hits

For barnas beste må du tørre å tenke det verste

Viktig innlegg som alle burde lese og dele!

Stipulert forekomst av omsorgssvikt, mishandling, familievold og seksuelle overgrep: Kan omfatte 15-20 % av norske barn.

Idag hadde vi en forelesning i pedagogikk om et guffent men viktig tema: Om barn i sårbare situasjoner. Jeg ble så overrasket over antallet barn som lever under slike forhold. Det er så mange flere enn jeg hadde sett for meg. Hvorfor? Hvorfor er det slik at det stipulerte antallet tilsier at i en klasse på 20 er der 3-4 barn som opplever omsorgssvikt, mishandling, familievold og seksuelle overgrep? Hvorfor er mørketallene så store?

Jeg tror svaret er enkelt. Vi tørr rett og slett ikke tenke det verste. Vi greier ikke å fatte i hodene våre at mennesker faktisk kan utøve vold mot barn. Det er sjeldent at man får konkrete bevis på omsorgssvikt servert i hendene, så man må lære seg å kjenne igjen tegn som kan tyde til det. Dette er utrolig viktig for meg og andre som skal bli lærere. Men det er også viktig for andre yrker som jobber med barn: Førskolelærere, barnehageassistenter, barnepsykologer, helsesøstre og jordmødre. Spesielt viktig er det muligens for de alle minste barna som ikke kan uttrykke noe som helst. Mange er redd for å melde om forhold fordi de er redde for å ta feil og å ødelegge tillitsforholdet med foreldrene. Foreldre må tåle å bli mistenkeliggjort for barnas beste. Helsesøster Solveig Ude sendte ett seks uker gammelt barn til sykehuset for undersøkelse på grunn av noen mistenkelige blåmerker på brystet, barnet hadde 19 ribbensbrudd etter grov vold. 

Vi er alt for feige i dagens samfunn når det gjelder slikt. Vi må ta barnas parti, ikke foreldrenes. Vi nekter å innse at foreldre faktisk kan skade barna sine, og det kan få fatale konsekvenser. I verste fall drap. Vi husker alle Christoffer saken i 2005, der en 8 år gammel gutt ble mishandlet til døde av sin stefar. For å ikke snakke om rettssikkerheten til barna som er helt tåpelig og burde bli styrket. Du har vel hørt om Monika saken? 8 år gamle Monika ble funnet død med et belte rundt halsen i 2011, og politiet henla saken som selvmord. Først i 2014 ble den tidligere samboeren til moren pågrepet for å ha drept Monika. Er det ikke helt tåpelig at barna har en dårligere rettsikkerhet enn oss? Den burde være sterkere. Barn er sårbare og hjelpesløse. De siste 10 årene har 33 barn under 15 år blir mishandlet til døde eller drept av sine foreldre. Og det er uten mørketallene! Visste du dette? Ikke? Når så mange barn blir drept av sine nærmeste, hvor mange er det da som lever under omsorgssvikt og vold? Vi må tørre å stille de ubehagelige spørsmålene! Vi må tørre å melde ifra! Vi må tørre å muligens ta feil! Bare idag på VG kan vi lese om en far som er siktet for drap på et tre måneder gammelt spedbarn.

Nå må dere ikke misforstå og tro at jeg sier at folk flest dreper barna sine; Jeg sier bare at vi må åpne øynene for at det skjer. Vi har ikke lyst å tro på det, og nekter nærmest for det. Se på statistikkene! Det finnes forferdelige mennesker. Det finnes vonde mennesker. Vær så snill, spesielt dere som jobber med det mest dyrebare vi har i samfunnet: Barn. Våg å tenk det verste for barnas beste. Det er faktisk ikke alle som er snille med barna sine. Det er bedre å ta feil enn at et barn lever under omsorgssvikt eller vold.

- Hadde dette skjedd med en voksen, er jeg sikker på at vi ikke ville nølt en gang. Men når det kommer til saker hvor vi mistenker at noen har utført vold mot sine egne barn, kan vi bli litt for defensive, både i etterforskningen, og når det avgjøres om det skal tas ut tiltale, sier etterforskningslederen.

Filmen "Se meg, snakk med meg!"

Utstillingen "Hvis klær kunne fortelle"

Følg Turkistliv på Instagram med å trykke her!

Lik gjerne Jenta med det blå håret på facebook.

Ein betre utgåve av meg sjølv...

Kvar gong eit nytt år kjem, blir det lagt ut drøssevis av blogginnlegg som omhandlar å bli "ein betre utgåve av seg sjølv". Ein får kjøpt mange sjølvhjelpsbøker om temaet, og det er skreven mange artiklar som fortelljer oss skritt for skritt korleis me skal bli betre. Viss ein ynskjer å slå på stortromma kan ein betale omtrentleg 2000,- kr i kursavgift for å bli coacha. Då får ein tips og triks om korleis me skal gjere oss sjølv og livet våra til ein betre utgåve!

Kvar gong eg ser overskifta: "Slik blir du ein betre utgåve av deg sjølv!", kjem det same spørsmålet inn i hovudet mitt.

"Er ikkje denne utgåva bra nok?"

Eg tenkjer at det er meir enn nok perfeksjonsjag og press i samfunnet våra. Me strever etter det uoppnåelige. Me treng ikkje alltid å vera best i absolutt alt, for me er bra nok akkurat slik som me er!

Ikkje strev etter å bli ein betre utgåve enn det du er i dag. Sett heller fokus på det viktigaste; Aksepter den utgåven du er idag, for den er MEIR enn bra nok!

Følg Turkistliv på Instagram med å trykke her!

Lik gjerne Jenta med det blå håret på facebook.

Grunnen til at du ikke er lykkelig:

Hvorfor er du ikke lykkelig i livet ditt?

Still deg selv dette spørsmålet. Jeg har en litt merkelig forklaring på hvorfor du ikke er lykkelig: Du er ikke lykkelig fordi du ikke ønsker å være lykkelig. Du ønsker rett og slett ikke å være lykkelig.

