Hvordan hjelpe noen som har mistet et barn

Jeg har tidligere skrevet et innlegg om hva man IKKE burde si til noen som har mistet et barn. Jeg har også fått æren av å skrive en kommentar på Kvinneguiden, om dette viktige temaet. Men, hva er det egentlig man burde si da? Det er jo litt dumt at jeg legger ut om hva som sårer mer en det hjelper, uten å fortelle hva som er godt å høre, og godt at noen gjør. Det jeg skriver i dette innlegget, trenger ikke nødvendigvis bare å hjelpe de som har mistet et barn, men de i sorg generelt. Og, som jeg har sagt før, folk er forskjellige, så her vil jeg skrive hva JEG føler hjelper.

1. Vær der.

Dette er egentlig ikke et problem de første ukene, da vil alle gjerne vise sin støtte og omtanke. Men, det er når blomstrene visner, begravelsen er overstått og hverdagen kommer tilbake at det er tyngst. Det er da stillheten kommer - og det virker som om alle har glemt barnet. De første ukene blir man overveldet av blomster og gode ord, og barnet blir snakket om hyppig. Plutselig henter hverdagen alle inn igjen - men ikke foreldrene. Det er da det er viktig å vise at man fortsatt bryr seg.

2. Gi foreldrene tid for seg selv.

Det er også lett å være litt for påtrengende, selv om det bare er godt ment. Men foreldrene trenger ofte tid alene dem imellom for å snakke sammen, og å få fred med det som har skjedd. Det er ikke kjekt hvis folk henger over deg 24 timer i døgnet, 7 dager i uken.

3. Hjelp med det praktiske.

Det er vanskelig å gjøre hverdagslige ting som før var veldig enkle. Å dra på butikken for å handle, lage middag, rydde, stå opp, støvsuge... Man greier i den første tiden liksom ikke å fungere helt på samme måte som før. Å prøve å motivere den som er i sorg kan også hjelpe på. Noen ganger er det vanskelig å være de samme foreldrene som man var tidligere til de barna man har fra før, og da er det greit med barnepass en gang innimellom både for foreldrene og for barnet.

4. Ta kontakt.

Det er lett å stenge seg inne i en boble, og de i sorg er sjeldent de første å strekke ut hånden og be om hjelp. Man trenger ofte hjelp med å opprettholde kontakt med vennene sine, og selv om man aller helst bare vil sitte inne og aldri gå ut igjen, er det viktig å vite at man har mennesker rundt seg.

5. Vær emosjonelt støttende.

Prøv å forstå at foreldrene ikke blir helt de samme igjen. Og i den første tiden, er det gunstig å trå varsomt. Aksepter at de rammende har følelser og reaksjoner.

6. Sett deg inn i sorg og sorgreaksjoner.

Det er ikke så mange som vet hvordan mennesker i sorg tenker og fungerer. Det er komplisert, og veldig individuelt, men det er fort gjort å søke seg opp på hva som er vanlige reaksjoner. Selv om man ikke kan forstå hvordan de har det, kan kunnskap gjøre at man i det minste forstår litt av oppførselen og reaksjonene.

7. Snakk om barnet.

Det er så godt å snakke om Loke, selv om det også kan være sårt. Jeg blir så glad av å høre at han ikke er glemt.

8. Trå varsomt.

Tenk over ting 2 ganger før du sier det. Tenk på om det er noe du kan gjøre for å glede de etterlatte. Ikke si ting som kan såre, selv om det egentlig ikke har noe med sorgen å gjøre. Aksepter at de etterlatte er ''hårsåre'' den første tiden etter dødsfallet.

9. Glem deg selv for et øyeblikk.

Selvfølgelig ikke hele tiden, men kanskje når du er med foreldrene. Glem hva som er viktig for deg å få frem, glem livet ditt for et øyeblikk. Istedet for å prøve å belære - prøv heller å lære. 

10. ''Jeg har ikke ord.''

