Midt i flokken med hvitkledde frakker, legepersonell, sykehusansatte og autoriteter møtte jeg deg. Medmennesket. Innenfor sykehusets fire vegger, var de hvitkledde flinke til å holde maska, og det er vel på en måte helt riktig. Det er vel ikke meningen at leger og sykehusansatte skal kunne ta til seg for mye, for da blir nok yrket uutholdelig. Og kanskje man også blir litt immun mot sorgen, når man har møtt den gang etter gang. Men ikke du, medmenneske. Jeg så du strevde med å holde tårene dine inne, bet deg i leppa. Du synes det var vanskelig å møte øynene mine.

Når øynene våres endelig møttes, gikk jeg fra å være en sørgende ''pasient'', til å være, ja, rett og slett hele meg. Jeg var ikke lengre en gjenstand som kunne føres en samtale om, jeg ble sett på som noen som kunne handle og observere. Du så meg, ikke som et prosjekt du skulle følge opp for å få tilbake på beina, men som et menneske. Slik som du var, medmenneske.

Du kom bort til meg, tok meg i hånda. Ga meg en klem. Øynene dine var blanke. Du tørket vekk noen tårer. Du strøk gutten min på kinnet, og sa at han var fin. At han så fredfull ut, og at det var ingen tegn til kamp, at han døde uten smerter. Det var godt at du sa det, medmenneske. Mitt verste mareritt var at han hadde kjempet en stille kamp og hatt det vondt.

Det var vanskelig å legge merke til deg iblant de hvitkledde. På avstand så dere like ut. Men øynene dine avslørte deg. Jeg tror mange leger og andre profesjonelle er redde for å tråkke over en grense, men ikke du. Kanskje mange ikke har lyst å kjenne på smerten, kanskje det blir for tungt. Men ikke du. Kanskje mange er redde for å bli oppfattet som uprofesjonelle hvis de blir for personlige. Men ikke du.

Jeg husker ikke navnet ditt, jeg husker ikke yrket ditt. Jeg husker ikke engang akkurat hvordan du så ut. Men, jeg husker øynene dine, jeg husker klemmen. Og ikke minst, så husker jeg hvor godt det var å møte et medmenneske.

Jeg tror at noe så enkelt som å være et medmenneske kan hjelpe noen i dyp sorg, mer en noen form for terapi eller støttebrosjyre. Jeg er iallefall inderlig glad for mitt møte med deg, selv om det tok tid før jeg merket deg iblant de hvite frakkene.

Følg bloggen min HER.

#englemamma #krybbedød #sorg #støtte #død #sykehus #lege #sykepleier #savn #medmenneske #menneske #klem