Posttraumatisk vekst

"Alla dessa dagar som kom och gick - inte visste jag att de var livet" - Stig Johansson

Tusen takk Loke Alexander, for den største gaven jeg noensinne kunne fått!

Lokes død vil alltid prege livet mitt, men jeg vil aldri la den definere meg.

Da er dagen her, den 12 Mai. Ett år har gått siden lille Loke Alexander reiste til Himmelen. Tenk hvor forandret livet mitt har blitt på ett år. Når jeg la meg om kvelden den 11 Mai 2015, var jeg en nygift tobarnsmor som akkurat hadde kjøpt meg hus. Jeg hadde alle verdens drømmer om fremtiden - men dette hadde jeg aldri i livet sett for meg. Når slikt skjer er det lett å ta på seg en offermaske, og jeg forstår godt hvorfor. Det er jo grådig urettferdig. Men, jeg tror ikke livet mitt blir bedre hvis jeg føler seg som et offer og går rundt og synes synd på meg selv. Jeg vil ikke at alle skal synes synd i meg, for Loke ga meg en gave og en visdom jeg ikke kunne fått på noen annen måte. Jeg føler meg heldig som fikk bli mamma og beholde Loke den tiden vi hadde han her. Dere tenker kanskje at det er rart at jeg føler meg heldig som har mistet barnet mitt, men det er sannheten. Grunnen til at jeg føler dette store savnet kommer jo av en ting alene - den store kjærligheten og gleden Loke ga meg når han var her. Og all smerte i hele verden er verdt den gleden han har gitt meg. Hvis jeg lar sorgen styre meg, istedet for å styre sorgen, tror jeg at jeg ignorerer den lærdomen Loke har gitt meg og det hadde vært en skam. På dette året har jeg vokst mer som menneske enn alle de andre årene i livet mitt til sammen. Det er enkelt å leve på autopilot og glemme verdien på menneskene rundt oss.

Når noen dør får man seg alltid et spark bak. "Jeg skulle satt mer pris på han når han var her", "Jeg skulle besøkt henne mer" og "Jeg sa ikke ofte nok hvor glad jeg var i han" er vanlige tanker. Noen lærer aldri og får det samme sparket igjen og igjen, men det ønsker ikke jeg. You only need to tell me onceLivet er en gave, og vi må aldri ta noen for gitt. Før vi vet ordet av det er de borte. Når Loke døde angret jeg blant annet på at jeg var gretten når jeg ble vekt om natten, og kunne gjort hva som helst for å oppleve det med han igjen. Det er jo helt vanlig at trøtte foreldre ikke er glade i å bli vekt annenhver time, men nå er det for meg ingenting annet enn en glede. Når Mikkel gråter om natten er jeg ikke lenger som en zombie på autopilot. Jeg føler en enorm lykke fordi jeg har gleden av å amme, kose og trøste en liten babykropp som er helt avhengig av meg. Loke døde, og ga meg på en eller annen merkelig måte mer mening i livet når han dro. Jeg vil aldri kaste fra meg den gaven. Å grave meg et stort hull og sette livet i reverse føler ikke jeg hedrer Loke på noen måte, tvert imot! Jeg vil IKKE la denne opplevelsen hemme livet mitt. Istedet for Posttraumatisk stress, satser jeg på Posttraumatisk vekst.

Selvfølgelig elsker jeg Loke. Selvfølgelig savner jeg han. Og ja, jeg kunne nok gjort hva som helst for å få han tilbake. Han er tross alt barnet mitt. Men, det som har skjedd har skjedd og jeg kan ikke gjøre noe med det. Å la livet stå fast i sorgen føler jeg ikke går noen vei, jeg vil heller hedre minnet hans med å lære av denne opplevelsen istedet for å la den hemme meg. Jeg vil ikke at folk skal se på meg og tenke "stakkars henne" og få uendelig med sympati, jeg ønsker heller at folk skal tenke at jeg er beintøff som kommer styrket ut av dette og å hjelpe andre mennesker i sorg.