Det høres ganske spesielt ut, og du spør sikkert deg selv: Hvorfor skulle jeg gjort det mot meg selv? Hvorfor skulle jeg ikke ønske at jeg var lykkelig? Hvorfor skulle jeg torturert meg selv med vilje på den måten? - Det er et interessant spørsmål, så la oss se en titt på hvorfor du gjør dette mot deg selv.

La meg stille deg et nytt spørsmål: Ønsker du å være ubetinget lykkelig? Og før du svarer ''Selvfølgelig. Hvem ønsker ikke å være lykkelig uansett årsak?'', så tenk deg om en gang til. Ønsker du virkelig å være ubetinget lykkelig? La meg forklare deg hva ubetinget lykke egentlig betyr, for de fleste mennesker ønsker å være betinget lykkelig. Betinget lykke betyr at alt går din vei i livet og du er lykkelig. Det er enkelt - og de fleste prøver å bli lykkelig på denne måten. Problemet er at det ikke fungerer. Hvorfor fungerer det ikke? Tenk deg om.

Hva trenger du for å være betinget lykkelig?

Jo du trenger:

Oksygen

God mat

Vann

En stabil jobb

Bra økonomi

En trygg bosituasjon

Et harmonisk forhold

Mange venner

Et stort nettverk

Godt sexliv

Morsomt sosialliv

En trygg familie

Underholdning

En mobiltelefon

En datamaskin

Ditt og datt og ditt og datt... Listen varierer selvfølgelig fra person til person, men du skjønner tegningen. Du trenger alle disse tingene for å kunne føle deg lykkelig. Hundrevis, kanskje tusenvis av ting må være til stede i livet ditt i hvert øyeblikk for at du skal tillate deg selv å føle deg lykkelig. Hva skjer hvis du mangler bare en av disse tingene? Jo, du er ikke lengre lykkelig. Hvorfor ikke? Jo, fordi du har valgt betinget lykke. Det er det betinget lykke er, å være lykkelig når alt går din vei, og ulykkelighet når det ikke går din vei. At alle disse tingene skal være tilstede hele tiden, hva er sjansen for det? Veldig liten, sant?

Buddha statue
Licensed from: kamchatka / yayimages.com

Men la oss snakke om ubetinget lykke. Du tenker sikkert at det er lett å takke ja til ubetinget lykke, for hvem ønsker da ikke å være lykkelig uansett omstendigheter? Å takke ja til ubetinget lykke vil si at du er lykkelig uansett hva. Kan du takle det? Det er ikke så enkelt som det høres ut som. Hvis du velger å være ubetinget lykkelig betyr det: Du er lykkelig selv om du ikke får den maten og boligen du ønsker. Du er lykkelig selv om noen irriterer deg i trafikken. Du er lykkelig selv om noen slår deg ned uten grunn. Du er lykkelig selv om firmaet ditt går konkurs. Du er lykkelig selv om du mister jobben og blir arbeidsledig. Du er lykkelig selv om hele familien din og alle vennene dine går imot deg. Du er lykkelig selv om du blir skilt fra noen du har vært gift med i 10 år. Du er lykkelig selv om du mister alt du eier og ender opp fattig på gata. Du er lykkelig selv om barnet ditt dør. Du er lykkelig selv om hele familien din blir myrdet. Du vil fortsatt være lykkelig. Kan du takle det? De fleste mennesker takler det ikke.

Det er egentlig litt morsomt. Det du har gjort hele ditt liv er å sette opp en liste med regler og betingelser for at du skal tillate deg selv å føle deg lykkelig. Du forteller deg selv at: ''Jeg vil være lykkelig når jeg har nok penger i banken, når familien min gjør det godt, jeg har et stort fint hus, en god karriere, 3 barn og et harmonisk ekteskap. Da vil jeg være lykkelig''. Når jeg forteller deg at du kan være lykkelig uten alle disse tingene blir det problematisk for deg. Dette er fordi hele motivasjonssystemet ditt er bygd opp på at du bare tillater deg selv å være lykkelig når du har oppnådd visse ting. Når jeg sier at du kan være lykkelig uten alle disse tingene stjeler jeg nesten motivasjonen din. Hvis jeg sier til deg at du kan være lykkelig uten en jobb, så tenker du sikkert: Hvorfor skal jeg gå på jobb da? Hvis du kan være lykkelig uten å at en utdanning, hvorfor skal du da ta en utdanning? Hvis du kan være lykkelig uten å trene, hvorfor skal du da trene? Hvis du kan være lykkelig uten suksess, hvorfor skal du da jobbe så hardt for suksess? Mange mennesker kommer til å reagere med å si: ''Men vent. Jeg ønsker en god jobb. Jeg ønsker masse penger. Jeg ønsker et harmonisk forhold. Jeg ønsker et stort hus. Jeg ønsker å ha suksess. Jeg vil ha disse tingene. Jeg vil ikke tillate meg selv å være lykkelig før disse tingene skjer, for dette er hva jeg trenger for å bli lykkelig''. Vel, det er flott. Men da ønsker du disse tingene og ikke å være lykkelig. Her kommer vi inn i kjernen av problemet, og det er at du ikke vet hva du skal gjøre når du faktisk er lykkelig fordi du blir motivert av å jage etter lykke. Du har laget haugevis med betingelser over hva du tror du trenger for å være lykkelig, men du glemmer at det du egentlig ønsker er å være lykkelig og ikke betingelsene i seg selv. Hvis du tror at du må ha en stor familie, en god jobb og masse penger for å være lykkelig burde du tenke omvendt. Det du må gjøre er å fokusere på å være lykkelig og ikke på betingelsene du har satt. La meg gi deg et eksempel på at du har satt masse penger som betingelse for at du skal være lykkelig og at du jobber hardt i 10 år og får masse penger. Det du sitter igjen med er masse penger, ikke lykke. Det er lett å tenke at det er greit, men det er ikke greit. For man glemmer at det man egentlig ønsker er å være lykkelig og at det var derfor man ønsket masse penger i utgangspunktet. Mennesker ønsker egentlig å være lykkelige. Mennesker ønsker ikke mobiltelefoner, store hus, hytte med havet, penger og suksess. De ønsker å være lykkelige og tror at disse tingene er nøkkelen. Hvis du velger å være ubetinget lykkelig, er å være lykkelig målet ditt og ikke betingelsene. Det betyr at hvis du oppnår det har ingenting annet betydning for deg. De fleste takler det ikke. De tenker at da har de ikke lengre en grunn til å gå på jobb, de har ikke lengre en grunn til å spise god mat, de har ikke lengre en grunn til å gå på skole, de har rett og slett ikke lengre en grunn til å gjøre alt som de gjør. Og det stemmer forsåvidt. Dette stemmer fordi motivasjonssystemet til mennesker er bygd opp på helt feil grunnlag. Og du lurer på hvorfor du har problemer med å motivere deg selv? Kan det være fordi du motiverer deg selv på feil grunnlag? Vi mennesker motiverer oss selv med å gi belønninger og straff. En av måtene vi gjør det på er å for eksempel fortelle oss selv at: ''Jeg vil være lykkelig når jeg har 100.000 kroner i banken. Da får jeg lov å være lykkelig'', ''Jeg vil være lykkelig når jeg har fått toppkarakterer i alle fag'', ''Jeg vil være lykkelig når jeg starter et firma som forandrer verden'', ''Jeg vil være lykkelig bare hvis jeg går på trening idag og trener i to timer. Hvis jeg gjør det, da vil jeg være lykkelig''.

