hits

Eg har ikkje ord 😂🤣

Nokon som kjeder seg litt når eg er borte?

Følg Turkistliv på Instagram med å trykke her!

Lik gjerne Jenta med det blå håret på facebook.

Flink hundepasser? 🤔

Veldig bra at eg har ein så dyktig hundepasser når eg er vekke. Trur ho kosa seg 🙂

Liker du hund til kveldsmat?

Følg Turkistliv på Instagram med å trykke her!

Lik gjerne Jenta med det blå håret på facebook.

Kjempefint?

Eg ankom klokka 10 over 10 i går kveld.

Eg var svolten, og gjekk ut for å finne meg mat.

Etter at eg hadde spist ein hamburger på ein døgnopen besinstasjon, gjekk eg opp mot hotellet.

Litt usikker var eg, klokka var mykje og eg var på ein ukjent plass.

Plutseleg høyrer eg "EEEY!!!" frå den andre sida av vegen. Der var ein mann.

"Så fint hår du har!", sa han over gata og smilte.

Eg smilte tilbake og fortsatte å gå litt forfjamsa.

Plutseleg høyrer eg "KJEMPEFINT!!" over vegen.

Eg sa høfleg "Takk" litt spørrandes før eg gjekk på hotellrommet og la meg.

Og trur dei liker blått hår på Notodden.

Liker du blått hår?

Følg Turkistliv på Instagram med å trykke her!

Lik gjerne Jenta med det blå håret på facebook.

Husmorferie

Husmorferie og husmorferie. No sitt eg på bussen frå Oslo på veg til Notodden. Eg føler meg klar for ei uke med fokus på skulearbeid. Håper eg lærer mykje!

Flyet rista litt i dag på veg opp frå Vigra. Var ganske så mykje vind.

#NoFilter 🙄

Har du noko spesielt på agendaen i uka som kjem?

Følg Turkistliv på Instagram med å trykke her!

Lik gjerne Jenta med det blå håret på facebook.

Å reise frå borna sine

I morgon reiser eg vekk. Eg blir borte heilt til Fredag. Ei heil uke utan borna mine. Det kjennes uvant og merkeleg. Eg er tross alt vandt til å vere med dei så og si heile tida. Å gå frå å ha bornefri to netter i månaden til ei heil uke er ikkje det eg er vandt til. Eg kjem til å sakne dei kvart einaste sekund.

Eg skal på samling på skulen i Notodden. Utdanninga mi er høgt på prioriteringslista mi. Dessutan veit eg at borna mine kjem til å kose seg kjempemykje med besteforeldra sine. Så då kan eg i det miste prøve å kose meg litt eg og imellom skuleoppgåvane og forelesningane. Sjølv om det er uvandt og ikkje så lett!

Viss du er mor; Tek du det og tungt å måtte reise frå borna dine i ei heil uke?

Følg Turkistliv på Instagram med å trykke her!

Lik gjerne Jenta med det blå håret på facebook.

Japansk biff

Oppskrift:

Ingredienser:

1 stykk mann

1 dose tålmodighet

 

Fremgangsmåte:

1. Sett deg ned på sofaen

2. Vent

3. Få servert

 

Kunne det vore enklare?

 

Følg Turkistliv på Instagram med å trykke her!

Lik gjerne Jenta med det blå håret på facebook.

Til den eg var

Lille pike, gå ned frå skyane dine. Lykka kjem til å vera kortvarig. Korleis kan du vera så naiv? Trur du ikkje livet kan skade deg? Berre vent, lille pike. Ta skylappane ned frå augonane.

Trur du at du har kjent på ekte smerte før, lille deg? Berre vent, så skal du få sjå. Smerten av eit dødt born skal snart bli brent inn i deg. Dine eigne høge skrik vil spille på repeat i hovudet ditt. Synet av din eigen livlause son i armane dine vil heimsøke deg i draumane dine. Lyden av pust som berre sig ut av små babylunger vil skjære i øyrane. Å berre riste i sitt eiga born, men ingen tegn til liv...... Det finnes ingen ord, vesle deg. Hadde eg kunne sagt dette til deg hadde du ikkje trudd på meg.

For det går jo ikkje an å miste eit born, gjer det vel? Ikkje i dagens Noreg, det skjer jo ikkje meg? Det er jo berre slikt som eg les om i avisa, i ukeblad og høyrer om frå ei venninnde? Det kan jo ikkje skje MEG, det kan jo ikkje skje med min familie? At born døyr er jo berre ein fjern historie eg helst vil ha på avstand. "Huff, ikkje snakk om det. Eg blir så redd", kunne eg seie og vugge min dyrebare skatt. Så ung. Så dum. Så naiv. Eg forstod berre ikkje.

Det kunne vera mitt born. Eg hadde ingen garantier. Men det heile verka så fjern på førehånd. Kven førestiller seg at sitt eiga born skal døy? Eg var berre 21 år. Eg hadde ikkje eingong evna til å tenkje så langt. Eg trudde eg skulle hoppe frå sky til sky for resten av livet.

Eg veit korleis du har planlagt livet ditt. Du kjem til å få eit sjokk. Ingenting vil bli som før. Livet ditt kjem til å vere kategorisert i "før" og "etter". Kontrastane er enorme. Eg veit at du trur at du er for svak til å overleve det du skal oppleve. Men du er sterk nok. Du har styrken til å overleve søvnløse netter og endeløse dager. Du har styrken til å bære din eigen son til grava. Du veit det berre ikkje endå. Det kjem dagar der du kjensler at du ikkje orkar meir. At du må gje opp. Men det kjem og dagar der dette vil styrke deg så mykje at du oppnår ting du aldri hadde trudd.

Eg veit at du streber etter lykke og er redd for sorg. Eg veit at du er redd for smerte fordi du trur at det jager vekk glede. Men du kjem til å få kjenne på det langt inn i hjarterota. Sorga kjem til å gro seg fast i deg og bli ein del av deg. Men husk kor sorga kjem frå: Sorga kjem frå den uendelege kjærleiken du følte, og endå føler for din son.

Hadde du berre visst kva som stod foran deg.

Berre vent.

Følg Turkistliv på Instagram med å trykke her!

Lik gjerne Jenta med det blå håret på facebook.

Uhelbredelige kviser

Eg har lenge hatt problemer med huda mi. Som regel bruker eg sminke for å skjule det. Huda mi har mykje ureinheter eg ikkje blir heilt kvitt.

Allreie når eg gjekk på bornskulen starta problemet. På ungdomsskulen gjekk eg til legen, og det fyrste eg prøvde var forskjellige dyre renseprodukt. Etter det blei det basiron. Når det heller ikkje fungerte blei det Skinoren på resept. Eg tenkte for meg sjølv at det kom til å bli betre når eg blei eldre. Men no er eg tross alt 24 og vil bli kvitt dei.

Når det heller ikkje fungerte å kombinerte skinoren og basiron, fekk eg epiduo. No har eg nyleg gått på ein 12 ukers antibiotikakur samstundes som eg har brukt epiduo. Det fungerte faktisk! Problemet er berre: No når eg har slutta på antibiotika ser eg at ureinheitane er på veg tilbake. Eg blir så sint! Er det noko der ute som fungerar?

Eg blei fortald at neste steg for meg viss dette ikkje fungerte var hudlege. Så eg får ta meg turen dit. Fyrst kan eg no prøve med litt basiron og ansiktsrens for å sjå om antibiotikan moglegvis har gjort dei enklare å få knekken på.

Er det nokon der ute som har gode råd på korleis eg faktisk kan bli kvitt dette problemet?

Følg Turkistliv på Instagram med å trykke her!

Lik gjerne Jenta med det blå håret på facebook.

For barnas beste må du tørre å tenke det verste

Viktig innlegg som alle burde lese og dele!

Stipulert forekomst av omsorgssvikt, mishandling, familievold og seksuelle overgrep: Kan omfatte 15-20 % av norske barn.

Idag hadde vi en forelesning i pedagogikk om et guffent men viktig tema: Om barn i sårbare situasjoner. Jeg ble så overrasket over antallet barn som lever under slike forhold. Det er så mange flere enn jeg hadde sett for meg. Hvorfor? Hvorfor er det slik at det stipulerte antallet tilsier at i en klasse på 20 er der 3-4 barn som opplever omsorgssvikt, mishandling, familievold og seksuelle overgrep? Hvorfor er mørketallene så store?

Jeg tror svaret er enkelt. Vi tørr rett og slett ikke tenke det verste. Vi greier ikke å fatte i hodene våre at mennesker faktisk kan utøve vold mot barn. Det er sjeldent at man får konkrete bevis på omsorgssvikt servert i hendene, så man må lære seg å kjenne igjen tegn som kan tyde til det. Dette er utrolig viktig for meg og andre som skal bli lærere. Men det er også viktig for andre yrker som jobber med barn: Førskolelærere, barnehageassistenter, barnepsykologer, helsesøstre og jordmødre. Spesielt viktig er det muligens for de alle minste barna som ikke kan uttrykke noe som helst. Mange er redd for å melde om forhold fordi de er redde for å ta feil og å ødelegge tillitsforholdet med foreldrene. Foreldre må tåle å bli mistenkeliggjort for barnas beste. Helsesøster Solveig Ude sendte ett seks uker gammelt barn til sykehuset for undersøkelse på grunn av noen mistenkelige blåmerker på brystet, barnet hadde 19 ribbensbrudd etter grov vold. 

Vi er alt for feige i dagens samfunn når det gjelder slikt. Vi må ta barnas parti, ikke foreldrenes. Vi nekter å innse at foreldre faktisk kan skade barna sine, og det kan få fatale konsekvenser. I verste fall drap. Vi husker alle Christoffer saken i 2005, der en 8 år gammel gutt ble mishandlet til døde av sin stefar. For å ikke snakke om rettssikkerheten til barna som er helt tåpelig og burde bli styrket. Du har vel hørt om Monika saken? 8 år gamle Monika ble funnet død med et belte rundt halsen i 2011, og politiet henla saken som selvmord. Først i 2014 ble den tidligere samboeren til moren pågrepet for å ha drept Monika. Er det ikke helt tåpelig at barna har en dårligere rettsikkerhet enn oss? Den burde være sterkere. Barn er sårbare og hjelpesløse. De siste 10 årene har 33 barn under 15 år blir mishandlet til døde eller drept av sine foreldre. Og det er uten mørketallene! Visste du dette? Ikke? Når så mange barn blir drept av sine nærmeste, hvor mange er det da som lever under omsorgssvikt og vold? Vi må tørre å stille de ubehagelige spørsmålene! Vi må tørre å melde ifra! Vi må tørre å muligens ta feil! Bare idag på VG kan vi lese om en far som er siktet for drap på et tre måneder gammelt spedbarn.

