke. Det så bare ut som han sov, han var varm og hadde helt vanlig farge på kroppen sin. Men, han var helt slapp. Armene og beina bare hang. Han rørte ikke på seg. Det å løfte opp sitt eget barn og innse at det er dødt, er en helt håpløs følelse jeg ikke kan beskrive. Det er som om noen drar ut hjertet ditt og spytter på det, tråkker på det, river det opp... Det finnes ingen ord. Alt var så uventet, jeg forstod ingenting. Jeg sparket til Pappaen og sa at han måtte ringe nødnummeret for Loke reagerte ikke på noe. Klokken 1 minutt over 3 ringte vi nødnummeret. Omtrent 15 minutter etter at jeg hørte han snorke. Beklager for at jeg gjentar meg, men jeg synes det er helt utrolig at et helt friskt barn bare dør iløpet av 15 minutter.

Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre når jeg holdt han. Jeg prøvde å puste inn i han for å gi han luft i lungene men det seig bare ut igjen med en gang. Jeg la fra meg Loke, og fikk panikk. Pappaen satt med nød-nummeret på tråden og holdt på med gjenopplivning. Iløpet av de neste 4 minuttene ble livet mitt snudd opp ned. Alle drømmene mine ble knust. Jeg sprang rundt som en tulling og hylte og så ut vinduet og jeg husker at tiden gikk utrolig sakte. Det føltes ut som om ambulansen brukte uendelig lang tid, men den brukte bare 7 minutter. Jeg husker godt at jeg prøvde å tilpasse meg den nye livssituasjonen allerede når jeg sprang rundt i panikk, og jeg tenkte mye over alt som nå ikke ble. Pappapermisjonen, lillebror som begynner i barnehage, lillebror på sin første skoledag... Etter at jeg hadde holdt på i fem minutter, dro jeg på badet og kledde på meg de første klærne jeg fant, åpnet døren på vidt gap slik at ambulansepersonellet skulle komme fort inn, tok meg et glass vann, og satt meg ned og ventet på ambulansepersonellet imens jeg så på Pappaen prøve å gjenopplive sønnen vår.''

-

''De prøvde å informere oss om hva de drev på med underveis og jeg husker at de sa at de sugde ut maten han hadde i magesekken. ''Ånei'', tenkte jeg. ''Nå blir han jo kjempesulten når han våkner opp igjen''. Det jeg husker aller mest at det de sa var, ''Nå jobber vi med å få det lille hjertet til å slå..... Foreløbig dunker ikke hjertet''.''

-

''Legen satt seg ned på en stol. Jeg visste at det var et dårlig tegn. Jeg håpte han skulle smile lettet når han kom inn, og si at han hadde våknet opp igjen men bare var forvirret over det som hadde skjedd. Men det gjorde han ikke, han satt seg ned på en stol og så på oss med et tomt blikk. ''Loke er koblet til en respirator. Han puster, og han har puls, men det med hjelp. Gutten deres kommer aldri til å bli den samme igjen. Han reagerer ikke på lys, han reagerer ikke på smerte. Gutten deres er hjernedød og vil ikke klare å puste uten hjelp. Det eneste han kan gjøre hvis han er i live nå, er å ligge der. Han kan ikke le, ikke sparke, ikke spise, og han vil aldri våkne opp igjen. Det er ikke den samme gutten som det var igår. Det eneste som er moralsk og etisk riktig er å avslutte behandlingen''.''

-

''Jeg gikk bort til henne, tok henne i hånda, og hun dro meg bort til noe hun måtte vise meg før hun ble med inn i bilen. Vi kjørte hjem og det var uvanlig stille i bilen. Vi gikk inn i huset. Det tok ikke lang tid før Debora spurte ''Hvor lillebror er hen?''. Jeg visste ikke hva jeg skulle si, hva skal man si til en 3åring for å hjelpe dem å forstå døden? Jeg satt meg ned, forklarte at lillebror ikke var her lengre, at han var død og at han ikke kom tilbake igjen. Øynene til Debora var knuste, hun forstod, selv om jeg trodde hun ikke kom til å gjøre det. Hun stirret på meg med et tomt blikk, og jeg har aldri sett et barn stirre på en slik måte før. Etter at hun hadde sett på meg en stund, sa hun ''Noen stjelt babyen vår?'', med en trist og alvorlig stemme. Jeg prøvde å forklare at ingen hadde stjelt han, og at han var i Himmelen som en engel og hadde det kjempefint. Så sa jeg til henne at vi skulle bort og se på lillebror etterpå, og at hun skulle være med. Det ville hun.''