Dette er det  beste jeg føler noen kan si. For det er helt rett, for det finnes nemlig ingen ord. Ingen ord kan beskrive denne følelsen, denne sorgen, og ingenting har vært så godt som de som bare har kommet bort, gitt meg en klem og sagt, ''Vet du hva, jeg har rett og slett ingen ord''.

Lik gjerne Jenta med det blå håret på facebook.

#englemamma #mamma #mammablogg #krybbedød #død #savn #sorg #støtte #hjelp

9 kommentarer

zentia

21.07.2015 kl.16:22

Mange gode punkt her. Spesielt dette med å tørre å være der. Mange er utrolig redd for å åpne et krater. Er nesten bedre å si noe utenkt enn å aldri si noe syns jeg. Stort sett.

Dessverre har jeg opplevd at folk man kjenner litt stopper en opp midt i butikkhandlingen for å spørre og si sine trøstende ord - så det er tid og sted alt. At man må få lov å prøve å komme inn i de daglige tingene igjen også uten man skal stå der med brød og tannkrem og prate om begravelsen f.eks.
zentia: Tusen takk for det <3 Det er som sagt bedre å si noe dumt en å ikke si noe i det hele tatt, til tross for at jeg også har laget den lista mi som florerer landet rundt på facebook for tiden. Det er bedre å si NOE uansett.

<3 Helt sant <3

21.07.2015 kl.17:43

Veldig fint innlegg. Viktig at familie og venner tørr å være der. Tørr å vise emosjonell støtte. Å bare si noe fremfor å frykte å ta kontakt fordi dem ikke vet hva dem skal si. Det gjelder i alle vonde perioder i livet.

Gardsfruen

21.07.2015 kl.23:35

Fint og viktig innlegg. Ingen av oss som ikkje har opplevd dette, kan forstå korleis det kan vere, ein kan vel berre prøve å forestille seg ein flik av kor ytterst forferdeleg det må vere... Gode tips!
Anonym: Helt sant det du sier <3 Det er så vanskelig å vite hva man skal gjøre også, derfor tror jeg det er viktig å sette lys på hva jeg føler er ok og ikke <3
Gardsfruen: Tusen takk for det. Jeg tror at det er et viktig tema å ta opp, for det er så vanskelig for mange å vite hva man skal gjøre at de gjerne snur ryggen. Og det er egentlig det verste.

25.07.2015 kl.06:53

Noen tror sikkert at det er bedre å si noe enn ikke å si noe overhodet. Men at ikke alle nevner saken kommer iblant bare av at de ikke vet hva de skal si å gjøre og er redde for i gjøre noe feil, ikke fordi de ikke bryr seg. Særlig gjelder dette folk som har vokst opp i hjem hvor det har vært tabu å vise følelser eller åpne seg for hverandre.

Jeg har aldri mistet et barn, men jeg har mistet en bror som tok livet sitt fordi han ikke orket mer smerte. Selv om de to tingene ikke er de samme vil jeg tro at mye av de samme tingene gjelder. Hva jeg selv opplevde:

Der og da, og den første tiden etter, føles det som om det aldri vil bli bedre. Eller kanskje mindre vondt er et mer passende ord. Men med mindre man går inn i en dyp depresjon, og prosessen går sin gang, vil hverdagen sakte men sikkert vende tilbake. Tapet blir til slutt som en konstant susing av kjøkkenvifta; den er der hele tiden et sted i bakhodet, men så lenge man er okkupert og opptatt med andre ting er man ikke bevisst på det. Når det er ledige stunder og tankene vandrer fritt blir man derimot bevisst. Det kjennes etter hvert ikke lenger uutholdelig å tenke på, selv om det trolig ikke vil gå en eneste dag resten av livet uten at tankene sneier innpå familiemedlemmet, uten at det betyr at man grubler hver dag.