Nå må dere ikke misforstå og tro at jeg sier at folk flest dreper barna sine; Jeg sier bare at vi må åpne øynene for at det skjer. Vi har ikke lyst å tro på det, og nekter nærmest for det. Se på statistikkene! Det finnes forferdelige mennesker. Det finnes vonde mennesker. Vær så snill, spesielt dere som jobber med det mest dyrebare vi har i samfunnet: Barn. Våg å tenk det verste for barnas beste. Det er faktisk ikke alle som er snille med barna sine. Det er bedre å ta feil enn at et barn lever under omsorgssvikt eller vold.

- Hadde dette skjedd med en voksen, er jeg sikker på at vi ikke ville nølt en gang. Men når det kommer til saker hvor vi mistenker at noen har utført vold mot sine egne barn, kan vi bli litt for defensive, både i etterforskningen, og når det avgjøres om det skal tas ut tiltale, sier etterforskningslederen.

Filmen "Se meg, snakk med meg!"

Utstillingen "Hvis klær kunne fortelle"

Følg Turkistliv på Instagram med å trykke her!

Lik gjerne Jenta med det blå håret på facebook.

2 bornefilmer du må se!

Filmer beregna til born kan og vere lærerikt for oss vaksne. Her er to filmer du burde se og kvifor:

Innsiden ut

I denne filmen møter vi følelsane som bur inne i menneska. Budskapet er viktig både for born og vaksne: Alle følelser har ein funksjon. Ein kan ikkje undertrykke sorg, for det kan gjere vanskelege opplevingar verre å håndtere.

Se opp

Den 78 år gamle grinebiteren Carl tek med seg huset sitt på ein høgtflygande reise til sitt borndoms draumemål. Budskapet handlar om å oppfylle draumer og leve det livet ein hadde planlagt, men aldri turt å leve ut. I opninga får me sjå Carl sitt liv i revy frå borndom til alderdom. Her får me sjå både kjærleik og smertefullt tap. Det vil eg seie er filmens høgdepunkt!

Har du sett desse filmane?

Følg Turkistliv på Instagram med å trykke her!

Lik gjerne Jenta med det blå håret på facebook.

Aqua the Chihuahua

Me har fått eit nytt tilskudd i familien for omlag eit halvt år sidan! Ein Chihuahua som heiter Aqua. Ho går kjempegodt overens med Pucifer.

Ei venninne såg seg dessverre nødt til å gje ho ei "fostermor" då ho ikkje gjekk overens med dei andre hundane hennar. Ho trivast kjempegodt hos oss!

Har du nokon dyr? Og kva tenkjer du om hunderasen Chihuahua?

Følg Turkistliv på Instagram med å trykke her!

Lik gjerne Jenta med det blå håret på facebook.

Ein betre utgåve av meg sjølv...

Kvar gong eit nytt år kjem, blir det lagt ut drøssevis av blogginnlegg som omhandlar å bli "ein betre utgåve av seg sjølv". Ein får kjøpt mange sjølvhjelpsbøker om temaet, og det er skreven mange artiklar som fortelljer oss skritt for skritt korleis me skal bli betre. Viss ein ynskjer å slå på stortromma kan ein betale omtrentleg 2000,- kr i kursavgift for å bli coacha. Då får ein tips og triks om korleis me skal gjere oss sjølv og livet våra til ein betre utgåve!

Kvar gong eg ser overskifta: "Slik blir du ein betre utgåve av deg sjølv!", kjem det same spørsmålet inn i hovudet mitt.

"Er ikkje denne utgåva bra nok?"

Eg tenkjer at det er meir enn nok perfeksjonsjag og press i samfunnet våra. Me strever etter det uoppnåelige. Me treng ikkje alltid å vera best i absolutt alt, for me er bra nok akkurat slik som me er!

Ikkje strev etter å bli ein betre utgåve enn det du er i dag. Sett heller fokus på det viktigaste; Aksepter den utgåven du er idag, for den er MEIR enn bra nok!

Følg Turkistliv på Instagram med å trykke her!

Lik gjerne Jenta med det blå håret på facebook.

Litt av ei helg og flybillettar bestilt

På Fredagen var me på kafé og eg skreiv eit innlegg om at born på kafé er ikkje berre berre.

På laurdagen hadde eg eine tantebornet mitt på overnatting. Han og Debora krangla litt som born flest, men dei blei no vennar igjen. Laga heimelaga pizza, leika litt ute og rangla foran tv-en.

Idag var me på middagsbesøk og Debora var ikkje heilt i slaget. Viste seg ikveld at det moglegvis er spysjuka som har kome i hus. Når eg skulle køyre og hente Mikkel klarte eg ikkje å kome meg opp ein bratt bakke med bilen. Den gav ikkje nok gass uansett kva eg prøvde, men alle dei andre bilane kom seg opp. Sikkert eg som gjer noko feil. Heldigvis kunne dei møte meg der eg satt fast, så får eg litt meir tid til å reflektere over korleis eg skal køyre opp isglatte bakkar.

Car Floating in Water
Licensed from: TheBlackRhino / yayimages.com

Helga har vore litt hektisk med andre ord.

Eg har og endeleg tatt med tida til å bestille flybillettar til samlinga mi på Notodden i uke 3. Som alltid i siste liten.

Har di helg vore hektisk?

Følg Turkistliv på Instagram med å trykke her!

Lik gjerne Jenta med det blå håret på facebook.

Sorgreaksjonane ingen ser

Eg må ta eit oppgjer med meg sjølv. Eg klarer ikkje lyge meir. Fasaden eg har bygd opp om at alt er bra stemmer ikkje. Sjølvskryt over kor bra eg har takla det og kva eg har oppnådd funger ikkje. Livet mitt er så forandra at det ikkje skulla ha vore mogleg. Forventningane mine over kva livet hadde å by på er knust.

Sorg viser seg på mange måtar. Det er ikkje alt som er like synleg. Eller, synleg er det. Det er berre det at alle ikkje ser at det er snakk om sorgreaksjonar.

Ein fremtidig superhelt med solbriller.

Rotet baler seg på i heimen, og eg greier ikkje å halde kontroll. Eg mistar kontakten med vennar og familie. Eg har problemar med å oppretthalde kontakta fordi eg har så mykje med meg sjølv. Skulearbeidet hopar seg opp, og eg leverer alt i siste liten. Eg har ikkje noko anna valg enn å stå opp sidan eg har born, men hadde det vore opp til meg kunne eg sikkert ha vore i senga heile dagen. Om natta kan eg vakne klokka 2 av eit forferdeleg mareritt og ikkje få sove igjen. Klesvasken er ein stor spøk. Å dusje annankvar dag er ein byrde. Små ting som alle andre klarer kan verke som ein kamp for meg.

Eg har vore for stolt til å innrømme det - til og med for meg sjølv. Eg vil så gjerne vera vellykka. Eg vil så gjerne vera ein av dei som hoppar ut av senga i rein motivasjon klokka 6 og har matpakkane klare. Sanninga er at eg ålar meg ut av senga klokka kvart på 8 og stresser i siste liten med å få alt klart. Selvfølgeleg, som det stolte menneskjet eg er, piskar eg meg sjølv. Det gjer ikkje meining, for eg hadde jo aldri gjort det mot nokon andre i same situasjon. Då hadde eg sagt: "Men kjære deg. Du har opplevd det verst tenkelege tapet ein kan sjå for seg. Ikkje vær så streng mot deg sjølv. Ta vare på deg sjølv. Om du ikkje får levert skulearbeidet i tide, så sei ifrå til lærarane. Om klesvasken hopar seg opp, spør om hjelp. Ikkje sjå på det som eit nederlag at du ikkje har heimelaga middag og plettfritt hus til einkvar tid - så lenge du og borna har det godt er det i lengda ikkje så nøye". Kvifor er det så mykje vanskelegare å vera snill med seg sjølv? Til meg sjølv kan eg tenkje: "Din latsabb. Det hopar seg opp. Brett klesvasken. Du er elendig, du får ikkje til det som alle andre får til. Kva er galt med deg?".

Det er lett å tenkje at det har gått lang tid no. Det er tross alt snart 3 år sidan Loke døyde. Men sorga fungerar ikkje slik for meg. Den er like stor, eg har berre blitt meir vandt til det. Eg har bygd opp ein fasade eg ikkje klarar å halde oppe.

Eg har gode dagar. Dagar der eg kan få gjort mykje og eg og ungane er ute og byggjer snøhule og baker småkaker. Men eg kan og ha vonde dagar. Forferdeleg, tunge og ubeskriveleg vonde dagar. Dagar der eg er lei meg fordi Loke ikkje er her. Dagar der eg er illsint fordi akkurat mitt born måtte døy. Det forvirrar meg. At eg ein dag kan kjensle at eg er verdas heldigste med dei nydelege borna mine og alle dei flotte menneska rundt meg... Men den neste kan eg rope ut navnet Loke i lufta og føle at eg blir frustrert fordi eg ikkje får noko svar.

Sorga går i daler - den går ikkje over.

Følg Turkistliv på Instagram med å trykke her!

Lik gjerne Jenta med det blå håret på facebook.

Born på kafé er ikkje berre berre

Idag fekk eg lyst til å gjere noko anna enn å berre vere heime. Det er veldig lenge sidan eg tok med ungane på kafé, så eg tenkte at det var ein god idé. Då slapp eg å lage middag og. Difor tok eg med ungane på Devoldfabrikken etter at eg henta dei på skulen og bornehagen.

Men eg hadde gløymt kvifor det var så lenge sidan eg tok med ungane på kafé.

