Opp av asken

Jeg regner med at de fleste har lagt merke til at jeg ikke har blogget på et halvt år.

Det har tatt lang tid å tenke over hva jeg vil gjøre med bloggen, og jeg har tatt en beslutning som trolig kommer til å skuffe mange av mine lesere. Det som er, er at jeg føler at jeg har kommet til et punkt der jeg ikke lengre har behov for å dele så mye mer om Lokes historie. Jeg føler at jeg liksom har skrevet alt som går an å skrive om hans historie, selv om han selvfølgelig er like viktig for meg. Samtidig har jeg følt meg litt presset når jeg har sett på lesertallene, for det er ganske tydelig hva leserne mine ønsker å lese om. Jeg ønsker å skrive om interiør, oppusning, reisemål, hårfarging, utdanningsløpet mitt og selvrealisering. Altså, helt andre ting enn det dere har lyst til å lese. Når jeg har skrevet et innlegg som jeg brenner for har jeg fått liten respons. Om jeg derimot skriver et innlegg som omhandler Loke og sorg, BOM, titusen sidevisninger, tusen delinger på facebook og klatring oppover topplistene. Jeg skjønner hva dere ønsker å lese, men jeg har ikke mer å komme med. Rett og slett. Sorgen min føles bearbeidet.

Derfor tar jeg et oppgjør og velger å skrive om det jeg føler for å skrive om, uavhengig av hva dere ønsker å lese. Det har ikke vært lett å ta denne beslutningen - men det er det som er riktig for meg. Jeg kan ikke bry meg om du synes dette er dumt fordi du vil høre mer, og jeg bryr meg heller ikke om du synes dette er et smart valg. Det er -mitt- valg, og om du synes det er bra eller dårlig er urelevant. Helt ærlig har jeg gått rundt og følt på dette helt siden 12.Mai 2016, men har liksom følt meg presset til å fortsette fordi jeg har fått enorm respons på innleggene mine.

Jeg har tatt en opprydning i bloggen siden jeg først var i gang med å slette noen spesifikke innlegg, og jeg regner med at mange blir skuffa over å se at jeg har skjult mange av mine mest populære innlegg. Dette er fordi jeg føler at jeg vil være mer - mer enn hun som mistet en baby i krybbedød. Opplevelsen har preget meg, men jeg ønsker ikke at den skal definere meg. Innleggene ligger i arkivet mitt enda, om jeg åpner dem igjen eller ikke vet jeg ikke. Men kontrasten av å se på responsen på disse innleggene kontra det jeg kommer til å skrive blir litt for sur for øyeblikket. Det jeg ser på som de viktigste innleggene mine som er rettet mot å hjelpe mennesker i sorg, får stå.

Ikke missforstå, Loke blir aldri glemt. Men når tiden har gått merker jeg at jeg går mindre og mindre til graven og jeg har fått mer og mer ro med det som har skjedd. Det er en helt naturlig sorgprosess som har gått sin gang.

Helt til slutt vil jeg si: Tusen takk!

Tusen takk til alle dere som har fulgt meg og delt sorgen min over Lokes død, og gleden over å få et nytt barn. Takk til dere som har fulgt meg igjennom sinne, sorg, fortvilelse og hjelpesløshet. Å miste et barn får frem så mye i et menneske. Denne bloggen har vært en utrolig viktig del av min sorgprosess, og jeg vet ikke om jeg hadde kommet meg like godt rustet igjennom sorgen uten den. Jeg angrer ikke et sekund på at jeg åpnet meg opp og lot dere ta del i min sti fra bunnløs sorg til en håpefull fremtid.