Jeg vil oppfordre alle til å tenke over noe i dag. Tenk på alle de menneskene som står deg nærmest.... Hvis de døde imorgen, er det noe du hadde angret på? Fortell dem det, man vet aldri. Imorgen kan være for sent.

Helt til slutt vil jeg dele dette kjente verket med dere;

De nære ting

"Ditt sinn monne flyve så vide omkring,

det er som du glemmer de nære ting,

det er som du aldri en time har fred,

du lengter bestandig ett annet sted.

 

Gå inn i din stue, hvor liten den er,

så rommer den noe ditt hjerte har kjær.

På ropet i skogen skal ingen få svar,

finn veien tilbake til det du har.

 

Du syns dine dager er usle og grå.

Hva er det du søker, hva venter du på?

Når aldri du unner deg rast eller ro,

kan ingen ting vokse og intet gro.

 

Den lykken du søker bak blående fjell,

kan hende du alltid har eiet den selv.

Du skal ikke jage i hvileløs ring,

men lær deg å elske de nære ting."

- Arne Paasche Aasen -

 

Følg Turkistliv på Instagram med å trykke her!

Lik gjerne Jenta med det blå håret på facebook.

#mamma #englemamma #mammablogg #krybbedød #sorg #savn #etbarnforlite #død

12 kommentarer

Maybritt-hansen

13.05.2016 kl.08:49

Veldig fint skrevet ☺ 💖
Maybritt: Tusen takk <3

13.05.2016 kl.10:10

Så fantastisk sterk og sart lesning.

Beundringsverdig 😊💙 her bor visdommen.
Anonym: Tusen hjertelig takk for de fine ordene <3

Astrid Hanssen

13.05.2016 kl.11:54

Du er beintøff som kommer styrket ut av dette! Du skriver så utrolig fint og reflektert om lille Loke og det som har skjedd, og jeg beundrer virkelig hvordan du klarer å ta lærdom av det, i stedet for å la deg selv drukne i sorgen. Du har lært meg så mye gjennom skrivingen din, og gjort meg oppmerksom på at jeg skal ta vare på alle de små øyeblikkene, også de slitsomme, for jeg får dem tross alt aldri tilbake, og at jeg aldri skal ta noen for gitt.

Debora, Loke og Mikkel har en utrolig tøff og sterk mamma <3
Astrid Hanssen: Tusen takk, Astrid <3 Blir helt rørt jeg <3 Klem :)

Bjørn-Eriks blogg

13.05.2016 kl.12:53

fint blogg !
Bjørn: Takk <3

Susanne

25.06.2017 kl.03:10

Kom tilfeldigvis over bloggen din idag og har lest masse! Steike for et kvinnfolk du e, beundringsverdig! Skull ønsk æ va så reflekterende som dæ, å ska prøv å lev etter det å nyt øyeblikkan som du si. Trur æ e det viktigste æ har lest /blitt fortalt på leng 💜 ønske dæ alt godt, og fortsett å skriv - du e råflink! 😍
Susanne: Hei, og tusen takk for en flott kommentar <3
Ingenting er så godt å høre som dette.

Marlene Ytterland

12.08.2017 kl.22:14

Åh... dette trengte jeg å lese i dag. 💙 Jeg er så utrolig glad for at jeg fant bloggen din, og evig takknemlig for ordene dine - for de har både hjulpet og varmet meg i denne umenneskelige tiden... Tusen, tusen takk.

Også må jeg få si, for noen herlige, vakre barn du har. ❤️
Marlene Ytterland: Tusen takk for ein utruleg flott kommentar <3

Dokker er grunnen til at eg fortsetter å blogge.
Ein stor klem til deg <3

Skriv en ny kommentar

Lik meg på facebook

Følg meg på blogg.no

Instagram


  • Om meg



  • Skap meg ikkje om med skugge.
    Eg vil vera den eg vart.
    Eg er sorg i kvite klede,
    Eg er gleda kledd i svart.

    Skap meg ikkje om med glede,
    eg vart den eg ville bli :
    Konge i eit ukjent rike,
    Slave i mi eiga tid.
    hits