Det er nemleg ikkje berre berre å ha med to born ut for å spise. Debora er ikkje den som sitt mest i ro, og ho song og dansa rundt. Mikkel nekta plent å spise maten sin, til tross for at det var pannekaker med blåbærsyltetøy. Han ville absolutt ha mine nachochips med salsasaus, som eg ikkje trur hadde vore noko serleg for fordøyelsessystemet hans. Når eg hadde prøvd å mate han i omtrenleg 40 minutt prøvde eg å gje han den andre pannekaka som eg ikkje hadde smurt inn med syltetøy endå. Han tok heile pannekaka utan å nøle, stappa den i munnen og tok ein stor bit. Eg begynte å le, då eg synes det var litt underleg at pannekaka utan noko på var sååååå mykje betre enn den andre.

Til slutt blei Mikkel utålmodig så me måtte gå vidare. Det blei litt protestar på at det ikkje blei kake og is, men eg kjøpte heller ein pakke på butikken på veg heim.

Eg spiste ihvertfall opp all maten min. Omnom!

Ja, og eg fant ein kjempefin dress idag! Alltid greit å ha fleire dressar då dei må vaskes ganske ofte. Og denne var så fin at eg rett og slett ikkje klarte å dy meg.

Synes du det er berre berre å dra på kafé med små born?

Følg Turkistliv på Instagram med å trykke her!

Lik gjerne Jenta med det blå håret på facebook.

2017 oppsummert i hårfarger

Januar:

Februar:

Mars:

April:

Mai:

Juni:

Juli:

August:

September:

Oktober:

November:

Desember:

Så... Kva hårfarge tenkjer du eg kler best?

Følg Turkistliv på Instagram med å trykke her!

Lik gjerne Jenta med det blå håret på facebook.

Svar på spørsmålsrunde

Betre seint enn aldri - her er svara frå spørsmåla som blei stilt i spørsmålsrunda mi April 2017. Har dokker fleire kleine spørsmål kan dokker leggje dei igjen i kommentarfeltet!

 

Kvifor sluttet du å blogge?

Eg har ikkje slutta å blogge. Berre tek nokon pauser innimellom.

Kjem du til å slutte å blogge igjen?

Med tanke på at eg no svarar på spørsmåla frå spørsmålsrunden frå April 2017 trenger eg vel ikkje utdype det noko meir. Eg skal prøve å halde det gåande, men eg kan ikkje love noko.

Korleis fekk du så kvitt hår som på bilete?

Ein må bleike håret så lyst som mogleg, og deretter tone det. Det eg har gjort er å farge håret blått, og farge det rosa etter at fargen har fada. Når rosafargen har blitt vaska ut har eg då endt opp med nesten hvitt hår. Når eg hadde heilt kvitt brukte eg toner og blåsjampoo.

Korleis går det med borna dine?

Dei har det supert!

Har du lyst på fleire born?

Vanskeleg spørsmål. Eg er ikkje synsk og veit ikkje kva framtida bringer.

Viss ja, kor mange?

Koman 😂 Menneskers nysgjerrighet kjenner ingen grenser. Eg veit no vel ikkje.

Har du lyst å gifte deg på nytt?

Dokker får vente og sjå.

Har du ein favorittblogger?

Eg les ikkje så mange blogger sjølv. Les ein del blogger om det å miste barn. Når det gjeld "vanlege" blogger, har eg veldig sansen for Sophie Elise. Fordi ho tek opp sammfunnskritiske tema og ikkje berre er ei pyntedokke.

Har du eit kjendiscrush?

Lady Gaga er vel det nærmaste ein kan kome.

Har du ein snapchat leserne kan fylgje?

Eg har ein vanleg Snapchat, men velgjer å ha den privat slik at eg veit kven som ser det eg deler. Har eit par som les bloggen min der då, av den grunn at dei tippa seg fram 😜 Men eg har ikkje lyst å ha så mange der. Dokker kan heller fylgje meg på instagram eller facebooksida mi.

Korleis klarer du å gå på høgskole samstundes som du er ålene med to born?

Merkeleg spørsmål. Eg klarer det no berre.

Får du mykje hjelp frå familien din?

Ikkje meir hjelp enn det eg trur er normalt å få frå familien. Dei stiller opp når eg treng det 😊 

Korleis er du så sterk?

Eg er ikkje så valdsamt sterk eigentleg. Eg berre gjer det eg må. Kan ikkje berre leggje meg ned å gi opp. Kindof fysisk umuleg.

Har du nokon oppdateringer om borneboka di?

Nei. Eg er alt for treig med det der. Det kjem når det kjem. Eg må fyrst og framst fokusere på meg sjølv, borna og skule akkurat no. Men den kjem.

Følg Turkistliv på Instagram med å trykke her!

Lik gjerne Jenta med det blå håret på facebook.

Eit litt mindre vondt år

Me ynskjer alle eit betre år, men kva er ein god oppleving og kva er ein vond oppleving?

Me har fått den forståinga om at ein god oppleving er ein enkel oppleving. Når alt går på skinner og me ikkje blir mentalt utfordra. Når det går slik som me vil. Når livet ikkje svarar til forventningane gjer det vondt. Kvifor? Kvifor alltid meg? Kvifor skjer dette? Kvifor kan det ikkje berre gå slik som eg vil? Offermaska bli tatt på. Men det er ikkje meininga at livet skal vera enkelt. Viss alt går som me vil, blir me aldri utfordra og me kjem aldri til å vakse og læra. Dei vonde opplevingane, dei vanskelege stundane, det er dei som formar oss, lærar oss, utviklar oss, viser oss korleis det verkeleg er å vera eit sårbart lite menneskje i det gedigne universet. Eg ville aldri ha vore det forutan. Er ikkje dei vonde opplevingane eigentleg dei gode?

Livet er framleis vanskeleg og tomt utan Loke. Det er alltid noko som manglar og eg veit ikkje om eg nokon gong kjem til å kjensle på eit 100% godt nytt år igjen. Kanskje eit betre år, kanskje eit litt enklare år, men ikkje eit godt år. Ikkje på same måte. Ikkje på den naive, livet er så flott måten.

Eg velgjer å ynskje 2018 velkomen, utan forhåpningar og forventningar om ''betre tider''. Eg ynskjer 2018 velkomen med alle sine utfordringar.

2017 har vore eit relativt roleg og avslappande år samenlikna med 2015 og 2016. For alt eg veit kjem det til å fortsette på det viset framover, men eg tørr ikkje å håpe på noko.

Eg ynskjer alle mine nære og fjerne eit "litt mindre vondt" år, med litt meir glede og litt mindre sorg.

Følg Turkistliv på Instagram med å trykke her!

Lik gjerne Jenta med det blå håret på facebook.

Corpse bride - DIY kostyme

På Laurdag var eg på Halloweenfest med Tim Burton tema. Eg kledde meg ut som Emily frå ''Corpse Bride''. Sminken og håret er fiksa av Elisabeth Daniel som er ein utruleg dyktig frisør som held til i Ålesund sentrum. Ho er veldig kreativ og fikser alt frå hår, brudesminke og spesialsminke som på meg. Eg anbefaler ho på det varmaste! Brudekjolen er kjøpt på finn og eg farga den med blå tekstilfarve. Sløret kjem frå Ebay og det har eg brent mange hull i og tråkka ned i gjørma for å få ein look av at eg har kome opp frå grava. Blomekransen på hovudet er og frå Ebay og er spraya med svart og blå farve for å gje ein meir daud utsjånad på blomane. Brudebukketen er frå eit bryllaup i 2015 som eg har tørka og bevart. Eg har jo blått hår, men sidan Emily i filmen har langt hår har eg brukt clip on extensions.

''With this hand I will lift your sorrows. Your cup will never be empty, for I will be your wine. With this candle, I will light your way into darkness. With this ring, I ask you to be mine.''

- Victor Van Dort.

''Maybe perhaps he does belong with her...
...Little Miss Living, with her rosy cheeks and beating heart.
''

- Emily

Nokon av dokker har kanskje ikkje sett Tim Burton filmen ''Corpse Bride'', så eg legg ut nokon bilete av Emily frå filmen. Så kan dokker sjølv vurdere om kostymet liknar på karakteren eg har tatt utgangspunkt i.

Følg Turkistliv på Instagram med å trykke her!

Lik gjerne Jenta med det blå håret på facebook.

#halloween2017look

Hjelp lille Jessica å gå

Trykk her for å kome til facebooksida ''Hjelp lille Jessica''.

Ein venn av meg, Daniel Felipe, er adoptert og fekk møte sin biologiske familie for fyrste gong no i September-Oktober. Det har vore ein lang reise for han før han fekk møte dei no i år.

Eine niesa hans, Jessica, har klumpfot og klarer ikkje å gå. Familien må bære ho, og ho kan ikkje springe rundt og leike slik som andre born gjer. Når dei dro til legen med ho var det einaste dei gjorde å gje ho litt gips på foten, noko som selvfølgeleg ikkje hjalp.

Heilt sida han kom heim att til Noreg har han hatt ein stor klump i onkel-hjartet sitt. Han ynskjer å gjere alt han kan slik at Jessica får den hjelpa ho treng og fortjenar, slik at ho kan gå på begge beina sine og leve som eit normalt born. Eg tenkjer at dette er eit flott intiativ og eg skriv difor dette blogginnlegget for å spre ordet. Eg håper at dokker og tenkjer at dette er ein sak dere vil støtte. Målet er å samle inn nok penger til ein operasjon og hjelp til å kunne gå.

Eg håper at dokker som les dette går inn på facebooksida hans og lika, og fylgjer med når han etter kvart kjem med meir informasjon. Eg legg og med ein video av Jessica under slik at dokker kan sjå kor stort problemet med føttane hinnar er.

Alle born fortjenar ein framtid.

Følg Turkistliv på Instagram med å trykke her!

Lik gjerne Jenta med det blå håret på facebook.

3 år

3 år. Barnehagegut. Full fart på små bein. Nysgjerrig på livet. Akkurat fått dreisen på å sykle på trehjulssykkel. Aktiv, strevsom, men ikkje minst ein morosam alder. Pratar i setninger med fleire ord. Trassalder. Eit ynskje om å bli meir sjølvstendig. Storesysters beste venn, sjølv om dei kranglar når lillebror ikkje leikar slik som ho hadde tenkt. 3 år. Bursdagskrone. Kake og familieselskap. Bursdagsgåver. Feiring i barnehagen. Ein liten gut som sluker i seg sjokoladekake og riv opp gåvepapir. 3 år.