Golden Buddha
Licensed from: leungchopan / yayimages.com

Det jeg prøver å si er: For å svare ja på spørsmålet ''Ønsker du å være lykkelig?'' må du kunne svare ja på spørsmålet om du ønsker å være ubetinget lykkelig. Det vil si at du må tillate deg selv å være lykkelig selv om du går på trening og bare har energi til å trene i en time istedet for to. Det vil si at du må tillate deg å være lykkelig selv om du er lat den uken og ikke går på trening i det hele tatt. Det vil si å være lykkelig selv om man stryker på alle fag i eksamen. Se for deg det. For mange høres det ut som en forferdelig ide. Det er fordi man mister motivasjonen siden det er bygd opp på straff og belønning. Det er en veldig umoden form for motivasjon selv om de aller fleste mennesker bruker den, det er på samme måte man motiverer en hund. Du har gjort deg selv til en hund, det er det du har gjort. Du har trenet deg selv uten at du har visst det til å fungere på samme måte som en hund. Når du for eksempel går på trening gir du deg selv en belønning, det kan være alt fra god mat til bare å tenke for seg selv at man har vært fornuftig idag og føle seg stolt. Denne belønningen var ikke til stede før du var på trening, og her kommer vi til problemet. Når du velger betinget lykke er det garantert at vi ikke er lykkelige før vi føler at vi ''fortjener det''. Det er garantert at vi blir ulykkelige. Det er garantert. Det er garantert på grunn av strukturen vi bruker i livene våre, så ikke bli overrasket når du aldri blir lykkelig. Det er ikke noe som ikke fungerer, blir du ulykkelig viser det at alt fungerer slik som det skal med tanke på strukturen du bruker. Det du må gjøre er å endre strukturen hvis du vil oppnå noe bedre. Dette er en skummel prosess fordi den endrer både måten vi motiverer oss selv på og hvordan vi ser på livet.

Hvis du forteller noen at du var lykkelig imens hele familien din ble myrdet ville de fleste reagert med å kalle deg et monster og tenkt at du ikke har lov til å være lykkelig imens hele familien din ble myrdet. Som om din lidelse i det hele tatt hadde hjulpet på den situasjonen. Tenk dypere på det, hvordan hjelper det på situasjonen at du sitter og gråter over det som skjer? Det hjelper ikke. Mange tenker nok at dette er absurd og på hvordan jeg klarer å komme frem til dette, og jeg sier ikke at jeg hadde vært lykkelig hvis noe slikt skjedde med meg, jeg sier dette for å vise hvor merkelig det høres ut og for å sette på spissen hvordan vi setter betingelser for lykke. Hvis du hadde følt deg lykkelig imens familien din ble myrdet, da hadde du sett på deg selv som ond. Fordi motivasjonen din er bygd opp slik at du tror at hvis du hadde vært lykkelig hadde du ikke gjort noe med det. Du trenger å virkelig få panikk og freake ut for å handle kjapt. Det gir ikke mening for deg at familien din blir myrdet og du er lykkelig men gjør den riktige handlingen for å redde dem uansett. Hva er vitsen når man er lykkelig uansett? Det er vanskelig for deg å forstå dynamikken. Vi mobber oss selv med våre egne følelser og bruker dem som straff og belønning for å få oss til å handle riktig.