Før kapittelet blir lukket og det neste blir åpnet, ønsker jeg å ta et lite tilbakeblikk på hva jeg har oppnådd med deres hjelp:

Jeg var med i Kvinneguidens store skrivekonkuranse med en kommentar, og ble årets mest leste i 2015. Jeg har kommet i trykk med min historie i Seoghør, en gang i papir og to ganger på nett. Jeg har vært i VG for å opplyse om krybbedød og risikofaktorer. Vi har sammen samlet inn over 13.000 kroner på Lokes bursdag til Redd Barna. Jeg fikk førsteplass på Saleducks Blog Award 2015. Og ikke for å snakke om de tusenvis av kommentarene, delingene, ordene, tankene og dere som har fulgt meg igjennom godt og vondt. Dette har vært en reise helt utenom det vanlige, og jeg er evig takknemlig for at dere har hørt på meg og heiet på meg.

....og jeg skal ikke skuffe dere helt, det kommer nok flere sorgbaserte innlegg. Bare ikke på samme måte. Selv om den ikke handler om min sorg som jeg føler jeg har delt alt jeg kan dele om, er det ikke utenkelig at jeg gjør det jeg brenner for: Hjelper andre i en lignende situasjon.

Jeg håper noen av dere velger å følge meg videre!

Helt til slutt kommer noen utdrag som viser litt av den reisen jeg har gått igjennom, som dere har fått ta del i:

''Babyen min døde i krybbedød. Min gutt, min sønn, den lille velskapte kroppen som lå inne i magen min. Den vesle lillebroren som ga så mye glede inn i familien vår, fikk bare bli 7.5 måneder gammel. Det utenkelige skjedde, lille Loke Alexander døde. Sovende, uten forklaring, helt frisk, mett og velstelt. Det hele føles så meningsløst og uforklarlig, og ikke minst skummelt. Tenk at et lite barn bare kan dø uten forvarsel, og uten mening.''

-

''Jeg har blitt så vandt med å ha en lillebror i sengen ved siden av og mye skrall og spetakkel. Men ikke idag, idag var det helt stille. Ingen lillebror som ville ha frokostgrøt eller morgenpupp. Ingen lillebror som jeg kunne blåse på magen når jeg skiftet bleie på han. Ingen lillebror som kunne ligge i lekegrinda og skratte for seg selv imens storesøster spiste frokost. Ingen lillebror som Debora kunne vise frem i barnehagen. Ingen lillebror som jeg kunne ta med meg inn i butikken. Ingen lillebror som ville være i fanget hele tiden. Bare ingen lillebor. Bare stillhet og tomme armer.''

-

''15 minutter. 15 f******* minutter. Ingen snorking lengre, bare stillhet. Jeg tenkte ikke over at det var noe galt før jeg løftet opp Loke. Det så bare ut som han sov, han var varm og hadde helt vanlig farge på kroppen sin. Men, han var helt slapp. Armene og beina bare hang. Han rørte ikke på seg. Det å løfte opp sitt eget barn og innse at det er dødt, er en helt håpløs følelse jeg ikke kan beskrive. Det er som om noen drar ut hjertet ditt og spytter på det, tråkker på det, river det opp... Det finnes ingen ord. Alt var så uventet, jeg forstod ingenting. Jeg sparket til Pappaen og sa at han måtte ringe nødnummeret for Loke reagerte ikke på noe. Klokken 1 minutt over 3 ringte vi nødnummeret. Omtrent 15 minutter etter at jeg hørte han snorke. Beklager for at jeg gjentar meg, men jeg synes det er helt utrolig at et helt friskt barn bare dør iløpet av 15 minutter.

Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre når jeg holdt han. Jeg prøvde å puste inn i han for å gi han luft i lungene men det seig bare ut igjen med en gang. Jeg la fra meg Loke, og fikk panikk. Pappaen satt med nød-nummeret på tråden og holdt på med gjenopplivning. Iløpet av de neste 4 minuttene ble livet mitt snudd opp ned. Alle drømmene mine ble knust. Jeg sprang rundt som en tulling og hylte og så ut vinduet og jeg husker at tiden gikk utrolig sakte. Det føltes ut som om ambulansen brukte uendelig lang tid, men den brukte bare 7 minutter. Jeg husker godt at jeg prøvde å tilpasse meg den nye livssituasjonen allerede når jeg sprang rundt i panikk, og jeg tenkte mye over alt som nå ikke ble. Pappapermisjonen, lillebror som begynner i barnehage, lillebror på sin første skoledag... Etter at jeg hadde holdt på i fem minutter, dro jeg på badet og kledde på meg de første klærne jeg fant, åpnet døren på vidt gap slik at ambulansepersonellet skulle komme fort inn, tok meg et glass vann, og satt meg ned og ventet på ambulansepersonellet imens jeg så på Pappaen prøve å gjenopplive sønnen vår.''

-

''De prøvde å informere oss om hva de drev på med underveis og jeg husker at de sa at de sugde ut maten han hadde i magesekken. ''Ånei'', tenkte jeg. ''Nå blir han jo kjempesulten når han våkner opp igjen''. Det jeg husker aller mest at det de sa var, ''Nå jobber vi med å få det lille hjertet til å slå..... Foreløbig dunker ikke hjertet''.''

-

''Legen satt seg ned på en stol. Jeg visste at det var et dårlig tegn. Jeg håpte han skulle smile lettet når han kom inn, og si at han hadde våknet opp igjen men bare var forvirret over det som hadde skjedd. Men det gjorde han ikke, han satt seg ned på en stol og så på oss med et tomt blikk. ''Loke er koblet til en respirator. Han puster, og han har puls, men det med hjelp. Gutten deres kommer aldri til å bli den samme igjen. Han reagerer ikke på lys, han reagerer ikke på smerte. Gutten deres er hjernedød og vil ikke klare å puste uten hjelp. Det eneste han kan gjøre hvis han er i live nå, er å ligge der. Han kan ikke le, ikke sparke, ikke spise, og han vil aldri våkne opp igjen. Det er ikke den samme gutten som det var igår. Det eneste som er moralsk og etisk riktig er å avslutte behandlingen''.''

-

''Jeg gikk bort til henne, tok henne i hånda, og hun dro meg bort til noe hun måtte vise meg før hun ble med inn i bilen. Vi kjørte hjem og det var uvanlig stille i bilen. Vi gikk inn i huset. Det tok ikke lang tid før Debora spurte ''Hvor lillebror er hen?''. Jeg visste ikke hva jeg skulle si, hva skal man si til en 3åring for å hjelpe dem å forstå døden? Jeg satt meg ned, forklarte at lillebror ikke var her lengre, at han var død og at han ikke kom tilbake igjen. Øynene til Debora var knuste, hun forstod, selv om jeg trodde hun ikke kom til å gjøre det. Hun stirret på meg med et tomt blikk, og jeg har aldri sett et barn stirre på en slik måte før. Etter at hun hadde sett på meg en stund, sa hun ''Noen stjelt babyen vår?'', med en trist og alvorlig stemme. Jeg prøvde å forklare at ingen hadde stjelt han, og at han var i Himmelen som en engel og hadde det kjempefint. Så sa jeg til henne at vi skulle bort og se på lillebror etterpå, og at hun skulle være med. Det ville hun.''

-

''De forklarte at dette ikke var noens feil, iallefall ikke vår feil. At jeg hadde gjort alt riktig, at han var en stor og flott gutt og at det var ingenting jeg kunne ha gjort annerledes. Anestesilegen sa også at han har jobbet med dette i 30 år og har sett mange krybbedødsdødsfall. Iløpet av disse 30 årene var dette den første gangen han hadde kommet til stedet og barnet enda var varmt. Derfor hadde Loke satt sine spor i dem også, for siden han var varm skjønte de at dette barnet ikke kunne ha vært dødt lenge, så kanskje, kanskje, kunne de klare å redde han. At vi fant han så fort, tydet også på at han var veldig godt passet på.''

''Jeg elsker smerten og sorgen jeg bærer på. Faktisk - så omfavner jeg den.''