3 år. Ein gravstein. Eit sakn over alt eg mista og alt som aldri blei. Blomster. Tente lys. Aldri vil eg gløyme, Loke. Du skulle ha vore 3 år. Kvifor? Kvifor akkurat min gut? Kontrastane av det som skulle vore, og det som er er så store. Eg mista ikkje berre det du var, men og alt du skulle bli. Aldri vil eg gløyme, Loke. Idag hadde du vore 3 år og barnehagegut i full fart på små bein.

Følg Turkistliv på Instagram med å trykke her!

Lik gjerne Jenta med det blå håret på facebook.

Å forandre et liv til noen man ikke kjenner

Det var en vanlig dag med et barn som ikke ville sove. Hodet mitt dunket, jeg var sliten. Hvorfor skal det være så vanskelig å få lagt henne? Livet som mamma med en far som reiser masse med jobben er ikke alltid bare-bare. Noen ganger er jeg så sliten at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg, og jeg skulle bare ønske at hun kunne sovnet. Vært litt enklere. Gitt meg litt mer ro. At jeg fikk litt mer fred. Når hun var baby hadde hun kolikk, og småbarnsmor-drømmen var langt fra den drømmetilværelsen jeg så for meg. Endelig sovnet hun.

Jeg kastet meg ned på sofaen og slengte beina på bordet. Tok opp mobilen og scrollet nedover neewsfeeden på facebook. Og der såg jeg det. I det øyeblikket forandret et lite menneske jeg ikke kjente hele mitt liv. Fra natt til dag. Hjertet mitt gikk opp i halsen, for dette kunne ikke være sant. Det er ikke lov. Kroppen min begynte automatisk å skjelve og stemmen min hikstet. Tårene ville ikke slutte å renne og jeg reiste meg opp og jeg gikk med faste skritt mot soverommet og åpnet døren. Der lå mannen min på senga og så forvirret på meg imens jeg stod der. Og skalv. Med tårene nedover kinnene mine. ''Hva er galt?'', spurte han. Munnen min var tørr og jeg klarte nesten ikke å prate før jeg hikstet det ut. ''Sønnen til venninna mi er død'', og jeg lot han lese historien til det lille menneskelivet som forandret mitt liv.

Fra dette øyeblikket var det ikke travelt å være mamma. Fra dette øyeblikket var jeg ikke lengre sint fordi hun ikke ville sove, fordi jeg visste det kunne være verre. Fra dette øyeblikket forandret livet mitt seg fra natt til dag. En liten kropp jeg såvidt fikk møtt forandret mitt liv. Jeg visste nå at jeg ikke hadde noe å klage over. Jeg visste at jeg ikke kunne ta det for gitt. Jeg visste nå hvor heldig jeg var - og hvor viktig det var å ta vare på det. Jeg gikk fra sliten småbarnsmor til supermamma på et knips.

Natt til 12. Mai 2015, ble mitt verste mareritt virkelighet. Jeg løftet opp lille Loke Alexander, og det var ingen tegn til liv. Det er ikke mye vi vet om hva som har hendt, det eneste vi vet er at det lille hjertet sluttet å dunke et sted imellom 02.45 og 03.00. Begravelsen vil finne sted i Langevåg kyrkje Torsdag den 21.05 klokken 13.00. Alle, både nære som fjerne, er velkomne til å vise sin støtte og kondolanse. Vi trenger all støtte vi kan få i denne tiden.

Det føles selvfølgelig utrolig urettferdig at dette skulle skje oss, akkurat kjøpt oss hus, nygifte, og alt så ut til å gå riktig vei. Ekstra surt føles det siden vi tok alle forehåndsregler, ikke røkte jeg under svangerskapet, ikke brukte han pute, jeg ammet hele veien fra fødselen og frem til han dro, og alltid ble han lagt på ryggen. Men samtidig er det godt å vite at det ikke er noe jeg kunne ha gjort annerledes. Jeg synes også det er viktig å få frem, siden mange av vennene mine er småbarnsmødre og gravide, at dette skjer heldigvis utrolig sjelden. Det er ingen tall for 2014 enda, men i 2013 var det 8 barn i Norge som døde av krybbedød. Nå blir det en stund til vi får obduksjonsrapporten, men etter det vi har fått vite av legepersonell frem til nå, er det dette det heller mot. Bare ta vare på tiden, og prøv å ikke bekymre dere for masse. Jeg føler jeg har brukt for mye tid på å være nervøs og sjekket han gjennomsnittlig 10 ganger om natten, men når vi stod midt i det hadde det ikke mye å si at jeg så på han for 15 minutter siden. Dette er bare en forferdelig tilfeldighet, som jeg ikke unner noen andre å oppleve.

Hvil i fred, mammas, pappas og storesøsters kjære skatt 

 

Dette er historien til en av mine gode venninner, og jeg ble så inderlig rørt når hun fortalte meg dette. Hun takket meg for min åpenhet fordi jeg hjalp henne å få perspektiv på livet og bli den moren hun har blitt idag, samtidig som hun sa at hun følte seg slem som fortalte dette til meg.

Men, er det ikke det beste jeg kan få høre? At min sønns død ikke var helt uten nytte? At min sønn har forandret på noens liv med sin historie? Tenk at en liten gutt med navn Loke Alexander har forandret så mye for så mange - også for mennesker han ikke kjente. Min lille, fantastiske superhelt.

Følg Turkistliv på Instagram med å trykke her!

Lik gjerne Jenta med det blå håret på facebook.

Lukket dør

Jeg sitter bak en lukket dør.

 

Plutselig banker det på.

Jeg titter ut

igjennom nøkkelhullet.

Der står du,

øynene dine treffer mine

når jeg skimter ut.

Du sier ingenting,

men jeg vet

at du vil inn.

Det er så mye rot her inne..

Jeg blir usikker

om du kan takle det.

Usikker på

om rotet mitt vil jage deg ut.

Og kanskje mest av alt

redd for at du skal komme inn

og hive alt jeg har her inne rundt deg,

slik at jeg får

enda mer å rydde.

 

Det har alltid vært vanskelig å slippe inn til meg.

Her er så mye,

og jeg føler meg så sårbar

hvis du får se det.

En gang var her ryddig

og jeg hadde kontroll.

Men hver gang noen slipper inn,

uavhengig av

om de bryter opp døren

eller om jeg frivillig åpner opp døren på vidt gap,

så ser det verre ut enn når de kom.

Selv om de sier at de skal hjelpe meg å rydde

roter de det bare til.

 

Jeg sitter bak en lukket dør,

du banker forsiktig,

vil inn.

 

Jeg prøver å slippe deg inn til meg.

Så vanskelig å åpne.

Steps leading to door showing light
Licensed from: Wavebreakmedia / yayimages.com

Følg Turkistliv på Instagram med å trykke her!

Lik gjerne Jenta med det blå håret på facebook.

Kom Mai, du skjønne milde...

''Kom, mai, du skjønne, milde, 
gjør skogen atter grønn,
og la ved bekk og kilde
fiolen blomstre skjønn! 
Hvor ville jeg dog gjerne 
at jeg igjen deg så! 
Akk, kjære mai, 
hvor gjerne gad jeg i marken gå!''

Idag er dagen her igjen. To år har gått siden jeg mistet Loke og jeg vet ikke hva jeg skal si. Selv om jeg har sagt at jeg ønsker å gjøre om på bloggen, føler jeg at jeg på slike dager må nevne han.

Det er noe spesielt med kontrasten i Mai måned. Blomstrene spirer, solen titter frem og våren marsjerer inn. Alle smiler og er glade og den 17.Mai er det Norges nasjonaldag, også omtalt som barnas dag. Samtidig er Mai for meg dødens måned. Jeg husker godt hvor vondt det var å høre fuglekvitter, glade mennesker og høre om ''barnas dag'' i 2015. Selvfølgelig var det vondt, jeg hadde akkurat mistet sønnen min. Jeg kunne ikke forstå hvorfor verden ikke bare stoppet opp, for meg stoppet jo hele verden opp når Loke døde. Mai måned er vond, kontrasten kan gjøre den enda litt vondere. Den dag idag skulle jeg ønske at jeg kunne få sønnen min tilbake, selv om jeg har akseptert at han er død. Jeg savner ikke bare det han var, men det som aldri ble. Loke skulle blitt 3 år nå i September 2017. Jeg skulle egentlig hatt en treåring. Istedet har jeg en gravstein, og det føles urettferdig. Jeg forstår den dag i dag ikke hvorfor jeg måtte miste Loke, jeg var jo så glad i han. Dessverre er det ikke alt vi kan forstå, og vi må bare akseptere det. Nå to år senere vil jeg si at sorgen er relativt lett å bære, for det har blitt en vanesak. Jeg har ikke glemt Loke, jeg tenker på gutten min hver eneste dag. Men jeg har lært meg å leve med smerten, for jeg vet hvor smerten kommer fra. Smerten kommer fra den dype kjærligheten jeg hadde - og enda har, for mitt barn. All smerte i hele verden er verdt den kjærligheten jeg enda har for Loke Alexander.

LES innlegget jeg skrev den 12.Mai 2016 som heter ''Posttraumatisk vekst''

Helt til slutt ønsker jeg å dele dette utdraget fra et annet innlegg om takknemlighet:

''Å fortelle meg at jeg skal fokusere på det positive gir ikke mening. Det finnes ikke noe positivt i at sønnen min døde. Jeg er takknemlig for det jeg har - men også lei meg for barnet jeg mistet. Jeg er ikke bare en av delene. Sorgen og gleden går hånd i hånd. Det at jeg sørger betyr ikke at jeg er utakknemlig, jeg vil heller si at sorgen kommer av en takknemlighet ovenfor noe som jeg har hatt som ble revet så brått ifra meg.

