11 Mai 2015 - fra nå og til evigheten

Jeg åpner øynene.

Alt er svart.

I distansen ser jeg et svakt lys,

i distansen.

Jeg tar hendene opp foran ansiktet,

lyset blender meg.

Plutselig hører jeg musikk.

Rolig musikk som gir meg ro i sjelen.

Hendene mine faller ned fra ansiktet

og jeg ser noen hvite streker strekke seg mot meg i distansen.

Musikken danser mot meg.

Som en

magnet

blir jeg trekt mot det hvite lyset i bakgrunnen.

Øynene mine går ned i bakken,

og jeg ser føttene mine.

Jeg er barbeint,

blå neglelakk.

Det er vanskelig å vite akkurat hva jeg står på,

men det er kaldt

og luften er tung.

Føttene mine begynner å gå mot lyset,

og for hvert skritt blir den lyse sirkelen større,

luften blir friere,

musikken høyere

og det blir varmere.

Jeg går

og går

og går

og går.

Plutselig legger jeg merke til

at i lyset sitter en liten skikkelse alene på bakken.

Skikkelsen gir meg en følelse av håp og glede,

og jeg får en trang til å springe mot den.

Jeg kommer nærmere og nærmere.

Så ser jeg det -

det er en liten babygutt som sitter på bakken.

Spreller med armene

og strekker dem mot meg.

Smiler og ler med en trillende latter.

Det er Loke Alexander.

''Endelig!'', sier jeg

før jeg tar han opp i armene mine.

Plutselig forsvinner vi.

Jeg åpner øynene,

ligger i senga mi.

Ved siden av meg ligger en liten gutt på litt over 7 måneder.

Loke Alexander.

Glad og lys våken.

Jeg tar opp mobilen,

ser på klokka.

Datoen er 11 Mai 2015, klokken er 7.

Tidlig start på dagen,

igjen.

Jeg er lykkelig og uvitende.

Jeg har ingen anelse om hva det vil si å ha et dødt barn.

Jeg er nygift, tobarnsmor, akkurat flyttet inn i en ny bolig.

Alle verdens drømmer flyr i meg, og jeg har hele livet mitt foran meg.

Og slik blir det,

for alltid.

Dagen tar aldri slutt,

og kvelden kommer aldri.

Ingen Loke som vinker god natt til meg for siste gang.

Ingen mørke tepper som legger seg over tilværelsen.

Ingen døde barn.

Ingen 12 Mai,

for 12 Mai kommer aldri.

Det er 11 Mai 2015,

fra nå og til evigheten.

 

Følg Turkistliv på Instagram med å trykke her!

Lik gjerne Jenta med det blå håret på facebook.

#mamma #englemamma #mammablogg #krybbedød #sorg #savn #etbarnforlite #død

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Lik meg på facebook

Følg meg på blogg.no

Instagram


  • Om meg



  • Skap meg ikkje om med skugge.
    Eg vil vera den eg vart.
    Eg er sorg i kvite klede,
    Eg er gleda kledd i svart.

    Skap meg ikkje om med glede,
    eg vart den eg ville bli :
    Konge i eit ukjent rike,
    Slave i mi eiga tid.
    hits