Det vi må gjøre er å endre fundamentet på hvordan vi blir motivert. Du må være villig til å innse at akkurat nå ønsker du ikke ubetinget lykke. Fordi du har bygd inn de handlingene du gjør inn i din personlighet for å fortsette å gjøre dem. Fordi ekte motivasjon er vanskelig for deg har du heller fortalt deg selv at: ''Jeg er en arbeidskar, så jeg er den type menneske som går på jobb hver dag til riktig tid'', ''Jeg er et familiemenneske, så jeg behandler familien min bra'', ''Jeg er et sunt menneske, jeg er den type menneske som går på trening og spiser bra'' osv osv osv. Noen gjør det tilogmed omvendt: ''Jeg er ikke den typen menneske som står opp tidlig, jeg er ikke den type menneske som liker denne jobben, jeg er ikke den type menneske som er mye ute i friluft og trener''. Grunnen til at man gjør dette er for at det skal være enkelt for oss å motivere oss selv til å gjøre de handlingene vi ønsker å gjøre. Det blir enkelt hvis man tenker at man ER disse tingene, at det er en del av hvem man naturlig er som menneske for da blir man motivert til å gjøre dem. Nå tenker du sikkert: Hva er galt med det, da? Vel, det kan bli ganske problematisk når de tingene du har flettet inn i din personlighet ikke egentlig produserer lykke for deg. Vel, la oss si at du har flettet inn at ''du er en arbeidskar, du jobber hardt og er alltid tidsnok på jobb'' inn i personligheten din. Problemet kommer at når du fokuserer på dette blir dette en høyere prioritet for deg enn lykke fordi det er en del av din identitet. La oss si at jeg sa til deg ''EY, du jobber voldsomt masse, sikkert over 100 timer i uka, du sliter deg ut og det ser ikke ut til å gjøre deg lykkelig. Du lider. Slutt med det'', så hadde du sikkert svart ''Nope. Kan ikke gjøre det, Marte. Kan ikke det''. Hvorfor ikke? ''Fordi det er den jeg er''. Men det gjør deg ikke lykkelig? ''Nope, men det betyr ingenting, for det er den jeg er''. Der er problemet. Når noe har blitt en del av din identitet er det så vondt for deg å gå slipp på det at du ofrer lykke med å holde fast på det. Uansett om det gjør deg ulykkelig. Det er vanskelig å gi slipp på deler av sin identitet for da er det lett å føle at man ikke vet hvem man er. Dette gjelder også dårlige vaner som at man ikke er en morgenfugl, at man er en rolig person som ikke ønsker å trene og at man ikke ønsker å være i aktivitet fordi man bare er sånn. Hvis du ikke er en arbeidskar, hvem er du da? Hvorfor skal du gå på jobb imorgen? Skal du bare slutte å gå på jobb? Slik at du får sparken og mister huset og kona di skiller seg fra deg siden du ikke bidrar økonomisk til familien? Ser du hvor langt hodet greier å dra det? Derfor må du holde fast på å være øremerket som ''arbeidskar'' for å ikke miste alt du har. Men du har mistet fokuset til det som er det viktigste: Å være lykkelig.

Buddha statue
Licensed from: adrenalina / yayimages.com

Du har alle disse reglene om hvordan være lykkelig. Det høres sikkert helt tåpelig ut for deg når jeg sier til deg at grunnen til at du ikke er lykkelig er fordi du ikke tillater deg selv å være det. Du kommer til å si at: ''Nei, Marte, det er helt tåpelig. Grunnen til at jeg ikke er lykkelig... la meg se, her har du en liste med hundre ting jeg trenger i livet mitt for at jeg skal være lykkelig''. Jeg er her for å fortelle deg at det er en bastant løgn. Det er TULL, det er et av de største spillene hodet ditt spiller med deg. Å gi deg en liste og la deg tenke at det bare er å oppnå alt på denne listen for å bli lykkelig. Det kommer aldri til å funke. Det kommer ALDRI til å funke. Det er umulig. Fordi det du jakter på er ikke å være lykkelig.... Det er alle de tåpelige tingene du har på lista di. Du er knyttet til tingene på lista, ikke lykke. ''Jeg kan bare være lykkelig hvis jeg har mindre enn x i fettprosent'', ''Jeg kan bare være lykkelig hvis kjæresten min er sånn og sånn'', '' Jeg kan bare være lykkelig hvis jeg spiser sushi tre dager i uka'', ''Jeg kan bare være lykkelig etter en god natts søvn'', ''Jeg kan bare være lykkelig hvis jeg ikke har bråkete naboer'', ''Jeg kan bare være lykkelig hvis.....''. SLUTT MED DET. Alle personer har forskjellige regler i hodet, men det er veldig få som ser hvor problematisk det er for livskvaliteten. Disse reglene kommer gjerne i oppveksten og man plukker opp og lager sine egne etter hvert fra ytre påvirkninger.

Så, her har du det. Og du lurer på hvorfor du ikke er lykkelig? Du vil aldri bli lykkelig om du fortsetter i samme spor.

Det du må gjøre er å innse at det er et tåpelig spill hjernen din spiller med deg, hva skjer om du gir slipp på noen av disse reglene? Det er dessverre veldig vanskelig å gi slipp på disse reglene, men det er verdt det. Man må gå dypt inn i seg selv og utforske regler som har blitt opprettet i sin egen barndom, det er hardt arbeid. Det kan også være moralske faktorer som gjør dette vanskelig, om du har en regel om at du bare kan være lykkelig om du går til kirka hver søndag eller gjør frivillig arbeid.

Men det du kommer til å innse hvis du jobber med å bli kvitt disse reglene, og du er lei av å slite deg igjennom livet dag etter dag etter dag etter dag.... Er at du er nødt å akseptere ubetinget lykke på et eller annet punkt. Du må bare tillate deg selv å være lykkelig selv om hundrevis av dårlige omstendigheter blir kastet på deg etter hverandre. Du må tillate deg å være lykkelig uansett. Uansett om du får sparken, går personlig konkurs, blir forlatt, mister venner, har mye gjeld, uansett. Du må tillate deg å være lykkelig uansett. Det høres kanskje absurd ut, men det er slik menneskelig psykologi fungerer.