Idag håper jeg at alle som har barn er takknemlige for at middagsbordet er så fullt som det skal være - for det er virkelig den største velsignelsen man kan få. Husk på alle foreldrene som har en tom stol med bordet. Tenk på hvor vanskelig hverdagen er for dem som mangler ett barn eller flere på jorden, og vær takknemlig for at du er så heldig at du har hvert eneste ett her med deg. For alle er dessverre ikke like heldige.

Med første øyekast kan jeg kanskje virke utakknemlig - men jeg tror ikke noen kan være like takknemlige over noe som de som har opplevd et vondt tap. Se igjen. Takknemligheten min gå dypere enn man skulle tro, for jeg vet hvor fort et barn kan bli revet ifra meg. Jeg vet hvordan det føles når noen river barnet mitt brutalt ut av armene mine og jeg aldri får se det igjen. Jeg tar aldri noe for gitt lenger, for jeg vet at det kan bli borte med et knips. Så vær så snill, ikke be meg om å være takknemlig for det jeg har når jeg deler mine sorger. Jeg er ikke lei meg fordi jeg velger å se på verden med negative øyne. Jeg er lei meg fordi babyen min er død.

Ikke tro at jeg er utakknemlig fordi jeg er lei meg, og ikke tenk at jeg ikke sørger lenger bare fordi jeg kan tenke positivt. Istedet for å tro at du forstår hva jeg føler, spør megSpør meg om de tomme armene mine, og jeg vil takknemlig og positivt fortelle deg om den nydelige gutten som skulle fylle dem. Spør meg om gutten som lærte meg å holde hodet over vann. Spør meg om han som lærte meg at kjærligheten er større enn døden, spør meg om han som lærte meg at jeg kan overleve det umulige. Spør meg om min største velsignelse og min største sorg - spør meg om min sønn.

Husk han like godt som du husker meg. Inviter han også, når du inviterer meg. Jeg ønsker at du husker at han levde. Del hans historie, hans kjærlighet, hans minne, hans liv. Hvis du vil lette hjertet mitt mer - si navnet hans høyt. Ofte. Uten å nøle.''

Følg Turkistliv på Instagram med å trykke her!

Lik gjerne Jenta med det blå håret på facebook.

Grunnen til at du ikke er lykkelig:

Hvorfor er du ikke lykkelig i livet ditt?

Still deg selv dette spørsmålet. Jeg har en litt merkelig forklaring på hvorfor du ikke er lykkelig: Du er ikke lykkelig fordi du ikke ønsker å være lykkelig. Du ønsker rett og slett ikke å være lykkelig.

Det høres ganske spesielt ut, og du spør sikkert deg selv: Hvorfor skulle jeg gjort det mot meg selv? Hvorfor skulle jeg ikke ønske at jeg var lykkelig? Hvorfor skulle jeg torturert meg selv med vilje på den måten? - Det er et interessant spørsmål, så la oss se en titt på hvorfor du gjør dette mot deg selv.

La meg stille deg et nytt spørsmål: Ønsker du å være ubetinget lykkelig? Og før du svarer ''Selvfølgelig. Hvem ønsker ikke å være lykkelig uansett årsak?'', så tenk deg om en gang til. Ønsker du virkelig å være ubetinget lykkelig? La meg forklare deg hva ubetinget lykke egentlig betyr, for de fleste mennesker ønsker å være betinget lykkelig. Betinget lykke betyr at alt går din vei i livet og du er lykkelig. Det er enkelt - og de fleste prøver å bli lykkelig på denne måten. Problemet er at det ikke fungerer. Hvorfor fungerer det ikke? Tenk deg om.

Hva trenger du for å være betinget lykkelig?

Jo du trenger:

Oksygen

God mat

Vann

En stabil jobb

Bra økonomi

En trygg bosituasjon

Et harmonisk forhold

Mange venner

Et stort nettverk

Godt sexliv

Morsomt sosialliv

En trygg familie

Underholdning

En mobiltelefon

En datamaskin

Ditt og datt og ditt og datt... Listen varierer selvfølgelig fra person til person, men du skjønner tegningen. Du trenger alle disse tingene for å kunne føle deg lykkelig. Hundrevis, kanskje tusenvis av ting må være til stede i livet ditt i hvert øyeblikk for at du skal tillate deg selv å føle deg lykkelig. Hva skjer hvis du mangler bare en av disse tingene? Jo, du er ikke lengre lykkelig. Hvorfor ikke? Jo, fordi du har valgt betinget lykke. Det er det betinget lykke er, å være lykkelig når alt går din vei, og ulykkelighet når det ikke går din vei. At alle disse tingene skal være tilstede hele tiden, hva er sjansen for det? Veldig liten, sant?

Buddha statue
Licensed from: kamchatka / yayimages.com

Men la oss snakke om ubetinget lykke. Du tenker sikkert at det er lett å takke ja til ubetinget lykke, for hvem ønsker da ikke å være lykkelig uansett omstendigheter? Å takke ja til ubetinget lykke vil si at du er lykkelig uansett hva. Kan du takle det? Det er ikke så enkelt som det høres ut som. Hvis du velger å være ubetinget lykkelig betyr det: Du er lykkelig selv om du ikke får den maten og boligen du ønsker. Du er lykkelig selv om noen irriterer deg i trafikken. Du er lykkelig selv om noen slår deg ned uten grunn. Du er lykkelig selv om firmaet ditt går konkurs. Du er lykkelig selv om du mister jobben og blir arbeidsledig. Du er lykkelig selv om hele familien din og alle vennene dine går imot deg. Du er lykkelig selv om du blir skilt fra noen du har vært gift med i 10 år. Du er lykkelig selv om du mister alt du eier og ender opp fattig på gata. Du er lykkelig selv om barnet ditt dør. Du er lykkelig selv om hele familien din blir myrdet. Du vil fortsatt være lykkelig. Kan du takle det? De fleste mennesker takler det ikke.

Det er egentlig litt morsomt. Det du har gjort hele ditt liv er å sette opp en liste med regler og betingelser for at du skal tillate deg selv å føle deg lykkelig. Du forteller deg selv at: ''Jeg vil være lykkelig når jeg har nok penger i banken, når familien min gjør det godt, jeg har et stort fint hus, en god karriere, 3 barn og et harmonisk ekteskap. Da vil jeg være lykkelig''. Når jeg forteller deg at du kan være lykkelig uten alle disse tingene blir det problematisk for deg. Dette er fordi hele motivasjonssystemet ditt er bygd opp på at du bare tillater deg selv å være lykkelig når du har oppnådd visse ting. Når jeg sier at du kan være lykkelig uten alle disse tingene stjeler jeg nesten motivasjonen din. Hvis jeg sier til deg at du kan være lykkelig uten en jobb, så tenker du sikkert: Hvorfor skal jeg gå på jobb da? Hvis du kan være lykkelig uten å at en utdanning, hvorfor skal du da ta en utdanning? Hvis du kan være lykkelig uten å trene, hvorfor skal du da trene? Hvis du kan være lykkelig uten suksess, hvorfor skal du da jobbe så hardt for suksess? Mange mennesker kommer til å reagere med å si: ''Men vent. Jeg ønsker en god jobb. Jeg ønsker masse penger. Jeg ønsker et harmonisk forhold. Jeg ønsker et stort hus. Jeg ønsker å ha suksess. Jeg vil ha disse tingene. Jeg vil ikke tillate meg selv å være lykkelig før disse tingene skjer, for dette er hva jeg trenger for å bli lykkelig''. Vel, det er flott. Men da ønsker du disse tingene og ikke å være lykkelig. Her kommer vi inn i kjernen av problemet, og det er at du ikke vet hva du skal gjøre når du faktisk er lykkelig fordi du blir motivert av å jage etter lykke. Du har laget haugevis med betingelser over hva du tror du trenger for å være lykkelig, men du glemmer at det du egentlig ønsker er å være lykkelig og ikke betingelsene i seg selv. Hvis du tror at du må ha en stor familie, en god jobb og masse penger for å være lykkelig burde du tenke omvendt. Det du må gjøre er å fokusere på å være lykkelig og ikke på betingelsene du har satt. La meg gi deg et eksempel på at du har satt masse penger som betingelse for at du skal være lykkelig og at du jobber hardt i 10 år og får masse penger. Det du sitter igjen med er masse penger, ikke lykke. Det er lett å tenke at det er greit, men det er ikke greit. For man glemmer at det man egentlig ønsker er å være lykkelig og at det var derfor man ønsket masse penger i utgangspunktet. Mennesker ønsker egentlig å være lykkelige. Mennesker ønsker ikke mobiltelefoner, store hus, hytte med havet, penger og suksess. De ønsker å være lykkelige og tror at disse tingene er nøkkelen. Hvis du velger å være ubetinget lykkelig, er å være lykkelig målet ditt og ikke betingelsene. Det betyr at hvis du oppnår det har ingenting annet betydning for deg. De fleste takler det ikke. De tenker at da har de ikke lengre en grunn til å gå på jobb, de har ikke lengre en grunn til å spise god mat, de har ikke lengre en grunn til å gå på skole, de har rett og slett ikke lengre en grunn til å gjøre alt som de gjør. Og det stemmer forsåvidt. Dette stemmer fordi motivasjonssystemet til mennesker er bygd opp på helt feil grunnlag. Og du lurer på hvorfor du har problemer med å motivere deg selv? Kan det være fordi du motiverer deg selv på feil grunnlag? Vi mennesker motiverer oss selv med å gi belønninger og straff. En av måtene vi gjør det på er å for eksempel fortelle oss selv at: ''Jeg vil være lykkelig når jeg har 100.000 kroner i banken. Da får jeg lov å være lykkelig'', ''Jeg vil være lykkelig når jeg har fått toppkarakterer i alle fag'', ''Jeg vil være lykkelig når jeg starter et firma som forandrer verden'', ''Jeg vil være lykkelig bare hvis jeg går på trening idag og trener i to timer. Hvis jeg gjør det, da vil jeg være lykkelig''.