-

''De forklarte at dette ikke var noens feil, iallefall ikke vår feil. At jeg hadde gjort alt riktig, at han var en stor og flott gutt og at det var ingenting jeg kunne ha gjort annerledes. Anestesilegen sa også at han har jobbet med dette i 30 år og har sett mange krybbedødsdødsfall. Iløpet av disse 30 årene var dette den første gangen han hadde kommet til stedet og barnet enda var varmt. Derfor hadde Loke satt sine spor i dem også, for siden han var varm skjønte de at dette barnet ikke kunne ha vært dødt lenge, så kanskje, kanskje, kunne de klare å redde han. At vi fant han så fort, tydet også på at han var veldig godt passet på.''

''Jeg elsker smerten og sorgen jeg bærer på. Faktisk - så omfavner jeg den.''

''Årlig dør det omtrent 400 barn tidlig i livet i Norge. Dette er 400 familier i sorg, i sjokk, familier som vi glemmer. Vår familie er en av disse 400 familiene. Loke Alexanders død var ingen internasjonal katastrofe som rammet hele verden. Vi fikk ingen akutt hjelp, ingen psykologer på døren, ingen spesielle støtteordninger... Men likevel, var dette like fult verdens undergang for oss. For oss som sitter igjen, føles det som en katastrofe i like stor grad som katastrofer som rammer flere. Som om hele verden har rast sammen, selv om verden går videre uten å blunke over Loke Alexanders død. Det er utrolig bra at alle står klare når større katastrofer skjer, men jeg savner det samme når en singeltsunami rammer en familie.''

-

''Å fortelle meg at jeg skal fokusere på det positive gir ikke mening. Det finnes ikke noe positivt i at sønnen min døde. Jeg er takknemlig for det jeg har - men også lei meg for barnet jeg mistet. Jeg er ikke bare en av delene. Sorgen og gleden går hånd i hånd. Det at jeg sørger betyr ikke at jeg er utakknemlig, jeg vil heller si at sorgen kommer av en takknemlighet ovenfor noe som jeg har hatt som ble revet så brått ifra meg.

Idag håper jeg at alle som har barn er takknemlige for at middagsbordet er så fullt som det skal være - for det er virkelig den største velsignelsen man kan få. Husk på alle foreldrene som har en tom stol med bordet. Tenk på hvor vanskelig hverdagen er for dem som mangler ett barn eller flere på jorden, og vær takknemlig for at du er så heldig at du har hvert eneste ett her med deg. For alle er dessverre ikke like heldige.

Med første øyekast kan jeg kanskje virke utakknemlig - men jeg tror ikke noen kan være like takknemlige over noe som de som har opplevd et vondt tap. Se igjen. Takknemligheten min gå dypere enn man skulle tro, for jeg vet hvor fort et barn kan bli revet ifra meg. Jeg vet hvordan det føles når noen river barnet mitt brutalt ut av armene mine og jeg aldri får se det igjen. Jeg tar aldri noe for gitt lenger, for jeg vet at det kan bli borte med et knips. Så vær så snill, ikke be meg om å være takknemlig for det jeg har når jeg deler mine sorger. Jeg er ikke lei meg fordi jeg velger å se på verden med negative øyne. Jeg er lei meg fordi babyen min er død.

Ikke tro at jeg er utakknemlig fordi jeg er lei meg, og ikke tenk at jeg ikke sørger lenger bare fordi jeg kan tenke positivt. Istedet for å tro at du forstår hva jeg føler, spør meg. Spør meg om de tomme armene mine, og jeg vil takknemlig og positivt fortelle deg om den nydelige gutten som skulle fylle dem. Spør meg om gutten som lærte meg å holde hodet over vann. Spør meg om han som lærte meg at kjærligheten er større enn døden, spør meg om han som lærte meg at jeg kan overleve det umulige. Spør meg om min største velsignelse og min største sorg - spør meg om min sønn.

Husk han like godt som du husker meg. Inviter han også, når du inviterer meg. Jeg ønsker at du husker at han levde. Del hans historie, hans kjærlighet, hans minne, hans liv. Hvis du vil lette hjertet mitt mer - si navnet hans høyt. Ofte. Uten å nøle.''

-

''Du kommer til å høre snakk om å ''gå videre'' og å ''komme over det'', som om sorgen din er datomerket med siste forbruksdag. Som om du bare kan legge smerten din i et skap og glemme den. Smil til de som sier dette, og tenk på hvor heldige de har vært som aldri har levd i det marerittet du står midt i.

