Kommentar for Kvinneguiden

Jeg er en av finalistene i Kvinneguidens store skrivekonkurranse, og fikk derfor publisert en spalte på siden deres. Kommentaren heter ''10 ting du aldri må si til en mor som har mistet sitt barn''Til informasjon er det helt greit for meg med ordet ''kondolerer'', men jeg vet at veldig mange som har mistet noen reagerer på ordet og synes det er føleleseløst, derfor er det lurt å være forsiktig med bruken av ''kondolerer''. Men for min del, er det helt OK, for jeg tenker som så at det er fordi man ikke vet hva man skal si.

Les spalten min her.

Loke Alexander <3

Lik gjerne Jenta med det blå håret på facebook.

#kvinneguiden #spalte #spaltist #kommentar #artikkel #skrivekonkurranse #finalist #englemamma #mamma #mammablogg #krybbedød #sorg #savn

6 kommentarer

Linelle Goldbranson

19.07.2015 kl.19:44

Kjære kjære mamma og pappa! Jeg gråter og gråter! Dette var vanvittig sterkt å lese, men på den andre siden nyttig for uvitne lille meg. Jeg har faktisk lurt på om jeg strør salt i såret ved å si ting som: "Det her er bare så forjævlig urettferdig og det er så grusomt vondt å tenke på at du idag lever i enhver mor sitt største mareritt. Jeg syns så forferdelig synd på dere og jeg er så utrolig lei meg for at dette har skjedd. Jeg kommer til å bære dere med meg i tankene mine i håp om at jo flere som sørger, jo mer kan vi dele opp sorgen for å gjøre den så overkommelig og levbar som menneskelig mulig." For det er akkurat det jeg tenker. Det virker så umenneskelig meningsløst, urettferdig, forjævlig, magen min krøller seg og tårene mine spruter hemningsløst når jeg titter inn i øynene på lille vakre Loke. Men igjen så har jeg tenkt; "Hvis jeg sier noe som dette, så bekrefter jeg den vonde virkeligheten de lever i nå, de vonde følelsene, jeg bekrefter atter en gang at han faktisk er borte, en virkelighet de kanskje prøver å rømme fra i hverdagen for å overleve enda en dag. Så jeg benytter denne anledningen til å spørre, ettersom jeg ikke vet. Strør ikke dette på noen måte salt i såret? Er det godt å høre at vi uforstående har en forståelse for at dette er meningsløst og et grusomt mareritt? Er det godt å høre at vi også lider og får vondt, at vi er såpass empatiske at vi gråter av tanken på deres følelser? Er det godt å kunne dele sorg med ukjente og uforstående?

Jeg tror alt for mange prøver å holde seg sterke for de som lider "mest", i stedet for å dyrke sorgen med de i frykt for å gjøre sorgen sterkere. Frykt for å ikke bidra til bedre tanker enn dyp sorg ved å brette ut sine vonde følelser på vegne av dere og Loke. Vi alle vil hjelpe til å minimere sorg i nærvær av sørgende, dette er selvsagt bare godt ment. Hjemme derimot, når de nærmeste pårørende ikke hører, er vi ærlige og sier hvor grusomt og forferdelig vi egentlig syns det er.

Min mann mistet pappaen sin, han sa den verste frasen han kunne få var; "Herregud, hva skjedde?" At han på denne måten måtte gjenfortelle og dermed gjenoppleve det verste han hadde opplevd. Han ville ikke møte på kjentfolk for han orket ikke lenger å dyrke sorgen. Men det beste han igjen visste var å vite at folk tenkte på pappaen hans og fortalte minner og la frem gode ord om pappaen hans. Så så lenge de hadde noen gode ord å komme med samtidig som de snakket om sorgen, så var der hele lettere.

Derfor har jeg tenkt, at når de sørgende ofte sier de vil unngå spørsmål, unngå å snakke om det og unngå å tenke på det mer enn det naturligvis lever i tankene til enhver tid, kan jeg da allikevel få lov til å uttrykke meg om hvor grusomt jeg også syns det er? Kan uttrykke meg gjennom ord på din blogg når jeg ikke engang kjenner dere eller kjente din lille?

Så mitt hovedspørsmål er vel egentlig; Kan jeg også, som ikke en av de nærmeste pårørende, også få lov til å si hvor grusomt dette er og hvor lei meg jeg er på deres vegne, uten at det virker støtende og gjør vondt værre?