Det man må gjøre er å konfrontere reglene og spørre seg selv: Hvorfor tror jeg at trenger jeg dette for å være lykkelig? Svaret ligger som regel at langt inn i psyken din føler du at du mangler noe på en eller annen måte. Et tomrom som må bli fylt. Man tror at hvis man fyller dette tomrommet, blir man hel. Problemet er at dette tomrommet ikke kan bli fylt med ting, mennesker, suksess eller oppnåelser. Det eneste du kan gjøre er å grave i underbevisstheten din og innse at ''ÅJA. Dette tomrommet er en illusjon. Det er faktisk ingen hull i meg og det er ingenting som mangler. Hvert øyeblikk i livet mitt er jeg hel. Det er ingenting mer som jeg trenger, selvfølgelig er det fint om jeg får gode opplevelser og jeg vil ikke takke nei til en god middag eller et godt forhold hvis det kommer til meg, men jeg trenger det ikke for å gjøre meg lykkelig.'' Du lurer kanskje på hvorfor du skal gjøre alt du gjør i livet hvis det ikke gjør deg lykkelig. La oss se for deg at du blir tilbydd yndligsretten din til middag men at å ta den imot ikke gjorde deg lykkelig, ville du uansett tatt imot? Se for deg at du ikke trenger denne middagen i det hele tatt og at den ikke får deg til å føle deg noe gladere. Det vi kommer frem til er at livet bare er en rekke med erfaringer, og at en erfaring ikke nødvendigvis er bedre enn en annen. Uansett om vi forteller oss selv at noen erfaringer er sååå mye bedre enn andre. Det man innser etter hvert som man jobber med selvrealisering er at erfaringene har liten betydning, det har ingenting å si om jeg spiser denne retten eller ikke, det har ingenting å si om jeg har sex eller ikke, det har ingenting å si om jeg er i et godt forhold eller ikke, at man kan lære å nyte alle erfaringer. At selve opplevelsen i seg selv er noe å nyte, selv om det er en erfaring som er smertefull. Uutholdelig smertefull. Selv den erfaringen i seg selv er en magisk ting. Over tiden har vi blitt frakoblet fra magien i at det i det hele tatt er en erfaring. Som voksne har vi fått denne oppfatningen av at glede er bra og smerte er forferdelig, så vi gjør alt vi kan for å maksimere gleden og minimere smerten. Det slår tilbake på oss og fungerer ikke i praksis.

Det man kan gjøre for å oppnå ubetinget lykke, som er mulig selv om det er vanskelig, er å begynne å se alle opplevelser for det de er og være takknemlige for det de er. Selv om det er en opplevelse som i seg selv ikke gir glede og er smertefull, kan man være takknemlig for magien i erfaringen i seg selv. Missforstå meg rett, jeg forstår at mange opplevelser er vanskelig å være takknemlig for, og jeg sier ikke at jeg er perfekt og takknemlig for alle opplevelser. Men med tiden har jeg tilogmed funnet et snev av takknemlighet for Lokes død og andre omstendigheter som er regelrett forferdelige i seg selv. Det jeg prøver er å forme et ideal som kan være gunstig å strekke seg mot og unngå å gjøre ting som man gjør. For da kan man innse at man jakter etter lykke på feil sted.

En måte å måle hvor selvutviklet man er og hvor lykkelig man er, er å se for seg at man blir plassert i en svart boks uten lys. Der er ingen mennesker, ingen underholdning, ingen telefon eller noe. Det er bare deg selv og mørket, en plass å gå på do og du får servert mat og drikke ved behov. Her må du sitte for resten av livet. Hadde du klart å være lykkelig? De fleste hadde svart klart nei. Hvordan være lykkelig uten menneskelig kontakt, underholdning, sosialliv, kjærlighet og alt annet? Det er jo dette mennesker trenger for å kunne leve et godt liv, alle forskere sier at vi er sosiale individer? Det er bullshit, vi trenger ikke noe som helst. Ikke-selvutviklede mennesker trenger dette for å leve et godt liv. Høyt selvutviklede mennesker trenger det ikke. Du trenger det ikke, problemet er å innse det. Det er et stort hinder. Det er ikke nok for deg at jeg forteller deg det for å få deg til å tro på det for du har fortsatt alle disse behovene inne i deg. Du må spirituelt rense deg for disse behovene for å innse det. Det er det å bli opplyst handler om, om å rense vekk alle behov som man har. Tilogmed behov som mat, vann og oksygen. Missforstå meg rett, jeg forstår at du ikke hadde levd lenge uten dette, men det at du føler at du trenger dette for å bli lykkelig er problemet. Ja, du dør uten oksygen, men du kan faktisk utvikle deg selv til et så høyt nivå at du ikke trenger oksygen. Det vil si at det er mulig å overvinne frykten for døden. Hvis man ikke frykter døden er ikke oksygen noe man føler at man trenger. Noter deg at selv om du ikke trenger noe betyr det ikke at du unngår det for resten av livet, det betyr rett og slett at du ikke trenger det. Tilbake til boksa, hvis du var virkelig-virkelig høyt selvutviklet hadde du ikke hatt noe problem med å leve i en boks. Uten kjærlighet, kontakt med mennesker, uten penger, uten alt. Det hadde ikke vært noe problem for deg. Hvorfor ikke? Det du ikke innser er hvor vidunderlig det føles å enkelt å greit være bevisst. Du har ingen anelse om hvor bra det kan få deg til å føle bare med å innse at du er bevisst. Et ordinært menneske, om vi putter det i en boks på den måten kalles det tortur. Men det er bare tortur fordi det ordinære hodet er så lite utviklet. Hvis man er veldig høyt utviklet kan det hende at man hadde likt å bo i en boks og fått servert mat slik at man kunne sitte og meditere 24 timer i døgnet. Men for et menneske som ikke har utviklet seg selv og tenkt over hvem de er føles det ut som jeg snakker humbug, ikke menneskelig psykologi. På grunn av at det er så få som har forstått dette og selv om jeg regner med at du ikke kjenner noen som er så selvutviklet, så finnes de. De er sjeldne, men de finnes. Det handler om å løsrive seg fra alt av behov. Det finnes mennesker som lever idag som er så løsrevet fra å trenge noe som helst at de egentlig ikke bryr seg om de får oksygen og kunne levd i en boks og vært lykkelig. De puster, lever og gjør normale ting og lever ikke i bokser. De har bare løsrevet seg fra alle behov de har. Bare tenk på hvor bra livet føles for disse menneskene. De lever ikke lykkelige i en boks, de lever i en ekte rik verden med farger, lys, mennesker, biler, kjærlighet, teknologi, dyr og alt det fantastiske som finnes. De kan virkelig suge alt dette inn til seg fordi de har løsrevet seg fra det. Løsrivelse gjør deg ikke deprimert, løsrivelse gjør ikke at du ikke oppnår noe og løsrivelse gjør deg ikke umotivert. Det er ikke slik at du tenker at ''Det har ingenting å si, så jeg gidder ikke å gjøre noe'', det fryser deg fast slik at du gjør akkurat det du vil. Total frihet. Med denne friheten kunne du fått nytelse av absolutt alt. Mye mer enn hvis du trengte noe. Har du tenkt over at hvis du gjør noe som du har stor glede av å gjøre men som du har et behov for, så lider du uansett? Se for deg at du spiser en dessert. Den er så god at du kunne spist den for alltid. Og akkurat der begynner du å lide. Fordi du vet at den blir tom og du ser at den blir mindre og mindre. Du vet allerede følelsen som kommer når skeia treffer bunnen av glasset. Du lider imens du spiser fordi du vet at lidelsen kommer, du lider før du egentlig lider. Og det er en kort oppsummering av livet ditt. Lidelse.