''Årlig dør det omtrent 400 barn tidlig i livet i Norge. Dette er 400 familier i sorg, i sjokk, familier som vi glemmer. Vår familie er en av disse 400 familiene. Loke Alexanders død var ingen internasjonal katastrofe som rammet hele verden. Vi fikk ingen akutt hjelp, ingen psykologer på døren, ingen spesielle støtteordninger... Men likevel, var dette like fult verdens undergang for oss. For oss som sitter igjen, føles det som en katastrofe i like stor grad som katastrofer som rammer flere. Som om hele verden har rast sammen, selv om verden går videre uten å blunke over Loke Alexanders død. Det er utrolig bra at alle står klare når større katastrofer skjer, men jeg savner det samme når en singeltsunami rammer en familie.''

-

''Å fortelle meg at jeg skal fokusere på det positive gir ikke mening. Det finnes ikke noe positivt i at sønnen min døde. Jeg er takknemlig for det jeg har - men også lei meg for barnet jeg mistet. Jeg er ikke bare en av delene. Sorgen og gleden går hånd i hånd. Det at jeg sørger betyr ikke at jeg er utakknemlig, jeg vil heller si at sorgen kommer av en takknemlighet ovenfor noe som jeg har hatt som ble revet så brått ifra meg.

Idag håper jeg at alle som har barn er takknemlige for at middagsbordet er så fullt som det skal være - for det er virkelig den største velsignelsen man kan få. Husk på alle foreldrene som har en tom stol med bordet. Tenk på hvor vanskelig hverdagen er for dem som mangler ett barn eller flere på jorden, og vær takknemlig for at du er så heldig at du har hvert eneste ett her med deg. For alle er dessverre ikke like heldige.

Med første øyekast kan jeg kanskje virke utakknemlig - men jeg tror ikke noen kan være like takknemlige over noe som de som har opplevd et vondt tap. Se igjen. Takknemligheten min gå dypere enn man skulle tro, for jeg vet hvor fort et barn kan bli revet ifra meg. Jeg vet hvordan det føles når noen river barnet mitt brutalt ut av armene mine og jeg aldri får se det igjen. Jeg tar aldri noe for gitt lenger, for jeg vet at det kan bli borte med et knips. Så vær så snill, ikke be meg om å være takknemlig for det jeg har når jeg deler mine sorger. Jeg er ikke lei meg fordi jeg velger å se på verden med negative øyne. Jeg er lei meg fordi babyen min er død.

Ikke tro at jeg er utakknemlig fordi jeg er lei meg, og ikke tenk at jeg ikke sørger lenger bare fordi jeg kan tenke positivt. Istedet for å tro at du forstår hva jeg føler, spør meg. Spør meg om de tomme armene mine, og jeg vil takknemlig og positivt fortelle deg om den nydelige gutten som skulle fylle dem. Spør meg om gutten som lærte meg å holde hodet over vann. Spør meg om han som lærte meg at kjærligheten er større enn døden, spør meg om han som lærte meg at jeg kan overleve det umulige. Spør meg om min største velsignelse og min største sorg - spør meg om min sønn.

Husk han like godt som du husker meg. Inviter han også, når du inviterer meg. Jeg ønsker at du husker at han levde. Del hans historie, hans kjærlighet, hans minne, hans liv. Hvis du vil lette hjertet mitt mer - si navnet hans høyt. Ofte. Uten å nøle.''

-

''Du kommer til å høre snakk om å ''gå videre'' og å ''komme over det'', som om sorgen din er datomerket med siste forbruksdag. Som om du bare kan legge smerten din i et skap og glemme den. Smil til de som sier dette, og tenk på hvor heldige de har vært som aldri har levd i det marerittet du står midt i.