Å miste et barn er som å miste en del av deg selv. Det er som å miste fremtiden sin, å miste sjelen sin, det er som om noen river ut hjertet ditt, hiver det på bakken og tramper det flatt. Det strider imot naturen og det tar lang, lang tid før du finner deg selv igjen. Der vil alltid være ett hull i hjertet ditt, like stort som barnet du mistet. Barnet ditt er helt uerstattelig, og ingenting vil fylle tomrommet. Men, hjertet ditt vil vokse seg større og vakrere, rundt tomrommet som barnet ditt la igjen. Kjærligheten og smerten du bærer for ditt barn vil være vevd inn i deg. Barnet ditt vil fungere som drivstoff, og få deg til å gjøre ting du aldri hadde drømt at du kunne gjøre. Du vil finne en måte å leve for barnet ditt, slik som jeg gjør med å skrive dette til deg. Det kommer til å bli vakkert, men også vanskelig.

Kjære nyrammende foreldre. Veien du må gå er den lengste og mest smertefulle reisen du kommer til å være med på. Men sammen med smerten kommer også en stor gave fra kjærligheten du føler for ditt barn. Selv om vi som har mistet barn bærer en stor byrde, ga barna våre en stor gave til oss når de dro. Vi sitter igjen med en visdom om livet som få vil få oppleve å sitte med. Når hjertet til barna våre stoppet, mistet vi også en del av oss selv, en del vi aldri får tilbake. Når man mister noe så dyrebart som et barn, ser man alt fra et annet perspektiv og ser livet på en annen måte. Jeg kunne aldri forestilt meg et liv uten Loke Alexander før han døde, min vesle gutt som jeg bare fikk beholde i litt over 7 måneder. Men jeg har ikke noe valg. Det finnes et liv etter dette, selv om jeg aldri hadde trodd det på forhånd. På grunn av det vi har vært igjennom, på grunn av det barna våre lærte oss, vil vi alltid være tilgjengelig for et barn. Vi vil aldri ta et barn for gitt. Vi vil sette pris på et barn på en annen måte enn andre foreldre, fordi vi har fått et barn brutalt revet ut av armene våre. Vi vet hvor skjørt livet er, og hvor viktig det er å ta vare på. Og det er virkelig en gave.

Vi elsket barna våre alt vi kunne når de var her. Ingen kan noensinne ta det ifra oss. En dag vil du finne en vei du kan gå. En dag vil du kunne se tilbake og si at du overlevde døden til ditt eget barn.''

 

Så da reiser jeg meg, opp av asken. Sterkere enn noen gang.

Følg Turkistliv på Instagram med å trykke her!

Lik gjerne Jenta med det blå håret på facebook.

Englemamma

Pauseknapp

7 måneder og 19 dager

230 dager, 15 timer og 29 minutter

32 uker

5535 timer

223129 minutter

19,927,740 sekunder

63.19% av ett år

Det var lengden på ditt liv fra da du kom til verden den 23.09.2014 klokken 14.10, til du ble koblet fra respiratoren den 12.05.2015 klokken 05.39.

Det er ett år, 5 måneder og 27 dager siden du døde. Savnet over deg er like stort den dag i dag, og noen dager er vanskeligere å håndtere enn andre. Men jeg føler jeg funnet flere strategier å bære sorgen på, å ha deg med meg videre. Trist nok, desto mer tid som går desto vagere blir minnene. Det er rart å tenke på at du i det hele tatt har eksistert for alt virker så usannsynlig. Men, jeg vet du har vært her, for jeg kan enda føle morskjærligheten til deg inne i hjertet mitt. Jeg kommer alltid til å savne deg, du var et helt menneske, et helt barn, min sønn. Og det er du enda. Tenk at du er den som har lært meg mest om alt i livet, du ga meg en visdom jeg ikke kan forklare. Man sier at det å få barn forandrer livet totalt. Det er forsåvidt sant. Men, merkelig nok, det å miste et barn forandrer livet mer på alle mulige måter. Vi sier gjerne at den verste smerten man kan oppleve er å føde et barn, jeg vil si at den verste smerten man kan oppleve er å begrave ett. Selvfølgelig ikke på det fysiske plan, men ingen som ikke har stått der selv kan se for seg den mentale torturen når man står midt i vakumet av ha mistet det mest dyrebare man har. 