Prøv å velg ubetinget lykke. Kan det hende at betingelsene du setter for at du skal føle deg lykkelig hemmer deg? Kan det hende at du glemmer hva meningen med livet er - at meningen med livet ikke er å gjøre ting, ikke å stresse rundt, det er ingen aktivitet som er meningen og ingen identitesstruktur. Meningen er bare ren lykke. Hvis du velger ubetinget lykke kan det hende du blir ''lost'' en stund og føler at du mister motivasjonen og at du føler at du ikke vet hva du skal gjøre med livet lengre. For hvis du kan være lykkelig med ingenting, hvorfor gjøre noe? Bli der. For det er en dyp ting du kan reflektere over og finne svaret på selv. Stol på at motivasjonen din kommer tilbake.

.....Jeg tror jeg har meditert litt for mye i det siste.

Følg Turkistliv på Instagram med å trykke her!

Lik gjerne Jenta med det blå håret på facebook.

Hvordan bli en morgenfugl

Jeg er fra naturens side en nattugle og ikke en morgenfugl. Nå står jeg opp klokken syv hver dag, siden det er da barna mine står opp. Mitt mål er å sovne klokken ti og våkne klokken fem. Da har jeg syv timers søvn, og to timer om morgenen for meg selv før barna våkner. Med litt innsats tror jeg at jeg kommer dit!

Wake-up
Licensed from: Iko / yayimages.com

  1. Ha en fast rutine på søvnvanene dine. Legg deg til samme tid hver dag, og stå opp på samme tid hver dag. Også i helgene.
  2. Stå opp til samme tid uavhengig av hvor mange timer med søvn du har fått om natten.
  3. Mediter hver kveld når du legger deg, og hver morgen når du står opp.
  4. Unngå å sove på dagtid.
  5. Ikke ha med mobiltelefonen eller datamaskinen i sengen.
  6. Få minst 30 minutter med dagslys daglig, helst innen 2 timer etter at du har stått opp.
  7. Unngå å bli eksponert for sterkt lys om du må stå opp iløpet av natten.
  8. Unngå koffein etter klokken 5.
  9. Koffeinfri te derimot kan være veldig beroligende om kvelden.
  10. Unngå kraftig mosjon i timene før leggetid.
  11. Unngå å spise tunge måltider og å legge deg skrubbsulten.
  12. Bruk soverommet til å sove og sex. Ikke alt annet tull.
  13. Begrens oppholdstiden i sengen til de timene du faktisk sover, og legg deg først når du er søvnig.
  14. Sovner du ikke etter kort tid, stå opp igjen og gjør noe annet til du er trøtt.
  15. Ha det mørkt, rolig og ha en passe temperatur på soverommet.
  16. Hvis det er mørkt ute når du legger deg, ha gardinene halvåpne. Når solen skinner inn om morgenen, kan dette hjelpe å få kroppen til å slutte å produsere melatonin og begynne å produsere adrenalin.
  17. Ikke ta med bekymringene dine i sengen. Sett av en time iløpet av dagen som er en ''bekymringstime'', hvor du tenker over alle dine problemer.
  18. Har du problemer med å komme deg opp, sett vekkerklokken et stykke unna sengen slik at du blir tvunget til å stå opp når den går av.

Noen andre som har erfaringer eller gode tips på veien min til å bli en real morgenfugl?

Følg Turkistliv på Instagram med å trykke her!

Lik gjerne Jenta med det blå håret på facebook.

Hvordan forandre livet sitt

Jeg prøver å gjøre meg selv til den beste utgaven av meg selv som jeg kan være. Tanken min er at alle er som et frø, men at vi må vanne oss selv til å bli det store treet vi er ment for å være. Vi kan velge å sitte og observere oss selv, men da ikke vokse ut til vårt fulle potensiale.

Trees Sun Indicates Birds In Flight And Branch
Licensed from: stuartmiles / yayimages.com

Min første endring er å gjøre haugevis av forskjellige ting for å endre rutinene mine, her er min foreløbige liste:

  1. Begynne å trene. (Jeg er usikker på om jeg skal begynne på treningssenter eller bare gå på turer i fjellet, treningssenter virker så kleint alene).

  2. Gå tur daglig. (Jeg går ofte trilleturer fra før, så denne skal ikke være så vanskelig å gjenomføre).

  3. Drikke mer vann. (Jeg drikker allerede mye vann, men jeg skal foresøke å drikke mer)

  4. Spise sunnere

  5. Ta multivitaminer hver dag

  6. Meditere to ganger daglig

  7. Mindre bruk av mobiltelefon og pc. (Tror jeg skal skrive et eget innlegg om dette - og kanskje gi dere noen hjelpsomme tips).

  8. Rydde og få kontroll på hjemmet. (Kunne uten tvil vært verre alene med to barn - men jeg vil ha det helt shina 24 timer i døgnet, 7 dager i uka).

  9. Et blogginnlegg om dagen

  10. Ikke ha med mobilen i senga

  11. Dusje annenhver dag. (Egentlig så obvious at den ikke burde være på lista, men det er så vesentlig for trivselen å dusje ofte at jeg tar det med. Skal også prøve å bade en gang i uka).