Å miste et barn er som å miste en del av deg selv. Det er som å miste fremtiden sin, å miste sjelen sin, det er som om noen river ut hjertet ditt, hiver det på bakken og tramper det flatt. Det strider imot naturen og det tar lang, lang tid før du finner deg selv igjen. Der vil alltid være ett hull i hjertet ditt, like stort som barnet du mistet. Barnet ditt er helt uerstattelig, og ingenting vil fylle tomrommet. Men, hjertet ditt vil vokse seg større og vakrere, rundt tomrommet som barnet ditt la igjen. Kjærligheten og smerten du bærer for ditt barn vil være vevd inn i deg. Barnet ditt vil fungere som drivstoff, og få deg til å gjøre ting du aldri hadde drømt at du kunne gjøre. Du vil finne en måte å leve for barnet ditt, slik som jeg gjør med å skrive dette til deg. Det kommer til å bli vakkert, men også vanskelig.

Kjære nyrammende foreldre. Veien du må gå er den lengste og mest smertefulle reisen du kommer til å være med på. Men sammen med smerten kommer også en stor gave fra kjærligheten du føler for ditt barn. Selv om vi som har mistet barn bærer en stor byrde, ga barna våre en stor gave til oss når de dro. Vi sitter igjen med en visdom om livet som få vil få oppleve å sitte med. Når hjertet til barna våre stoppet, mistet vi også en del av oss selv, en del vi aldri får tilbake. Når man mister noe så dyrebart som et barn, ser man alt fra et annet perspektiv og ser livet på en annen måte. Jeg kunne aldri forestilt meg et liv uten Loke Alexander før han døde, min vesle gutt som jeg bare fikk beholde i litt over 7 måneder. Men jeg har ikke noe valg. Det finnes et liv etter dette, selv om jeg aldri hadde trodd det på forhånd. På grunn av det vi har vært igjennom, på grunn av det barna våre lærte oss, vil vi alltid være tilgjengelig for et barn. Vi vil aldri ta et barn for gitt. Vi vil sette pris på et barn på en annen måte enn andre foreldre, fordi vi har fått et barn brutalt revet ut av armene våre. Vi vet hvor skjørt livet er, og hvor viktig det er å ta vare på. Og det er virkelig en gave.

Vi elsket barna våre alt vi kunne når de var her. Ingen kan noensinne ta det ifra oss. En dag vil du finne en vei du kan gå. En dag vil du kunne se tilbake og si at du overlevde døden til ditt eget barn.''

 

Så da reiser jeg meg, opp av asken. Sterkere enn noen gang.

Følg Turkistliv på Instagram med å trykke her!

Lik gjerne Jenta med det blå håret på facebook.

2 kommentarer

Gerd A Vik Flø

23.04.2017 kl.12:50

Kjære Marthe! Veldig greit og informativt om vegen du ønsker å gå videre med bloggen din! Eg trur det er rett å kalle det du nå har gjennomgått for ein sunn og naturleg prosess som har gitt vekst og modning! Du tar eit steg vidare, og du gjer det med stil og verdighet! Ønsker deg all mulig lykke til! Klem til deg og dei skjønne barna! ❤️ Eg kjem til å følge deg vidare! 😊 Klem frå Gerd
Gerd A Vik Flø: Tusen takk for en flott kommentar Gerd! :)
Du har nok rett, og bloggen har hjulpet meg i denne prosessen, og har hjulpet andre i en lignende situasjon. Kanskje det også kan hjelpe enda mer for andre i fremtiden å se hvor jeg har endt opp etter å ha opplevd det "umulige".
Tusen takk igjen, og kjekt at du følger meg videre. Klem fra Marte <3

Skriv en ny kommentar

Lik meg på facebook

Følg meg på blogg.no

Instagram


  • Om meg



  • Skap meg ikkje om med skugge.
    Eg vil vera den eg vart.
    Eg er sorg i kvite klede,
    Eg er gleda kledd i svart.

    Skap meg ikkje om med glede,
    eg vart den eg ville bli :
    Konge i eit ukjent rike,
    Slave i mi eiga tid.
    hits