Medmennesket

Midt i flokken med hvitkledde frakker, legepersonell, sykehusansatte og autoriteter møtte jeg deg. Medmennesket. Innenfor sykehusets fire vegger, var de hvitkledde flinke til å holde maska, og det er vel på en måte helt riktig. Det er vel ikke meningen at leger og sykehusansatte skal kunne ta til seg for mye, for da blir nok yrket uutholdelig. Og kanskje man også blir litt immun mot sorgen, når man har møtt den gang etter gang. Men ikke du, medmenneske. Jeg så du strevde med å holde tårene dine inne, bet deg i leppa. Du synes det var vanskelig å møte øynene mine.

Når øynene våres endelig møttes, gikk jeg fra å være en sørgende ''pasient'', til å være, ja, rett og slett hele meg. Jeg var ikke lengre en gjenstand som kunne føres en samtale om, jeg ble sett på som noen som kunne handle og observere. Du så meg, ikke som et prosjekt du skulle følge opp for å få tilbake på beina, men som et menneske. Slik som du var, medmenneske.

Du kom bort til meg, tok meg i hånda. Ga meg en klem. Øynene dine var blanke. Du tørket vekk noen tårer. Du strøk gutten min på kinnet, og sa at han var fin. At han så fredfull ut, og at det var ingen tegn til kamp, at han døde uten smerter. Det var godt at du sa det, medmenneske. Mitt verste mareritt var at han hadde kjempet en stille kamp og hatt det vondt.

Det var vanskelig å legge merke til deg iblant de hvitkledde. På avstand så dere like ut. Men øynene dine avslørte deg. Jeg tror mange leger og andre profesjonelle er redde for å tråkke over en grense, men ikke du. Kanskje mange ikke har lyst å kjenne på smerten, kanskje det blir for tungt. Men ikke du. Kanskje mange er redde for å bli oppfattet som uprofesjonelle hvis de blir for personlige. Men ikke du.

Jeg husker ikke navnet ditt, jeg husker ikke yrket ditt. Jeg husker ikke engang akkurat hvordan du så ut. Men, jeg husker øynene dine, jeg husker klemmen. Og ikke minst, så husker jeg hvor godt det var å møte et medmenneske.

Jeg tror at noe så enkelt som å være et medmenneske kan hjelpe noen i dyp sorg, mer en noen form for terapi eller støttebrosjyre. Jeg er iallefall inderlig glad for mitt møte med deg, selv om det tok tid før jeg merket deg iblant de hvite frakkene.

Følg bloggen min HER.

#englemamma #krybbedød #sorg #støtte #død #sykehus #lege #sykepleier #savn #medmenneske #menneske #klem

2 kommentarer

zentia

03.07.2015 kl.09:30

Profesjonell følelsesløs kan man nesten kalle det. Men allikvel gi god omsorg så klart! Som du sier, man makter ikke å ta alt innpå seg ellers så overlever man ikke jobben!

Husker selv at jeg ikke husker ansikt, hvem som jobbt med hva og lignende. Enkelte husker jeg på grunn av slike hendelser som bare satt seg fast i minnet. Enkelte ord, blikk. Jeg fikk ikke med meg før etterpå at de faktisk hadde gått og tatt litt bilder av oss der vi satt rundt sengene og passet - lagt det i album og skrevet noen små ord som vi fikk med oss hjem. Vondt men fantastisk fin gave.
zentia: Profesjonell følelsesløs passet veldig bra. Alle var snille, og hjelpsomme, selvfølgelig. Og jeg skjønner supergodt at man ikke greier å ta til seg alt, da kunne man ikke jobbet som lege eller på sykehus. <3 For en fintrist gave <3

Skriv en ny kommentar

Lik meg på facebook

Følg meg på blogg.no

Instagram


  • Om meg



  • Skap meg ikkje om med skugge.
    Eg vil vera den eg vart.
    Eg er sorg i kvite klede,
    Eg er gleda kledd i svart.

    Skap meg ikkje om med glede,
    eg vart den eg ville bli :
    Konge i eit ukjent rike,
    Slave i mi eiga tid.
    hits