Mikkel har fått leve i 7 måneder og 22 dager, altså 236 dager. 6 dager lengre enn Loke fikk leve. Skal jeg virkelig få beholde deg? Du er så magisk og dyrebar, mitt hjerteplaster, min skatt. Jeg skal passe på deg med hud, hår og klør og ikke la deg komme ut av syne. Ingenting skal rive deg vekk fra meg. Det har roet seg litt nå som du har blitt eldre enn Loke ble, men redselen er der enda. Når man har opplevd noe slikt former det deg, det gjør noe med deg. Det setter spor og du blir aldri helt den samme igjen. Å finne deg var det verste, Loke. Å løfte deg opp og innse at du var død. En liten babykropp, helt slapp. Ingen føtter som sprellet og ingen pust. Ikke når jeg pustet inn i deg heller, all luften fløy ut av deg igjen. Det som plager meg mest, og som alltid kommer til å plage meg, er at jeg aldri får et svar. Hva skjedde med deg den natten? Bare sluttet du å puste? Var du syk? Var det noe galt med deg? Ble det gjort noe galt mot deg? Kunne jeg gjort noe annerledes? Hvis jeg bare kom ned litt før? Hvis det bare var jeg som bysset deg i søvn igjen? Hvis bare... 

Lille venn, jeg savner deg slik.

Følg Turkistliv på Instagram med å trykke her!

Lik gjerne Jenta med det blå håret på facebook.

Ett spørsmål som forandrer måten du tenker på:

Hvilken dritt ønsker du servert på sandwichen din, og ønsker du ekstra bacon?

Nå regner jeg med at alle som leser bloggen min klør seg i hodet og tenker for seg selv at endelig har jeg mistet vettet. La meg forklare spørsmålet og hvordan dette spørsmålet er så innmari relevant når det gjelder nærmest alle aspekter i livet. Du kan stille dette spørsmålet når det gjelder vennskap, kjærlighetsforhold, jobb og karriere.

sandwich
Licensed from: phovoir / yayimages.com

Det er en liten hemmelighet som ingen lærer deg på grunnskolen:

Alt suger, av og til. Absolutt alt blir servert med en dose dritt. Det høres kanskje innmari pessimistisk ut, men det er også realistisk. Vi er alle så opptatt av å finne den perfekte jobben og det perfekte forholdet at vi glemmer at det ikke finnes. Med en gang dritten kommer, backer vi ut. Du må ofre noe for alt du ønsker å oppnå, ingenting er en dans på roser og ingenting er oppløftende hele tiden. Så spørsmålet er: Hva er du villig til å ofre? Hva er du villig til å tolerere? For å holde på det vi ønsker å oppnå, må vi klatre oss igjennom gjørma. Absolutt alt i livet krever at du ofrer noe, og hva er så bra at du er villig til å gi et offer? Hvilken dritt er det du ønsker servert på sandwichen din?

Hvis du vil bli en kunstner, men ikke orker tanken på å gå fra galleri til galleri og få nei etter nei før du lykkes, har jeg dårlige nyheter. Hvis du vil bli advokat, men ikke takler mange år på skolebenken og lange arbeidsdager, så lykke til. På samme måte kan man bruke spørsmålet i relasjoner. Alle mennesker kommer med noe godt og noe vondt. Ønsker du at sandwichen din skal komme med dritten ''eiesyke'', eller foretrekker du ''likegyldig''? Hva foretrekker du av ''emosjonelt ustabile utbrudd'' og ''dårlig kommunikasjon og undertrykte følelser''? Alt kommer med en viss dose dritt, og det vi må gjøre er å velge hvilken dritt vi vil tolerere. Hvilken sandwich er så god at du er villig til å spise dritten også?

Så, hvilken dritt ønsker DU på sandwichen din? For vi får nemlig servert en med dritt alle sammen.

Like så greit å bestille en med ekstra bacon....

Følg Turkistliv på Instagram med å trykke her!

Lik gjerne Jenta med det blå håret på facebook.

Karma - hva er det egentlig?

''You harm yourself, as dust thrown against the wind comes back to the thrower.'' -Buddha.

Karma er en tradisjon som kommer til oss fra flere religioner, og i dette innlegget kommer jeg til å snakke om hvordan jeg har lært meg å forstå begrepet. Mange missforstår konseptet og overanalyserer det, og ser på det som noe ''overnaturlig'' og ''mystisk''. Når man hører karma tenker man fort på en slags universell lov som gir oss rettferdighet og det vi fortjener. Vi kan ta et eksempel på at noen stjeler mye penger fra noen og kommer unna med det, så tenker vi at ''karma tar han til slutt''. Det vi mener med det er at vi tror at på et punkt i livet hans kommer denne rettferdighetsloven til å justere det og gi han det han fortjener tilbake helt naturlig med at noe vondt skjer med dette mennesket. At noen kommer og stjeler eiendelene hans eller noe lignende i retur 5 år senere. Dette er IKKE min oppfatning av hvordan karma fungerer, og jeg vil gjerne dele med dere mitt synspunkt og høre deres erfaringer.