Golden Buddha
Licensed from: leungchopan / yayimages.com

Det jeg prøver å si er: For å svare ja på spørsmålet ''Ønsker du å være lykkelig?'' må du kunne svare ja på spørsmålet om du ønsker å være ubetinget lykkelig. Det vil si at du må tillate deg selv å være lykkelig selv om du går på trening og bare har energi til å trene i en time istedet for to. Det vil si at du må tillate deg å være lykkelig selv om du er lat den uken og ikke går på trening i det hele tatt. Det vil si å være lykkelig selv om man stryker på alle fag i eksamen. Se for deg det. For mange høres det ut som en forferdelig ide. Det er fordi man mister motivasjonen siden det er bygd opp på straff og belønning. Det er en veldig umoden form for motivasjon selv om de aller fleste mennesker bruker den, det er på samme måte man motiverer en hund. Du har gjort deg selv til en hund, det er det du har gjort. Du har trenet deg selv uten at du har visst det til å fungere på samme måte som en hund. Når du for eksempel går på trening gir du deg selv en belønning, det kan være alt fra god mat til bare å tenke for seg selv at man har vært fornuftig idag og føle seg stolt. Denne belønningen var ikke til stede før du var på trening, og her kommer vi til problemet. Når du velger betinget lykke er det garantert at vi ikke er lykkelige før vi føler at vi ''fortjener det''. Det er garantert at vi blir ulykkelige. Det er garantert. Det er garantert på grunn av strukturen vi bruker i livene våre, så ikke bli overrasket når du aldri blir lykkelig. Det er ikke noe som ikke fungerer, blir du ulykkelig viser det at alt fungerer slik som det skal med tanke på strukturen du bruker. Det du må gjøre er å endre strukturen hvis du vil oppnå noe bedre. Dette er en skummel prosess fordi den endrer både måten vi motiverer oss selv på og hvordan vi ser på livet.

Hvis du forteller noen at du var lykkelig imens hele familien din ble myrdet ville de fleste reagert med å kalle deg et monster og tenkt at du ikke har lov til å være lykkelig imens hele familien din ble myrdet. Som om din lidelse i det hele tatt hadde hjulpet på den situasjonen. Tenk dypere på det, hvordan hjelper det på situasjonen at du sitter og gråter over det som skjer? Det hjelper ikke. Mange tenker nok at dette er absurd og på hvordan jeg klarer å komme frem til dette, og jeg sier ikke at jeg hadde vært lykkelig hvis noe slikt skjedde med meg, jeg sier dette for å vise hvor merkelig det høres ut og for å sette på spissen hvordan vi setter betingelser for lykke. Hvis du hadde følt deg lykkelig imens familien din ble myrdet, da hadde du sett på deg selv som ond. Fordi motivasjonen din er bygd opp slik at du tror at hvis du hadde vært lykkelig hadde du ikke gjort noe med det. Du trenger å virkelig få panikk og freake ut for å handle kjapt. Det gir ikke mening for deg at familien din blir myrdet og du er lykkelig men gjør den riktige handlingen for å redde dem uansett. Hva er vitsen når man er lykkelig uansett? Det er vanskelig for deg å forstå dynamikken. Vi mobber oss selv med våre egne følelser og bruker dem som straff og belønning for å få oss til å handle riktig.

Det vi må gjøre er å endre fundamentet på hvordan vi blir motivert. Du må være villig til å innse at akkurat nå ønsker du ikke ubetinget lykke. Fordi du har bygd inn de handlingene du gjør inn i din personlighet for å fortsette å gjøre dem. Fordi ekte motivasjon er vanskelig for deg har du heller fortalt deg selv at: ''Jeg er en arbeidskar, så jeg er den type menneske som går på jobb hver dag til riktig tid'', ''Jeg er et familiemenneske, så jeg behandler familien min bra'', ''Jeg er et sunt menneske, jeg er den type menneske som går på trening og spiser bra'' osv osv osv. Noen gjør det tilogmed omvendt: ''Jeg er ikke den typen menneske som står opp tidlig, jeg er ikke den type menneske som liker denne jobben, jeg er ikke den type menneske som er mye ute i friluft og trener''. Grunnen til at man gjør dette er for at det skal være enkelt for oss å motivere oss selv til å gjøre de handlingene vi ønsker å gjøre. Det blir enkelt hvis man tenker at man ER disse tingene, at det er en del av hvem man naturlig er som menneske for da blir man motivert til å gjøre dem. Nå tenker du sikkert: Hva er galt med det, da? Vel, det kan bli ganske problematisk når de tingene du har flettet inn i din personlighet ikke egentlig produserer lykke for deg. Vel, la oss si at du har flettet inn at ''du er en arbeidskar, du jobber hardt og er alltid tidsnok på jobb'' inn i personligheten din. Problemet kommer at når du fokuserer på dette blir dette en høyere prioritet for deg enn lykke fordi det er en del av din identitet. La oss si at jeg sa til deg ''EY, du jobber voldsomt masse, sikkert over 100 timer i uka, du sliter deg ut og det ser ikke ut til å gjøre deg lykkelig. Du lider. Slutt med det'', så hadde du sikkert svart ''Nope. Kan ikke gjøre det, Marte. Kan ikke det''. Hvorfor ikke? ''Fordi det er den jeg er''. Men det gjør deg ikke lykkelig? ''Nope, men det betyr ingenting, for det er den jeg er''. Der er problemet. Når noe har blitt en del av din identitet er det så vondt for deg å gå slipp på det at du ofrer lykke med å holde fast på det. Uansett om det gjør deg ulykkelig. Det er vanskelig å gi slipp på deler av sin identitet for da er det lett å føle at man ikke vet hvem man er. Dette gjelder også dårlige vaner som at man ikke er en morgenfugl, at man er en rolig person som ikke ønsker å trene og at man ikke ønsker å være i aktivitet fordi man bare er sånn. Hvis du ikke er en arbeidskar, hvem er du da? Hvorfor skal du gå på jobb imorgen? Skal du bare slutte å gå på jobb? Slik at du får sparken og mister huset og kona di skiller seg fra deg siden du ikke bidrar økonomisk til familien? Ser du hvor langt hodet greier å dra det? Derfor må du holde fast på å være øremerket som ''arbeidskar'' for å ikke miste alt du har. Men du har mistet fokuset til det som er det viktigste: Å være lykkelig.

Buddha statue
Licensed from: adrenalina / yayimages.com

Du har alle disse reglene om hvordan være lykkelig. Det høres sikkert helt tåpelig ut for deg når jeg sier til deg at grunnen til at du ikke er lykkelig er fordi du ikke tillater deg selv å være det. Du kommer til å si at: ''Nei, Marte, det er helt tåpelig. Grunnen til at jeg ikke er lykkelig... la meg se, her har du en liste med hundre ting jeg trenger i livet mitt for at jeg skal være lykkelig''. Jeg er her for å fortelle deg at det er en bastant løgn. Det er TULL, det er et av de største spillene hodet ditt spiller med deg. Å gi deg en liste og la deg tenke at det bare er å oppnå alt på denne listen for å bli lykkelig. Det kommer aldri til å funke. Det kommer ALDRI til å funke. Det er umulig. Fordi det du jakter på er ikke å være lykkelig.... Det er alle de tåpelige tingene du har på lista di. Du er knyttet til tingene på lista, ikke lykke. ''Jeg kan bare være lykkelig hvis jeg har mindre enn x i fettprosent'', ''Jeg kan bare være lykkelig hvis kjæresten min er sånn og sånn'', '' Jeg kan bare være lykkelig hvis jeg spiser sushi tre dager i uka'', ''Jeg kan bare være lykkelig etter en god natts søvn'', ''Jeg kan bare være lykkelig hvis jeg ikke har bråkete naboer'', ''Jeg kan bare være lykkelig hvis.....''. SLUTT MED DET. Alle personer har forskjellige regler i hodet, men det er veldig få som ser hvor problematisk det er for livskvaliteten. Disse reglene kommer gjerne i oppveksten og man plukker opp og lager sine egne etter hvert fra ytre påvirkninger.

Så, her har du det. Og du lurer på hvorfor du ikke er lykkelig? Du vil aldri bli lykkelig om du fortsetter i samme spor.

Det du må gjøre er å innse at det er et tåpelig spill hjernen din spiller med deg, hva skjer om du gir slipp på noen av disse reglene? Det er dessverre veldig vanskelig å gi slipp på disse reglene, men det er verdt det. Man må gå dypt inn i seg selv og utforske regler som har blitt opprettet i sin egen barndom, det er hardt arbeid. Det kan også være moralske faktorer som gjør dette vanskelig, om du har en regel om at du bare kan være lykkelig om du går til kirka hver søndag eller gjør frivillig arbeid.

Men det du kommer til å innse hvis du jobber med å bli kvitt disse reglene, og du er lei av å slite deg igjennom livet dag etter dag etter dag etter dag.... Er at du er nødt å akseptere ubetinget lykke på et eller annet punkt. Du må bare tillate deg selv å være lykkelig selv om hundrevis av dårlige omstendigheter blir kastet på deg etter hverandre. Du må tillate deg å være lykkelig uansett. Uansett om du får sparken, går personlig konkurs, blir forlatt, mister venner, har mye gjeld, uansett. Du må tillate deg å være lykkelig uansett. Det høres kanskje absurd ut, men det er slik menneskelig psykologi fungerer.