  12. Lage Drømmevegg. (Skal forklare dette i et eget innlegg).

  13. Mindfulness

  14. Sett opp rutine for hver dag med dagsplan og rydding. Gjør dette hver søndag

  15. Sett opp en plan for hvordan du vil leve om 10 år og se om du er på riktig vei

  16. Sett opp en kortsiktig plan for å nå dine mål

  17. Declutter. (Skal lage et eget innlegg om dette).

  18. Legge seg klokken 10 her dag, og stå opp 6, senest 7. (Opp klokken 7 må jeg uansett, ser for meg at det er legginga som blir det største problemet mitt).

  19. Skriv en gjøreliste hver morgen

Har dere noen gode tips som jeg mangler?

Følg Turkistliv på Instagram med å trykke her!

Lik gjerne Jenta med det blå håret på facebook.

Sannheten om kjærlighet

Kjærlighet er et spennende tema, og etter å ha sett flere forhold gå i grus begynner jeg å gjenkjenne et mønster. Etter noen måneder med boklesning, videoer på youtube og søking på google ble jeg klokere. Jeg ønsker her å dele mine funn med dere, sannheten om kjærlighet. Det finnes selvfølgelig flere faser, men her vil jeg ta for meg de tre ''hovedfasene''.

Love promisses
Licensed from: Iko / yayimages.com

Naturen får oss til å bli forelsket, men ikke i hvem som helst. Naturen fokuserer på at arten vår skal overleve. Hva er naturens måte å forsikre menneskenes overlevelse på? Mennesker er en spesiell dyreart og personlig utvikling står i fokus. Det vil si; naturen vil at vi skal tilpasse oss, utvikle oss og lære. Hvordan forsikrer naturen seg at vi utvikler oss, tilpasser oss, lærer og vokser som individer?

Jo!!! Naturen gjør at vi (nesten alltid, uten unntak) forelsker oss i det mest inkompatible mennesket for oss i hele universet. Det er et ordtak som sier at den dagen man våkner og tenker: "Jeg har giftet meg med feil menneske", det er da ekteskapet begynner. Det er slik at det mennesket som er minst trolig til å møte våres behov og får våre største mareritt til å bli sanne ofte er det mennesket vi forelsker oss i. MEN; dette er også det perfekte mennesket til å trykke alle knappene våres rett ut av komfortsonen slik at vi utvikler oss, tilpasser oss, vokser og lærer. Mennesker med sjalusiproblem faller for frie fugler. Mennesker som er avslappede og rolige faller ofte for de med de mest spontane påfunnene. Selvfølgelig er det slik at når vi forelsker oss ser vi ikke alt dette, for da hadde vi løpt i rekordfart i motsatt retning. Derfor doper naturen oss ned:

FASE 1: DOPAVGENGIGHETSFASEN

Dette er noe alle vet, når vi forelsker oss sender kroppen ut en cocktail av kjemikalier til hjernen. Dette fungerer faktisk akkurat som rus; vi ser verden igjennom et par rosa hjerteformede briller. Vi føler oss bra og ignorerer alt det vonde. Dette gjør at vi ikke ser partnerens feil og hvor inkompatible man egentlig er. Vi viser oss fra våre beste sider, skjuler våre feil og gjør nærmest hva som helst for å ''please'' hverandre.... helt til dopet forsvinner. Et sted imellom 2mnd til 2år slutter hjernen å produsere kjemikalier. Man slutter å please hverandre, og man lurer på hvorfor partneren ikke fyller de behovene man har. De rosa brillene er borte. En dag våkner man med det jeg velger å kalle en "love hangover" ved siden av det mest inkompatible mennesket i hele universet. Da kommer vi til;

FASE 2: HANGOVER!!

Samfunnet glorifiserer "dopavhengighetsfasen" slik at man tror at dette er normen for hvordan et forhold skal være. Vi går rundt og tror at et forhold bare er bra og tror det er dårlig tegn når konfliktene kommer. Resultatet: Hangoveren kommer, og man tror at siden alt ikke er perfekt er forholdet dømt til å feile. Nesten alle par slår opp i denne fasen og ser etter noen som passer dem bedre. Men, så er jo naturen lagt opp til at slik at vi faller for de som er mest inkompatible for oss slik at vi skal utvikle oss som mennesker, så da skjer dette igjen. Og igjen. Og igjen. Fordi man aldri jobber seg igjennom denne fasen. En klok mann i en dokumentar om et gammelt ektepar sa: "when it gets really bad, that's when it's about to change. But most people leave when it's really bad so they never get to the change". Vi forventer at den typiske romantiske kjærligheten skal vare for evig, så når hangoveren kommer blir vi sinte og skuffet fordi partneren ikke møter våres behov. Imens man i fase1 ser bare partnerens gode sider, blir det ofte omvendt i fase2, vi ser bare det vonde. Vi prøver å "forandre" og presse partneren til å møte våres behov. Ofte er det en som trekker seg tilbake (som regel mannen) og en som prøver å få kontakt fordi de føler seg emosjonelt forlatt (som oftest kvinnen). Målet i denne fasen er å tilpasse seg hverandre slik at begge blir fornøyde, for da utvikler, lærer og vokser man som mennesker. Det kan vare i alt fra noen få måneder til flere år, avhengig av læreviljen og forståelsesnivået på situasjonen. Nøkkelordene er; Forståelse, tillit, dele makten (ingen maktkamp, trusler, tvang, press. Det gir aldri bra resultat), gi opp å forvente det perfekte, kommunisere, være snille og å lære å sloss på en måte der BEGGE vinner. Da kan man komme i;

FASE 3: MODEN KJÆRLIGHET.

Da kommer gjerne noen av punktene i fase1 tilbake, men mer moden og ekte. Her har man tilpasset seg hverandre og funnet den gyldne middelveien. Veldig få når denne fasen fordi folk flest har faen ikke peiling på kjærlighet og tenker når fase2 kommer; "vi passer ikke sammen", "vi krangler hele tiden" og tror at dette er unormalt. Det er IKKE unormalt. Krangling og uenigheter er normen og ikke et varseltegn. Det er slik naturen er lagt opp.