Ingenting andre folk rundt deg sier eller gjør kan gjøre situasjonen noe bedre der og da. Men i ettertid vil man sette pris på hva de i det minste forsøkte å gjøre mens det var som verst. Det å la deg vite at de er der om det skulle være noe, er tilstrekkelig uten at de faktisk behøver å gjøre noe. For det viser at du ikke er glemt. Bortsett fra familie og bekjente for det i vårt tilfelle ingen som tok kontakt. Ingen telefoner eller noe. Presten møtte opp på døra, pratet fem minutter, tok oss i hånden, sa kondolerer, og dro sin vei. Ikke noe støtteapparat eller noe. Ikke noe visittkort eller henvisninger. Hadde jeg fått telefon der jeg ble tilbudt om å møte opp i sorggruppe for å snakke ut ville jeg trolig takket nei av diverse årsaker. Men bare det at noen ringte og lot meg vite at det var noen der dersom jeg faktisk ønsket noen å snakke med ville hjulpet veldig. Som sagt kan ingen ord eller handlinger gjøre det bedre mens det føles som verst, men det er en ting som kan gjøre det verre, både da og i ettertid, nemlig å ikke gjøre noe i det hele tatt, slik at man føler seg alene i verden.

Selv de som har mistet noen vet ikke hvordan det er for de som befinner seg midt oppi det. De har visst det en gang, men så snart de har klart å komme seg ut på den andre siden og det verste ligger det bak dem, om enn bestandig innenfor rekkevidde, vet de ikke lenger hvordan det kjennes for andre som nettopp har havnet i samme situasjon. Kan man ta seg en tur på kino, møte bekjente og lage seg noe mat etterpå mens man ser på TV, kan man ikke si at man vet hvordan andre har det som akkurat har mistet noen, selv om man selv har opplevd noe lignende en gang. Derimot kan man si "Jeg har erfart akkurat det samme selv, og vet hva du går igjennom".

Jeg ville heller ikke hatt noe imot om folk spurte diverse spørsmål i samtaler om emnet, så lenge man ikke fikk inntrykk av at det var for å tilfredsstille egen nysgjerrighet.

25.07.2015 kl.06:55

Min forrige kommentar var for lang, så resten kommer her:

De første dagene får man gjerne underlige tanker. For eksempel lot jeg nesten være å spise fordi jeg mente det var urettferdig at jeg selv kunne spise det jeg ønsket, mens broren min aldri skulle få oppleve et måltid eller noe som helst annet igjen. Jeg spekulerte til og med i om det kanskje var et mord forkledd som selvmord, slik at politiet ikke skulle mistenke noe. Men også slike tanker forsvinner etter hvert.

Det vil komme en dag da man føler at det verste ligger bak deg. Folk opplever dette trolig individuelt, men for meg føltes det nesten fysisk. Jeg kunne føle hvordan jeg hadde nådd bunnen og at jeg ikke kunne komme dypere, og at jeg meget sakte men sikkert var i ferd med å stige oppover igjen. En dag visste jeg det bare.

En ting som jeg mislikte var at folk kondolerte oss, uten at de nødvendigvis brukte ordet "kondolerer", uten å si et ord om broren min. Det var tross alt han som var død, ikke oss. Det var han som ikke holdt ut lenger, og ingen sa noe om hvordan han måtte hatt det eller at deres tanker var hos ham. Det gjorde at jeg også la merke til uttalelser i media i forbindelse med dødsfall. "Våre tanker går først og fremst til de etterlatte". Husker jeg tenkte at om jeg selv var i deres situasjon, ville jeg heller foretrukket at de hadde sagt "Våre tanker går først og fremst til den avdøde og hans/hennes etterlatte", uten å ekskludere de døde i uttalelsen. Det er de døde de etterlatte tenker på og sørger over, og når folk som forsøker å trøste ikke skjønner dette men tror det kun handler om de etterlatte og ikke nevner dette, viser det at de kanskje ikke helt forstår. Men så lenge det handles i beste mening er dette langt bedre enn ingenting. Likevel, det trolig alle tenker på når et barn dør er hva det aldri har opplevd og aldri kommer til å oppleve, og hva det aldri vil erfare igjen, hvilke leketøy det aldri vil leke med igjen, og alle andre tanker man tenker på vegne av barnet. Har på følelsen av at dette er noe det sjelden eller aldri er noe som snakkes om når man treffer de etterlatte. Kanskje lyttes det når man snakker, men likevel får man følelsen av at det er deg de fokuserer på, mens man selv ønsker at de skal via noen tanker til på den som ikke lenger finnes.