Jeg sender over så mange tankeklemmer som mulig og jeg ønsker dere all glede, lykke, latter, smil og gode dager sammen. Jeg håper (i håp om å ikke si noe feil) at dere tillater dere å smile og le og forsøke å nyte visse aspekter av livet så godt det lar seg gjøre. De store gliset hans lyser ned over dere fra himmelen og de snille snille øynene titter over dere. Øyne sier alt og disse øynene sier ikke annet enn kjærlighet, dyp kjærlighet. En gutt som ikke kan prate viser gjennom blikket hvor lykkelig han er og hvor elsket han føler seg. Øynene hans lyser av så sterk kjærlighet kun fantastiske foreldre kan få frem.
Linelle Goldbranson: Hei, kjære du.
Takk for at du leser, og også takk for at du gråter. Jeg føler at historien om Loke er viktig å dele, for jeg tror og håper at det setter litt i perspektiv, og at man kanskje, i iallefall ett sekund greier å ta vare på det livet. For det er virkelig skjørt, og vi er egentlig for opptatt av bagateller istedet for de store detaljene.

Jeg personlig synes det er GODT å høre det du sier, jeg liker at andre føler med oss og føler ikke at det blir strødd salt i såret. Vi tenker på Loke hele tiden, så vi blir ikke påmint han med at han blir dradd opp. Vi blir bare glade for at han ikke er glemt og at mennesker tenker på han. Vi kan ikke leve i en boble og late som dette ikke har skjedd, vi må bare ta det til oss. Jeg synes det er godt å dele min sorg ''med verden''. Det er jo derfor jeg gjør det.

Vi synes faktisk det er godt å gjenfortelle historien. Å gå igjennom den en gang til. Det hjelper oss å ta det til oss. Og det er godt å vite at vi ikke gjorde noe galt.

Sørgende er forskjellige. Ikke alle er som meg. Noen vil unngå spørsmål, og heller prøve å ''glemme'', jeg personlig føler det blir helt feil for min del. Jeg kan bare snakke om hva jeg føler hjelper.

Du gjør ikke vondt verre. Jeg setter veldig pris på kommentaren <3

Vi smiler og ler hver dag, men det betyr ikke at vi ikke savner han. Det er noe med døden ingen har fortalt meg, og det at den på en merkelig måte er ''fin''. Det er noe poetisk, og man får et helt annet forhold til noen etter at de dør. Loke har gitt meg en gave, en forståelse, og gjør at jeg aldri vil ta noe for gitt. Han var et høyt elsket og lykkelig barn <3

Tusen takk for at du leste <3 Og tusen takk for en veldig flott kommentar <3 Stor klem til deg og dine <3

monja

20.07.2015 kl.00:15

Takk for at du deler din historie, leste den og ligger ved siden av min sønn på 6 mnd i skrivende stund. Ord blir så fattige i denne bunnløse sorgen,jeg aner ikke hva jeg skal skrive, jeg vil bare legge igjen en kommentar på det jeg nettopp leste. 💜💜💜 sender deg å din familie en stor klem, himmelen har fått en helt nydelig engel, klem... 💜
monja: <3 Takk for at du skriver noe <3 Stor klem tilbake, og ja, Loke er himmelens fineste engel <3

imlm

25.07.2015 kl.01:49

For meg er kondolereret ord jeg bruker når jeg ikke vet hva annet jeg skal si i slike situasjoner. Det kan virke følelsesløst, men personelig synes jeg det er vanskelig å si noe i slike situasjoner. Jeg har selv også vært på den mottagende enden og tenker at det er mye bedre å si det enn å si noe man mener og kanskje såre noen andre ihvertfall hvis dødsfallet skjedde ganske nylig.

Jeg vet hvordan du har det er kanskje en av de settningene jeg hater aller mest å høre. Fordi man kan aldri vite nøyaktig hvordan noen andre har det, men man kan vite hvordan man hadde det selv i en slik situasjon.

Hvis det er en mening med alt kan noen forklare meg meningen med at min bestevenninne døde da vi var åtte år?....nop.

Jeg kan fortsatt merke savnet mitt etter besteveninnen min, men på en helt annen måte enn da jeg var liten.
imlm: Helt sant. Derfor jeg synes kondolerer er et fint ord og skriver det her, og det er bare å skrive det til meg<3 Men det er veldig mange som synes det er tomt.

Jeg er helt enig. Jeg sier ikke at min sorg er størst i verden som mange missforstår og tror, men på samme måte ville jeg aldri sagt til noen som har mistet et søsken at jeg forstår. For det kan jeg ikke gjøre, for jeg har aldri mistet et søsken.

Trist å høre om bestevenninnen din <3 Stor klem til deg, sorgen vik nok aldri forsvinne helt <3 <3

Skriv en ny kommentar

Lik meg på facebook

Følg meg på blogg.no

Instagram


  • Om meg



  • Skap meg ikkje om med skugge.
    Eg vil vera den eg vart.
    Eg er sorg i kvite klede,
    Eg er gleda kledd i svart.

    Skap meg ikkje om med glede,
    eg vart den eg ville bli :
    Konge i eit ukjent rike,
    Slave i mi eiga tid.
    hits