Kom Mai, du skjønne milde...

''Kom, mai, du skjønne, milde, 
gjør skogen atter grønn,
og la ved bekk og kilde
fiolen blomstre skjønn! 
Hvor ville jeg dog gjerne 
at jeg igjen deg så! 
Akk, kjære mai, 
hvor gjerne gad jeg i marken gå!''

Idag er dagen her igjen. To år har gått siden jeg mistet Loke og jeg vet ikke hva jeg skal si. Selv om jeg har sagt at jeg ønsker å gjøre om på bloggen, føler jeg at jeg på slike dager må nevne han.

Det er noe spesielt med kontrasten i Mai måned. Blomstrene spirer, solen titter frem og våren marsjerer inn. Alle smiler og er glade og den 17.Mai er det Norges nasjonaldag, også omtalt som barnas dag. Samtidig er Mai for meg dødens måned. Jeg husker godt hvor vondt det var å høre fuglekvitter, glade mennesker og høre om ''barnas dag'' i 2015. Selvfølgelig var det vondt, jeg hadde akkurat mistet sønnen min. Jeg kunne ikke forstå hvorfor verden ikke bare stoppet opp, for meg stoppet jo hele verden opp når Loke døde. Mai måned er vond, kontrasten kan gjøre den enda litt vondere. Den dag idag skulle jeg ønske at jeg kunne få sønnen min tilbake, selv om jeg har akseptert at han er død. Jeg savner ikke bare det han var, men det som aldri ble. Loke skulle blitt 3 år nå i September 2017. Jeg skulle egentlig hatt en treåring. Istedet har jeg en gravstein, og det føles urettferdig. Jeg forstår den dag i dag ikke hvorfor jeg måtte miste Loke, jeg var jo så glad i han. Dessverre er det ikke alt vi kan forstå, og vi må bare akseptere det. Nå to år senere vil jeg si at sorgen er relativt lett å bære, for det har blitt en vanesak. Jeg har ikke glemt Loke, jeg tenker på gutten min hver eneste dag. Men jeg har lært meg å leve med smerten, for jeg vet hvor smerten kommer fra. Smerten kommer fra den dype kjærligheten jeg hadde - og enda har, for mitt barn. All smerte i hele verden er verdt den kjærligheten jeg enda har for Loke Alexander.

LES innlegget jeg skrev den 12.Mai 2016 som heter ''Posttraumatisk vekst''

Helt til slutt ønsker jeg å dele dette utdraget fra et annet innlegg om takknemlighet:

''Å fortelle meg at jeg skal fokusere på det positive gir ikke mening. Det finnes ikke noe positivt i at sønnen min døde. Jeg er takknemlig for det jeg har - men også lei meg for barnet jeg mistet. Jeg er ikke bare en av delene. Sorgen og gleden går hånd i hånd. Det at jeg sørger betyr ikke at jeg er utakknemlig, jeg vil heller si at sorgen kommer av en takknemlighet ovenfor noe som jeg har hatt som ble revet så brått ifra meg.

Idag håper jeg at alle som har barn er takknemlige for at middagsbordet er så fullt som det skal være - for det er virkelig den største velsignelsen man kan få. Husk på alle foreldrene som har en tom stol med bordet. Tenk på hvor vanskelig hverdagen er for dem som mangler ett barn eller flere på jorden, og vær takknemlig for at du er så heldig at du har hvert eneste ett her med deg. For alle er dessverre ikke like heldige.

Med første øyekast kan jeg kanskje virke utakknemlig - men jeg tror ikke noen kan være like takknemlige over noe som de som har opplevd et vondt tap. Se igjen. Takknemligheten min gå dypere enn man skulle tro, for jeg vet hvor fort et barn kan bli revet ifra meg. Jeg vet hvordan det føles når noen river barnet mitt brutalt ut av armene mine og jeg aldri får se det igjen. Jeg tar aldri noe for gitt lenger, for jeg vet at det kan bli borte med et knips. Så vær så snill, ikke be meg om å være takknemlig for det jeg har når jeg deler mine sorger. Jeg er ikke lei meg fordi jeg velger å se på verden med negative øyne. Jeg er lei meg fordi babyen min er død.

Ikke tro at jeg er utakknemlig fordi jeg er lei meg, og ikke tenk at jeg ikke sørger lenger bare fordi jeg kan tenke positivt. Istedet for å tro at du forstår hva jeg føler, spør megSpør meg om de tomme armene mine, og jeg vil takknemlig og positivt fortelle deg om den nydelige gutten som skulle fylle dem. Spør meg om gutten som lærte meg å holde hodet over vann. Spør meg om han som lærte meg at kjærligheten er større enn døden, spør meg om han som lærte meg at jeg kan overleve det umulige. Spør meg om min største velsignelse og min største sorg - spør meg om min sønn.

Husk han like godt som du husker meg. Inviter han også, når du inviterer meg. Jeg ønsker at du husker at han levde. Del hans historie, hans kjærlighet, hans minne, hans liv. Hvis du vil lette hjertet mitt mer - si navnet hans høyt. Ofte. Uten å nøle.''

Følg Turkistliv på Instagram med å trykke her!

Lik gjerne Jenta med det blå håret på facebook.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Lik meg på facebook

Følg meg på blogg.no

Instagram


  • Om meg



  • Skap meg ikkje om med skugge.
    Eg vil vera den eg vart.
    Eg er sorg i kvite klede,
    Eg er gleda kledd i svart.

    Skap meg ikkje om med glede,
    eg vart den eg ville bli :
    Konge i eit ukjent rike,
    Slave i mi eiga tid.
    hits