Det man må gjøre er å konfrontere reglene og spørre seg selv: Hvorfor tror jeg at trenger jeg dette for å være lykkelig? Svaret ligger som regel at langt inn i psyken din føler du at du mangler noe på en eller annen måte. Et tomrom som må bli fylt. Man tror at hvis man fyller dette tomrommet, blir man hel. Problemet er at dette tomrommet ikke kan bli fylt med ting, mennesker, suksess eller oppnåelser. Det eneste du kan gjøre er å grave i underbevisstheten din og innse at ''ÅJA. Dette tomrommet er en illusjon. Det er faktisk ingen hull i meg og det er ingenting som mangler. Hvert øyeblikk i livet mitt er jeg hel. Det er ingenting mer som jeg trenger, selvfølgelig er det fint om jeg får gode opplevelser og jeg vil ikke takke nei til en god middag eller et godt forhold hvis det kommer til meg, men jeg trenger det ikke for å gjøre meg lykkelig.'' Du lurer kanskje på hvorfor du skal gjøre alt du gjør i livet hvis det ikke gjør deg lykkelig. La oss se for deg at du blir tilbydd yndligsretten din til middag men at å ta den imot ikke gjorde deg lykkelig, ville du uansett tatt imot? Se for deg at du ikke trenger denne middagen i det hele tatt og at den ikke får deg til å føle deg noe gladere. Det vi kommer frem til er at livet bare er en rekke med erfaringer, og at en erfaring ikke nødvendigvis er bedre enn en annen. Uansett om vi forteller oss selv at noen erfaringer er sååå mye bedre enn andre. Det man innser etter hvert som man jobber med selvrealisering er at erfaringene har liten betydning, det har ingenting å si om jeg spiser denne retten eller ikke, det har ingenting å si om jeg har sex eller ikke, det har ingenting å si om jeg er i et godt forhold eller ikke, at man kan lære å nyte alle erfaringer. At selve opplevelsen i seg selv er noe å nyte, selv om det er en erfaring som er smertefull. Uutholdelig smertefull. Selv den erfaringen i seg selv er en magisk ting. Over tiden har vi blitt frakoblet fra magien i at det i det hele tatt er en erfaring. Som voksne har vi fått denne oppfatningen av at glede er bra og smerte er forferdelig, så vi gjør alt vi kan for å maksimere gleden og minimere smerten. Det slår tilbake på oss og fungerer ikke i praksis.

Det man kan gjøre for å oppnå ubetinget lykke, som er mulig selv om det er vanskelig, er å begynne å se alle opplevelser for det de er og være takknemlige for det de er. Selv om det er en opplevelse som i seg selv ikke gir glede og er smertefull, kan man være takknemlig for magien i erfaringen i seg selv. Missforstå meg rett, jeg forstår at mange opplevelser er vanskelig å være takknemlig for, og jeg sier ikke at jeg er perfekt og takknemlig for alle opplevelser. Men med tiden har jeg tilogmed funnet et snev av takknemlighet for Lokes død og andre omstendigheter som er regelrett forferdelige i seg selv. Det jeg prøver er å forme et ideal som kan være gunstig å strekke seg mot og unngå å gjøre ting som man gjør. For da kan man innse at man jakter etter lykke på feil sted.

En måte å måle hvor selvutviklet man er og hvor lykkelig man er, er å se for seg at man blir plassert i en svart boks uten lys. Der er ingen mennesker, ingen underholdning, ingen telefon eller noe. Det er bare deg selv og mørket, en plass å gå på do og du får servert mat og drikke ved behov. Her må du sitte for resten av livet. Hadde du klart å være lykkelig? De fleste hadde svart klart nei. Hvordan være lykkelig uten menneskelig kontakt, underholdning, sosialliv, kjærlighet og alt annet? Det er jo dette mennesker trenger for å kunne leve et godt liv, alle forskere sier at vi er sosiale individer? Det er bullshit, vi trenger ikke noe som helst. Ikke-selvutviklede mennesker trenger dette for å leve et godt liv. Høyt selvutviklede mennesker trenger det ikke. Du trenger det ikke, problemet er å innse det. Det er et stort hinder. Det er ikke nok for deg at jeg forteller deg det for å få deg til å tro på det for du har fortsatt alle disse behovene inne i deg. Du må spirituelt rense deg for disse behovene for å innse det. Det er det å bli opplyst handler om, om å rense vekk alle behov som man har. Tilogmed behov som mat, vann og oksygen. Missforstå meg rett, jeg forstår at du ikke hadde levd lenge uten dette, men det at du føler at du trenger dette for å bli lykkelig er problemet. Ja, du dør uten oksygen, men du kan faktisk utvikle deg selv til et så høyt nivå at du ikke trenger oksygen. Det vil si at det er mulig å overvinne frykten for døden. Hvis man ikke frykter døden er ikke oksygen noe man føler at man trenger. Noter deg at selv om du ikke trenger noe betyr det ikke at du unngår det for resten av livet, det betyr rett og slett at du ikke trenger det. Tilbake til boksa, hvis du var virkelig-virkelig høyt selvutviklet hadde du ikke hatt noe problem med å leve i en boks. Uten kjærlighet, kontakt med mennesker, uten penger, uten alt. Det hadde ikke vært noe problem for deg. Hvorfor ikke? Det du ikke innser er hvor vidunderlig det føles å enkelt å greit være bevisst. Du har ingen anelse om hvor bra det kan få deg til å føle bare med å innse at du er bevisst. Et ordinært menneske, om vi putter det i en boks på den måten kalles det tortur. Men det er bare tortur fordi det ordinære hodet er så lite utviklet. Hvis man er veldig høyt utviklet kan det hende at man hadde likt å bo i en boks og fått servert mat slik at man kunne sitte og meditere 24 timer i døgnet. Men for et menneske som ikke har utviklet seg selv og tenkt over hvem de er føles det ut som jeg snakker humbug, ikke menneskelig psykologi. På grunn av at det er så få som har forstått dette og selv om jeg regner med at du ikke kjenner noen som er så selvutviklet, så finnes de. De er sjeldne, men de finnes. Det handler om å løsrive seg fra alt av behov. Det finnes mennesker som lever idag som er så løsrevet fra å trenge noe som helst at de egentlig ikke bryr seg om de får oksygen og kunne levd i en boks og vært lykkelig. De puster, lever og gjør normale ting og lever ikke i bokser. De har bare løsrevet seg fra alle behov de har. Bare tenk på hvor bra livet føles for disse menneskene. De lever ikke lykkelige i en boks, de lever i en ekte rik verden med farger, lys, mennesker, biler, kjærlighet, teknologi, dyr og alt det fantastiske som finnes. De kan virkelig suge alt dette inn til seg fordi de har løsrevet seg fra det. Løsrivelse gjør deg ikke deprimert, løsrivelse gjør ikke at du ikke oppnår noe og løsrivelse gjør deg ikke umotivert. Det er ikke slik at du tenker at ''Det har ingenting å si, så jeg gidder ikke å gjøre noe'', det fryser deg fast slik at du gjør akkurat det du vil. Total frihet. Med denne friheten kunne du fått nytelse av absolutt alt. Mye mer enn hvis du trengte noe. Har du tenkt over at hvis du gjør noe som du har stor glede av å gjøre men som du har et behov for, så lider du uansett? Se for deg at du spiser en dessert. Den er så god at du kunne spist den for alltid. Og akkurat der begynner du å lide. Fordi du vet at den blir tom og du ser at den blir mindre og mindre. Du vet allerede følelsen som kommer når skeia treffer bunnen av glasset. Du lider imens du spiser fordi du vet at lidelsen kommer, du lider før du egentlig lider. Og det er en kort oppsummering av livet ditt. Lidelse.

Prøv å velg ubetinget lykke. Kan det hende at betingelsene du setter for at du skal føle deg lykkelig hemmer deg? Kan det hende at du glemmer hva meningen med livet er - at meningen med livet ikke er å gjøre ting, ikke å stresse rundt, det er ingen aktivitet som er meningen og ingen identitesstruktur. Meningen er bare ren lykke. Hvis du velger ubetinget lykke kan det hende du blir ''lost'' en stund og føler at du mister motivasjonen og at du føler at du ikke vet hva du skal gjøre med livet lengre. For hvis du kan være lykkelig med ingenting, hvorfor gjøre noe? Bli der. For det er en dyp ting du kan reflektere over og finne svaret på selv. Stol på at motivasjonen din kommer tilbake.

.....Jeg tror jeg har meditert litt for mye i det siste.

Følg Turkistliv på Instagram med å trykke her!

Lik gjerne Jenta med det blå håret på facebook.

Er du en empat?

Er du litt som et tomt skall som kan fylles opp av andres følelser? Kan du plutselig bli voldsomt glad, eller ufattelig trist uten å forstå hvorfor? Hender det at du plukker opp andres følelsesliv istedet for ditt eget? Blir du overveldet av å gå i selskap eller sosiale sammenkomster? Har du innimellom en følelse av å ''bare vite'' noe? Er du en emptat?

Å være en empat er noe annet enn å ha mye empati. Man har ikke bare medfølelse, men man tar til seg andres følelser som sine egne. Det er nærmest slik at en empat kan ''scanne'' andre mennesker sine følelser og tanker. Ofte forveksler de også andre følelser med sine egne, og vet ikke hva som tilhører dem eller andre mennesker. Dessverre plukkes negative følelser lettest opp siden disse sendes og føles sterkest for de som bærer dem. Å være en empat kan gi plager både på det psykiske og det fysiske plan, uten at man finner en forklaring på plagene. Plutselig vet man ikke hva man selv føler lengre, eller hvem man er. Det kan være travelt å plutselig føle seg deprimert, sint, trist og redd uten å ha en årsak til det. Mange empater er på en konstant følelsesmessig berg-og-dalbane, basert på andre menneskers følelsesliv. Men det er de som tar dette inn til seg, og ikke de andre som dytter det på dem.

Spirituallity and empathy for Earth
Licensed from: photosil / yayimages.com

Her er noen tegn på at du er en empat

Du tiltrekker deg trengende mennesker.

På en eller annen måte tiltrekker du deg mennesker i livet ditt som er veldig ødelagte og trenger hjelp. Mennesker som har det vanskelig føler seg ofte mye bedre etter å ha snakket med en empat, men empaten kan bli utmattet uten å forstå hvorfor. Det føles bra å hjelpe andre, men når man tar til seg problemer på denne måten blir man sliten.

Du blir sliten etter å ha vært rundt mennesker.

Når andres stress, følelser og annet smitter over på deg sier det seg selv at du blir sliten selv av å være i en liten folkegruppe. Selv om man har hatt det koselig blir sansetrykkene overveldende.

Du synes det er vanskelig å bestemme deg i en gruppe.

Når man blir påvirket av hva alle andre mener er det vanskelig å vite hva man selv egentlig vil. Empater trenger å trekke seg unna for å reflektere over hva de egentlig mener er best.

Du trekker deg i perioder vekk fra andre mennesker.

Blir man for bombadert av andres følelser blir man trøtt, sliten og irritabel. Da trekker man seg gjerne vekk fra andre mennesker fordi det er for slitsomt og for å lade batteriene. Av og til må de trekke seg tilbake for å fokusere på seg selv og sine egne følelser.