Buddismen sier at hver handling du tar i livet har en konsekvens. Dårlige handlinger har naturligvis dårlige konsekvenser. Og alle konsekvenser trenger ikke å komme fra utsiden eller at noe vondt skjer i livet ditt, de verste konsekvensene skjer på innsiden. Karma er et gammelt ord, og vet du hva det egentlig betyr? Karma betyr egentlig - Handling. Karma=Handling. Livet selv er en lang oppsummering av handlinger, og hver handling kommer naturlig som konsekvens på den forrige. Gode handlinger fører til gode konsekvenser, og dårlige handlinger til dårlige konsekvenser. Så enkelt fungerer det.

Bilderesultat

Det er lett å missforstå hva som betegnes som gode og dårlige handlinger, og det er mange som ser på karma som noe overnaturlig. De ser for seg en skjeggete mann i skyene som sitter med en moralsk pekefinger og sier at ''du gjorde noe galt, derfor skal du miste jobben'', men det er ikke slik det fungerer. Det er en naturlig lov. Det er en psykologisk lov. Det er en spirituell lov. Vi i dagens samfunn missforstår også hva som er gode og dårlige handlinger, og la meg forklare hvordan jeg har forstått det. Gode handlinger = uselviske/uegoistiske handlinger. Handlinger som ikke kommer fra egoet, men fra et spirituelt nivå. Dårlige handlinger = egoistiske handlinger. Husk at det ikke finnes noen form for djevel som bestemmer eller lokker deg, og ''dårlige'' handlinger betyr ikke nødvendigvis onde handlinger. Dette er handlinger styrt av egoet, der man tenker på sine egne behov. Det handler mer om baktanker enn hva man gjør.

Hva er dårlige konsekvenser? Det er lett å tro at de verste konsekvensene kommer utenfra. At hvis man stjeler så kommer man i fengsel, for eksempel. Men karma handler mer om hva som foregår inne i hodet ditt. Det verste som kan skje er ikke i havne i fengsel. Som buddistene sier: ''Når du kaster sanden, kommer den tilbake til ansiktet ditt''. Med en gang du gjør den dårlige egoistiske handlingen lider du allerede av konsekvensen, selv om du ikke blir tatt. Selv om ingen ser deg. Selv om ingen vet det. La oss si at denne personen som stjal mye penger kom seg vekk til en tropisk øy og bor i en stor villa. Det er lett å tenke at han ''slapp unna''. Men han har ikke sluppet unna - karma har allerede tatt han. I hans hode er han et egoistisk menneske. Det er ikke slik at dette mennesket gjorde en dårlig handling, og at dette er et isolert eksempel. Nei, det som skjer her er at hans egoistiske natur får han til å gjøre egoistiske handlinger. Dette var et menneske som så for seg hvor fantastisk livet kunne vært med alle disse pengene og valgte å stjele dem. Han stjal for å gi seg selv glede og tenkte ikke på noen andre. Dette er en veldig klar egoistisk og dårlig handling - men det finnes hundrevis av dårlige og egoistiske handlinger som vi gjør i det daglige som ikke er så klare svarthvitt eksempler. Men selv om de ikke er så klare, så kommer konsekvensene til deg likevel. Og måten det kommer til deg er slik: Man kan si at denne mannen ''slapp unna'' fordi han ikke ble fengslet, og at han nå sitter i ei solseng og drikker gode drinker og røyker sigarer. Men, det er ikke scenarioet i det hele tatt. Det er ingen som bare ut av det blå stjeler haugevis med penger, det er ikke en isolert handling. Denne handlingen kommer fra at han har problemer på innsiden, og det ligger en kjede med dårlige handlinger etter hverandre. En kjede av egoisme. Og straffen, det er ikke fengsel, eller at noen roper til deg eller en bot som du får. Straffen er lidelse. Emosjonell lidelse og stress. For selv om han kom unna med det, kommer han alltid til å være redd. Han kommer alltid til å se seg over skuldra. ''Kommer de til å ta meg imorgen? Kanskje ikke?''. Han kommer også mest trolig til å føle anger og dårlig samvittighet. Det er også store grunner til å tro at han er skuffet over seg selv, for han vet at det er feil å stjele penger. Han følger ikke sine egne prinsipper og er ikke det mennesket han ønsker å være. De fleste mennesker ønsker å være gode mennesker.