Men som sagt, det føles ikke slik mens man befinner seg midt oppi det, men før eller siden vil det verste være bak en, uten at man trenger å føle at man forråder den døde fordi livet på et eller annet vis går videre.
Anonym: Hei, og tusen takk for en lang og utfyllende kommentar <3

Jeg er klar over at hovedgrunnen til at mange ikke nevner noe, er fordi de er redde for å gjøre noe feil. Derfor synes jeg det er viktig å være åpen og hjelpe til med hva som er godt og ikke godt å høre.

Kjempetrist å høre om broren din. Torbjørn har også mistet en storebror, men jeg har aldri mistet et søsken så jeg kan ikke si at jeg vet hvordan du har det. Men, jeg har kjent han i 10 år og erfart litt om hvordan det har påvirket han. Det har selvfølgelig ikke like vondt som det var for han å miste Loke Alexander, for det er jo noe med det ''båndet'' man får med barna sine som er helt spesielt. Men ingen tvil på at det er en uendelig sorg som sitter dypt og aldri går helt over. Så jeg sender deg min dypeste medfølelse. Og omstendighetene blir jo i ditt tilfelle ekstra triste.

Jeg har faktisk aldri tenke at det aldri kom til å bli bedre etter at Loke døde. Det verste gikk faktisk over ganske fort. Men det tror jeg kommer av at jeg har erfart vonde ting før, aldri så vonde vel å merke, men at jeg har liksom hatt litt kunnskap om sorgreaksjoner. Jeg liker i tillegg psykologi, så jeg visste litt om hva jeg hadde i vente.

Jeg setter pris på alt alle har gjort, om det så er et forsøk som ikke virker eller bare praktisk hjelp.Trist å høre at dere ikke fikk mer støtte oppi alt dette, for det tror jeg egentlig er ganske viktig. Men det er vel som du sa, at de var redde for å gjøre og å si noe feil.

Om jeg liker spørsmål, kommer helt an på hvem og hvorfor de spør. Er det legepersonell som lurer fordi de skal prøve å finne en dødsårsak er det en ting, er det noen som tror det er noens skyld fordi ett eller annet er det en annen sak.

Jeg føler det verste ligger bak meg allerede. Det verste var dagen han døde. Dagene kan være tunge, men absolutt ingen dag kan være så meningsløs som den dagen. Jeg liker kondolerer, men jeg liker ikke så godt når de bare sier ''Kondolerer'', men for eksempel ''Kondolerer, så utrolig trist, han var en så skjønn liten solstråle'' og en klem hjelper veldig på. Og sant, det verste er jo å ikke gjøre eller å si noe som helst. Noen sier faktisk ''Det var bra at barnet ikke ble eldre, slik at dere ble skikkelig kjent med hanhun'' til noen som har mistet et barn. Og det er egentlig det som er vondest. Jeg vil si at vi ble godt kjent med han, for et barn gir jo veldig mye av seg selv og kan ikke være annet en seg selv fullt ut. Men jeg ville så gjerne se de første skrittene, høre de første ordene, leie hånda til den første skoledagen...

Takk for kommentaren, og trist å høre om tapet ditt <3 Stor klem til deg <3

Skriv en ny kommentar

Lik meg på facebook

Følg meg på blogg.no

Instagram


  • Om meg



  • Skap meg ikkje om med skugge.
    Eg vil vera den eg vart.
    Eg er sorg i kvite klede,
    Eg er gleda kledd i svart.

    Skap meg ikkje om med glede,
    eg vart den eg ville bli :
    Konge i eit ukjent rike,
    Slave i mi eiga tid.
    hits