Du blir en ''hobbypsykolog''

Mennesker åpner seg veldig lett for deg. De forteller deg ting de aldri har fortalt til noen andre, og blir ofte overrasket selv.

Å være en empat er en gave. De fleste setter på seg en maske når de har det dårlig, empaten ser bak masken og river den av. Dette hjelper mennesker å ikke føle seg alene med det de føler på. Det er en gave ''å bare vite'' - Problemet ligger i å skille sine egne følelser fra andres. Man må lære seg å bruke av og på knappen slik at man ikke blir utslitt. Det sier at det er 9 stadier til en empat - der de i de øverste stadiene kan påvirke andres følelser og sende ut følelser til andre på samme måte som de kan ta imot følelser.

Så, er du en empat?

Følg Turkistliv på Instagram med å trykke her!

Lik gjerne Jenta med det blå håret på facebook.

Couscous kylling tikka

En utrolig enkel rett som er veldig god. Couscous inneholder også mer fiber enn ris, og går utrolig fort å tilberede. Retten kan selvfølgelig også lages med ris hvis du foretrekker det. Dette er så enkelt at det egentlig ikke trengs en oppskrift - men det er alltids greit å tipse om en kjapp og god middag hvis noen ikke er klar over denne retten enda.

Du trenger for 4 porsjoner

  1. 250g Couscous
  2. 700g Kylling
  3. Et glass Tikka Masala saus

Begynn med å gjennomsteke kyllingen grundig.



Mål opp 250g Couscous. Fyll en kjele med 2,5 dl vann og 2ss olje eller margarin. Kok opp og hell i Couscousen. Ta kjelen vekk, rør om med en gaffel og la svelle i 2 minutter.

Ta Couscousen tilbake på platen med -svak- varme i 3 minutter og rør om med en gaffel så den ikke klumper seg.



Hell alt sammen i en bolle.

Hell Tikka Masala i bollen og tilføy ekstra Tikka krydder om ønskelig.

Server med revet parmesan og nanbrød og nyt.

Følg Turkistliv på Instagram med å trykke her!

Lik gjerne Jenta med det blå håret på facebook.

Hvordan bli en morgenfugl

Jeg er fra naturens side en nattugle og ikke en morgenfugl. Nå står jeg opp klokken syv hver dag, siden det er da barna mine står opp. Mitt mål er å sovne klokken ti og våkne klokken fem. Da har jeg syv timers søvn, og to timer om morgenen for meg selv før barna våkner. Med litt innsats tror jeg at jeg kommer dit!

Wake-up
Licensed from: Iko / yayimages.com

  1. Ha en fast rutine på søvnvanene dine. Legg deg til samme tid hver dag, og stå opp på samme tid hver dag. Også i helgene.
  2. Stå opp til samme tid uavhengig av hvor mange timer med søvn du har fått om natten.
  3. Mediter hver kveld når du legger deg, og hver morgen når du står opp.
  4. Unngå å sove på dagtid.
  5. Ikke ha med mobiltelefonen eller datamaskinen i sengen.
  6. Få minst 30 minutter med dagslys daglig, helst innen 2 timer etter at du har stått opp.
  7. Unngå å bli eksponert for sterkt lys om du må stå opp iløpet av natten.
  8. Unngå koffein etter klokken 5.
  9. Koffeinfri te derimot kan være veldig beroligende om kvelden.
  10. Unngå kraftig mosjon i timene før leggetid.
  11. Unngå å spise tunge måltider og å legge deg skrubbsulten.
  12. Bruk soverommet til å sove og sex. Ikke alt annet tull.
  13. Begrens oppholdstiden i sengen til de timene du faktisk sover, og legg deg først når du er søvnig.
  14. Sovner du ikke etter kort tid, stå opp igjen og gjør noe annet til du er trøtt.
  15. Ha det mørkt, rolig og ha en passe temperatur på soverommet.
  16. Hvis det er mørkt ute når du legger deg, ha gardinene halvåpne. Når solen skinner inn om morgenen, kan dette hjelpe å få kroppen til å slutte å produsere melatonin og begynne å produsere adrenalin.
  17. Ikke ta med bekymringene dine i sengen. Sett av en time iløpet av dagen som er en ''bekymringstime'', hvor du tenker over alle dine problemer.
  18. Har du problemer med å komme deg opp, sett vekkerklokken et stykke unna sengen slik at du blir tvunget til å stå opp når den går av.

Noen andre som har erfaringer eller gode tips på veien min til å bli en real morgenfugl?

Følg Turkistliv på Instagram med å trykke her!

Lik gjerne Jenta med det blå håret på facebook.

Hvordan forandre livet sitt

Jeg prøver å gjøre meg selv til den beste utgaven av meg selv som jeg kan være. Tanken min er at alle er som et frø, men at vi må vanne oss selv til å bli det store treet vi er ment for å være. Vi kan velge å sitte og observere oss selv, men da ikke vokse ut til vårt fulle potensiale.

Trees Sun Indicates Birds In Flight And Branch
Licensed from: stuartmiles / yayimages.com

Min første endring er å gjøre haugevis av forskjellige ting for å endre rutinene mine, her er min foreløbige liste:

  1. Begynne å trene. (Jeg er usikker på om jeg skal begynne på treningssenter eller bare gå på turer i fjellet, treningssenter virker så kleint alene).

  2. Gå tur daglig. (Jeg går ofte trilleturer fra før, så denne skal ikke være så vanskelig å gjenomføre).

  3. Drikke mer vann. (Jeg drikker allerede mye vann, men jeg skal foresøke å drikke mer)

  4. Spise sunnere

  5. Ta multivitaminer hver dag

  6. Meditere to ganger daglig

  7. Mindre bruk av mobiltelefon og pc. (Tror jeg skal skrive et eget innlegg om dette - og kanskje gi dere noen hjelpsomme tips).

  8. Rydde og få kontroll på hjemmet. (Kunne uten tvil vært verre alene med to barn - men jeg vil ha det helt shina 24 timer i døgnet, 7 dager i uka).

  9. Et blogginnlegg om dagen

  10. Ikke ha med mobilen i senga

  11. Dusje annenhver dag. (Egentlig så obvious at den ikke burde være på lista, men det er så vesentlig for trivselen å dusje ofte at jeg tar det med. Skal også prøve å bade en gang i uka).

  12. Lage Drømmevegg. (Skal forklare dette i et eget innlegg).

  13. Mindfulness

  14. Sett opp rutine for hver dag med dagsplan og rydding. Gjør dette hver søndag

  15. Sett opp en plan for hvordan du vil leve om 10 år og se om du er på riktig vei

  16. Sett opp en kortsiktig plan for å nå dine mål

  17. Declutter. (Skal lage et eget innlegg om dette).

  18. Legge seg klokken 10 her dag, og stå opp 6, senest 7. (Opp klokken 7 må jeg uansett, ser for meg at det er legginga som blir det største problemet mitt).

  19. Skriv en gjøreliste hver morgen

Har dere noen gode tips som jeg mangler?

Følg Turkistliv på Instagram med å trykke her!

Lik gjerne Jenta med det blå håret på facebook.

Jeg skal aldri mer sove

I natt opplevde jeg noe guffent.

Astral Projection
Licensed from: Spectral / yayimages.com

Jeg la meg i senga og mediterte før jeg sovnet. Det siste jeg tenkte på før jeg sovnet var at det var litt ensomt å sove alene når jeg ikke er vandt med det lenger, til tross for at Kent bablerogbablerogbabler. Egentlig, er det litt koselig. Mer husker jeg ikke før jeg sovnet, og sklei rett inn i drømmeland. Jeg er kjent for å ha rimelig spesielle drømmer, men i natt tok kaka. Det er ikke så mye jeg husker, men jeg husker at hele greiene var helt forferdelig. Jeg husker først at ett eller annet med at Kent gikk rundt ute, og plutselig var jeg i senga mi der jeg var i virkeligheten. Det som var så utrolig ekkelt, var at jeg følte et nervær og at noen var der, og det kjentes ut som om jeg var helt våken. Jeg klarte bare ikke å bevege meg. Jeg kjempet med meg selv, jeg prøvde så hardt jeg kunne å reise meg opp, jeg prøvde så hardt jeg kunne å våkne. Men jeg klarte det ikke. Plutselig hørte jeg kravlelyder, og jeg var overbevist om at Mikkel hadde kommet seg ut av sengen og krøp rundt på gulvet og ville at jeg skulle plukke han opp. Da fikk jeg selvfølgelig panikk og prøvde enda hardere å våkne, men jeg klarte det ikke. Jeg ble livredd og hørte en stemme prate til meg. Til slutt så bare POFF våknet jeg. Jeg så på klokken, den var halv 2. Mikkel lå selvfølgelig i senga si og sov og hadde ingen sjanse for å komme seg ut av senga. Jeg var kjemperedd, og det var såvidt jeg turte å legge meg ned igjen å sove. Når jeg sovnet igjen, ble det normal søvn på meg. Heldigvis.

Dette har selvfølgelig en helt naturlig forklaring. Dette er et fenomen som kalles Søvnparalyse eller hypnagogia. Dette er en tilstand hvor man drømmer samtidig som man er i ferd med å falle i søvn eller våkne, noe som gjør at hodet er våkent men kroppen sover. Det vil si, siden kroppen sover er man lammet eller paralysert. Man er lys våken, men kan ikke bevege seg og drømmen fortsetter i rommet man befinner seg i. De aller fleste opplever søvnparalyse et par ganger iløpet av livet, og jeg har allerede opplevd det før så jeg var heldigvis kjent med fenomenet.

http://www.tv2.no/a/6587208/

Følg Turkistliv på Instagram med å trykke her!

Lik gjerne Jenta med det blå håret på facebook.

Les mer i arkivet » Januar 2018 » Oktober 2017 » September 2017

Lik meg på facebook


Følg meg på blogg.no

Instagram


  • Om meg



  • Skap meg ikkje om med skugge.
    Eg vil vera den eg vart.
    Eg er sorg i kvite klede,
    Eg er gleda kledd i svart.

    Skap meg ikkje om med glede,
    eg vart den eg ville bli :
    Konge i eit ukjent rike,
    Slave i mi eiga tid.