''How people treat you is their karma; how you react is yours.'' -Wayne W. Dyer

Du tenker kanskje at det er jo bare å undertrykke de følelsene, og at det er ikke alle som føler seg skyldige. Og det er sant, det er fullt mulig å undertrykke følelser. Men ikke for alltid, på ett eller annet tidspunkt bobler det over. Problemet er ofte at selv om dette mennesket kanskje aldri stjeler igjen, kommer det mest sannsynlig til å fortsette å gjøre egoistiske handlinger. Mest trolig uten å engang gjenkjenne det selv. Kanskje han oppfører seg egoistisk i forholdet sitt, og forholdet blir surt på grunn av det. Kanskje han mister vennene sine fordi han handler ut av egoisme. Egoismen gjentar seg selv, og det som skal til for å bryte syklusen er selvinnsikt nok til å innse at handlingene man gjør er egoistiske. Men, det er her det stopper for de fleste, for de fleste nekter å innse at man gjør dårlige handlinger.

Vi gjør dårlige handlinger flere ganger om dagen. Eksempler er at vi blir misunnelige, kritiske, dømmende og kontrollerende. Og når vi gjør disse handlingene lider vi på grunn av det. Nøkkelen til å stoppe denne syklusen er så enkelt å gjøre oss selv mer sikre på oss selv, for disse handlingene er noe vi gjør for å beskytte og fremme oss selv. Desto sikrere vi er på oss selv, desto mindre behov har vi for å gjøre egoistiske handlinger for å fremme oss selv.

Vi sier ofte at livet er vanskelig og lurer på om det ligger en forbannelse over oss. Og livet er vanskelig for 99 prosent av befolkningen. Fordi de gjør egoistiske handlinger som gjør at de får innvendig lidelse. Karma kommer og biter dem i leggen. La oss ta et eksempel på at du blir misunnelig på en kollega som gjør det bedre enn deg. Det er ikke sikkert kollegaen engang finner ut, men du lider uansett under konsekvensene. Humøret ditt blir senket, du blir passiv-aggressiv og frekk mot han og det fører til flere egoistiske handlinger. Kanskje du kjører inn i en annen bil fordi du fokuserer på hvor sint du er på kollegaen. Kanskje du kommer hjem og kjefter opp kona di fordi du er så stresset. Eller kanskje du rett og slett også gjør det dårligere på jobb. Det hele blir liksom gjort om til en syklus med ''meg, meg, meg''.

Bilderesultat for karma buddha

Det er heller ikke alltid selve handlingen, men det som ligger bak som gjør en handling god eller dårlig. Har du noen gang gitt penger til en uteligger eller til et formål, ikke fordi du var uselvisk, men rett og slett for å kamuflere den egoistiske siden din? At du for eksempel gjør frivillig arbeid fordi det får deg til å føle deg bra med deg selv, eller fordi det gir deg et godt rykte? Vi beskytter rett og slett egoet vårt med å prøve å overbevise oss selv om at vi er gode mennesker. Du gir penger til en uteligger og tenker til deg selv innvendig ''ååå, nå var jeg snill, for et godt menneske jeg er'', og det du gjør da er å bygge opp egoet. Og det lider vi for selv om handlingen i seg selv er ''god''. Når du bygger opp egoet på denne måten, så kommer det til å følge deg. Det følger med deg i alle dine relasjoner, i jobben og i ekteskapet. Egoet du bygde opp med å gjøre frivillig arbeid imens du fortalte deg selv hvor snill du er imens du klappa deg selv på ryggen kommer til å følge deg.

Hvis man havner i en slik syklus er konsekvensen på lang sikt helvete. Og da mener jeg ikke helvete som i et flammende afterlife. Jeg mener helvete på jorden. Man er ikke i stand til å leve et lykkelig liv, rett og slett. Det blir umulig å få ro i sjelen fordi man er stressa og nervøs hele tiden og man er alltid i hemmelighet sint på noen. Hovedproblemet er at vi ikke takler å høre det, fordi vi er så opptatt med å beskytte egoet vårt at vi ikke vil innse hva vi holder på med.

...Hva er dine tanker om temaet?

Følg Turkistliv på Instagram med å trykke her!

Lik gjerne Jenta med det blå håret på facebook.

Hva er å være lykkelig?

Det høres kanskje utrolig rart ut for dere, men hadde ikke Loke Alexander dødd, hadde jeg aldri klart å bli lykkelig.

Jeg regner med at alle dere som leser dette sitter med et stort spørsmålstegn og klør dere i hodet. Jeg kan prøve å forklare, men det er ikke sikkert jeg får det til. Selvfølgelig er det å finne min vesle babygutt død og gravlegge han det vondeste jeg noengang har opplevd, uten tvil. En større smerte har jeg hverken før eller siden kjent på. Men, det har satt alt i perspektiv. Når det skjer noe negativt i livet mitt trekker jeg på skuldrene for jeg vet hvor mye verre det kunne ha vært. Før var jeg en av de som aldri fikk ro, og aldri fikk nok uansett hvor mye jeg hadde. Slik som vi alle egentlig er. Jeg hadde det helt OK, men jeg var så naiv og forstod bare ikke. Jeg fløyt med på autopilot. Husker godt når vi satt i legebilen på vei til sykehuset at jeg tenkte ''vær så snill, la gutten min overleve. Jeg vil aldri ta noe for gitt igjen''. Men, sannheten er, hadde han overlevd hadde jeg forandret tankegangen min for noen måneder. Når han døde forandret jeg den for en livstid. Lokes død er det verste, men også det beste som har skjedd meg. Er det ikke utrolig rart?

Jeg tror at hovedgrunnen til at jeg er lykkelig er at jeg velger å være det. Istedet for fokusere på det vonde, fokuserer jeg på det gode. Det er nøkkelen. Livet slår meg i bakken gang etter gang, men jeg velger å reise meg selv opp igjen og gå fremover. Noe som også har vært et viktig redskap for meg, er å ikke legge for mye ansvar på andre. Det er bare jeg som kan gjøre meg lykkelig. Veldig få hadde taklet like bra å gå i mine sko. Det lureste jeg har gjort er å aldri føle meg selv som noe offer. Selv om andre kanskje synes synd i meg, synes jeg ikke synd i meg selv.

Hva er egentlig lykke? Når vi hører ordet lykke, tenker vi ofte på glade mennesker med bekymringsløse liv. Stemmer dette? Siden mitt liv ikke er bekymringsløst, er jeg da dømt til å være ulykkelig? Når jeg ser for meg et lykkelig liv, ser jeg heller for meg et tilfredsstillende liv. Det er tvilsomt at et liv uten bekymringer og vanskeligheter hadde vært tilfredsstillende. Det handler om hvor tilfreds man er med livet som helhet. Livet kan inneholde en overvekt av tunge stunder kontra gode, så lenge livet som en helhet oppfattes som positivt. Man kan nyte en bilferie med familien, til tross for hylende barn i baksetet og vonde bein etter turen. Man kan nyte en fjelltur, til tross for gnagsår og styrtregn. Et bedre ord for lykke hadde kanskje vært livstilfredsstillhet.

Vi velger selv hva som definerer lykke for oss.

Torvald: «Har du ikke vært lykkelig her?» Nora: «Nei, det har jeg aldri vært. Jeg trodde det; men jeg har aldri vært det; bare lystig.» - Ibsen, Et dukkehjem.

Følg Turkistliv på Instagram med å trykke her!

Lik gjerne Jenta med det blå håret på facebook.

Lotusblomsten

Mange sier at Lotusblomsten er den vakreste og mest utrolige blomsten som finnes på jorden. Det som er så morsomt, er at den vokser opp av den stygge og skitne sumpen. Opp fra sumpen og gjørma vokser en av de vakreste blomstene som finnes. Hvite, rene og blekrosa blomster, opp av grumsete vann. Det vokser ikke Lotusblomster opp fra engene, i velstelte hager, i blomsterbed eller i parker. Bare opp fra sumpen kan denne blomsten dukke opp.

Slik er det gjerne med oss mennesker også. Alle dine tidligere erfaringer, de vanskelige tidene, dine tap og konflikter er nødvendig for at du skal vokse opp fra gjørma for å blomstre. Vi trenger disse situasjonene for å presse oss selv til å bli den beste utgaven av oss selv. Ikke gi opp, fortsett å vokse, for til slutt vokser du ut igjennom sumpen og blomstrer som aldri før.

Lotus
Licensed from: kamchatka / yayimages.com

Beklager for at jeg ikke har blogget på lenge, det er mye som skjer i livet mitt og jeg kommer snart enda sterkere tilbake.

Følg Turkistliv på Instagram med å trykke her!

Lik gjerne Jenta med det blå håret på facebook.

De paradoksale bud:

magnolia

1. Mennesker er ulogiske, urimelige og selvsentrerte.

Elsk dem likevel.

 

2. Hvis du gjør noe godt, vil andre mennesker beskylde deg for egoistiske baktanker.

Gjør noe godt likevel.

 

3. Hvis du har suksess, vil du vinne falske venner og sanne fiender.

Jobb for suksess likevel.

 

4. De gode gjerningene du gjør idag, vil være glemt imorgen.

Gjør gode gjerninger likevel.

 

5. Ærlighet og oppriktighet gjør deg sårbar.

Vær ærlig og oppriktig likevel.

 

6. De største menn og kvinner, med de største ideer kan bli skutt ned av de minste menn og kvinner med de minste sinn.

Tenk stort likevel.

 

7. Folk foretrekker de svake, men følger bare de sterke.

Kjemp for de svake likevel.

 

8. Det som du bruker år på å bygge, kan bli ødelagt over natten.

Bygg likevel.

 

9. Mennesker som virkelig har behov for hjelp, kan finne på å angripe deg hvis du hjelper dem.

Hjelp dem likevel.

 

10. Gi verden det beste du har, og du vil bli forsøkt steinet.

Gi verden det beste du har likevel!

 

Følg Turkistliv på Instagram med å trykke her!

Lik gjerne Jenta med det blå håret på facebook.

#deparadoksalebud #paradoksalebud #kentmkeith #theparadoxicalcommandments #paradoxicalcommandments

Alle mennesker dør, men ikke alle lever

Det ble gjort en studie på 100 eldre mennesker som var nær døden hvor de ble spurt om å reflektere over hva de angrer mest på i livet. Svaret er egentlig ikke overraskende - de angret ikke mest på at de ikke satset godt nok på jobben eller handlet mer fornuftig i livet. Nesten alle angret mest på noe som handler om sjanser de ikke tok - ikke noe dumt de hadde gjort. At de ikke gjorde mer for barna sine, at de ga opp for fort, at de ikke satset alt de hadde når de hadde sjansen. Risikoene de ikke turte å ta i redsel for å feile. La meg spørre deg: Ønsker du at dine siste ord skal være: ''Hvis jeg bare....''?

Jeg tror at dette er noe vi alle er fullt klar over - men vi tar det bare som fine filosofiske ord, og tar det aldri helt inn til oss.

Hvorfor eksisterer du? Er livet konstruert for at du skal våkne opp, dra på jobb, komme hjem og betale regninger?

Jeg kom over en interessant artikkel her en dag. Til tross for at jeg (og sikkert mange andre med meg) er livredd for å være oppe i luften i et fly, er det statistisk sett mye tryggere for et fly å være oppe i luften enn nede på bakken. På bakken begynner flyet å bli utslitt, få funksjonsfeil og ruste, mye raskere enn det noen gang hadde gjort oppe i luften. Det gir mening, fly var tross alt skapt for å være i skyene, ikke for å stå på bakken. Og hvert menneske vi møter, er skapt for å leve ut livet sitt, og bruke det potensialet det har. Vi er livredde for å fly fordi vi er livredde for at flyet skal styrte, når sannheten er at det er større sjanse for at noe skal gå galt på bakken. På samme måte er vi redde for å satse på det viktige i livet, fordi vi er redd for at det skal feile. Men, sannheter er: Hvis vi ikke satser går det galt uansett. Kanskje er det største tapet man kan ha å leve hele livet sitt på bakken uten å ta av?

life quote. Inspirational quote. Motivational.
Licensed from: PENCHAN / yayimages.com

Det finnes noe som tar flere liv enn noen form for sykdom eller ulykke. Redsel og tvil. Disse to alene har knust flere liv enn nederlag og feilsteg noen gang har drømt om. Husk at det ikke finnes noen lette fjell å klatre, og desto høyere fjellet er desto vanskeligere og lengre er veien. Du velger selv hvilken smerte du vil ha. Smerten du får på veien til suksess, eller smerten du får av angeren på at du aldri prøvde.

Vil du ha et tips? Følg hjertet ditt, ikke hodet. Hvis noe føles riktig, er det som oftest det. Hvis noe føles feil, stemmer som regel det også. Ikke la deg selv bli definert av fortiden din, du er født på ny for hvert sekund som kommer. Lev livet ditt. . Du må handle før det er for sent, for det finnes ingenting som heter overtid i livet.

Du kan ikke gå tilbake for å lage en ny begynnelse, men du kan starte nå og lage en helt perfekt slutt.

The 25 Biggest Regrets In Life. What Are Yours?

Følg Turkistliv på Instagram med å trykke her!

Lik gjerne Jenta med det blå håret på facebook.

#mamma #anger #livet #filosofi #død #døden

Les mer i arkivet » September 2017 » August 2017 » Mai 2017

Lik meg på facebook


Følg meg på blogg.no

Instagram


  • Om meg



  • Skap meg ikkje om med skugge.
    Eg vil vera den eg vart.
    Eg er sorg i kvite klede,
    Eg er gleda kledd i svart.

    Skap meg ikkje om med glede,
    eg vart den eg ville bli :
    Konge i eit ukjent rike,
    Slave i mi eiga tid.
    hits