Så, hva tenker dere om mine refleksjoner om kjærlighet? Er jeg helt på villspor, mon tro?

Følg Turkistliv på Instagram med å trykke her!

Lik gjerne Jenta med det blå håret på facebook.

Flink pike-syndromet

Jeg har begynt å innse at jeg har et problem.

For omtrent ett år siden begynte jeg med psykologtimer. Ingenting flaut med det, da alle har behov for å sortere tanker innimellom. Jeg gikk der ikke så lenge, da hans konklusjon var at jeg hadde ingen symptomer på depresjon, og at jeg derimot virket veldig reflektert og psykisk sterk. Det eneste jeg hadde var milde normalreaksjoner på traumatiske hendelser, og plagene mine kom fra utenforstående situasjoner og ikke et sted inne i meg. Når situasjonen min stabiliserer seg kommer jeg tydeligvis til å klare meg mer enn bra, og jeg ble derfor ''dumpa'' siden de må prioritere å ta inn de som faktisk sliter med depresjoner og andre psykiske lidelser, noe jeg ikke gjør.

Men han ga meg to punkt han hadde observert som jeg burde jobbe med på egen hånd. Det første var at jeg setter urimelige høye krav til meg selv, og det andre er at jeg må bli flinkere å spørre om hjelp. Disse to går nok hånd i hånd, og jeg må si at det er stor troverdighet i disse to utsagnene. Jeg har bare litt problemer til hvordan jeg skal håndtere dette, for jeg synes det er veldig vanskelig å senke kravene til meg selv. Jeg takler rett og slett ikke å være nest best.

Man Hand writing Imperfection Is Beautiful with black marker on
Licensed from: netsay / yayimages.com

Standarden jeg setter til meg selv er mye høyere enn det jeg forventer til menneskene rundt meg. Jeg forventer at jeg skal greie å holde kontrollabsolutt alt til punkt og prikke, at klesvasken aldri skal hope seg opp eller oppvasken ikke står en dag for lenge, at karakterene mine er helt på topp, å alltid finne på morsomme aktiviteter med barna mine, at jeg er en god kjæreste, har et rikt sosialliv, er en god venn, at jeg skal ha et sunt kosthold og så mye mer. Hvis jeg føler at jeg mister ''kontrollen'' over noe, for eksempel at jeg ikke rekker å ta klesvasken eller at det er leker utover stuegulvet blir jeg stresset og tenker negativt om meg selv. Man kan nesten kalle det en slags panikkfølelse, og det er dette som er hovedproblemet mitt. De høye kravene jeg setter for meg selv gjør at jeg oppnår utrolig mye, problemet oppstår når jeg ikke klarer å leve opp til disse kravene. At jeg ikke klarer å tenke, ''jaja, så rekker jeg ikke å brette sammen klærne og legge dem i klesskapet. Da får jeg gjøre det imorgen''. Istedet kjefter jeg nærmest på meg selv og føler at jeg ikke strekker til. At jeg ikke er flink nok. I tillegg har jeg jo ''ikke-spør-om-hjelp-syndromet'' som forverrer det hele. Jeg synes på en måte det er flaut å spørre om hjelp, for da understreker jeg den følelsen av at jeg ikke strekker til og at jeg ikke klarer det selv. Jeg synes det er viktig å være selvstendig og å klare ting selv, men innimellom tar det kaka.

Jeg har virkelig prøvd å forbedre meg i det siste, men jeg vet liksom ikke hva jeg skal gjøre. Det er slik at jeg blir stresset av å se rot eller ha ugjorte gjøremål, så nøkkelen ligger i å takle at alt ikke er helt på skinner absolutt hele tiden.

Har du et ''flink pike-syndrom''? Dette er noe som sees mer og mer av samfunnet i dag. Jeg tar gjerne imot tips og triks for å senke kravene til meg selv, for jeg forstår at dette er noe som kan senke livskvaliteten min.

Følg Turkistliv på Instagram med å trykke her!

Lik gjerne Jenta med det blå håret på facebook.

''Alternativ'' mamma?

Noen tanker om fordommer.

Storsamfunnet trodde det skulle gå dårlig med Blitz-jenter som ble mødre i ung alder. Men det gikk forbausende bra.

Jeg har en alternativ klesstil og jeg pynter meg med flere piercinger, tatoveringer og uvanlige hårfarger. Hvordan påvirker dette meg som mamma? Påvirker det meg i det hele tatt?

Når jeg ble uplanlagt gravid som 17åring møtte jeg på mange fordommer. At jeg hadde knæsj blått hår, likte å gå i skinnjakker og naglebelter og hadde en ring i nesa gjorde ikke akkurat fordommene mot meg mildere. Jeg husker enda blikkene jeg kunne få når jeg gikk rundt med den store magen min, og helt ærlig kan jeg huske at jeg ble veldig lei meg noen ganger. Det var mange som snakket, og det nådde selvfølgelig frem til meg. ''Dette kommer aaaaldri til å gå bra!'', ''Hun røyker og drikker sikkert når hun er gravid...'', og tilogmed ''Hun burde virkelig ta abort, hun er ikke voksen nok!'' var noe av det som kom frem til meg. Jeg røkte og drakk selvfølgelig ikke etter at jeg fant ut at jeg var gravid, og hvor folk fikk disse spinnville idéene sine fra har jeg ingen anelse om. Men jeg tror det kan ha noe med mitt alternative utseende å gjøre, for selv om jeg var ung hørte jeg ikke sååå mye snålt om de andre unge gravide som jeg hørte om meg selv. Det var også mange som lurte på om jeg skulle skifte klesstil etter at jeg fikk barnet, som om det var et problem.

Det tok ikke lang tid etter at jeg fikk barnet at mange kom krypende og enten unnskyldte seg eller ga meg skryt for å gjøre en god jobb som mor. Når man blir mor for første gang som 17åring, sier det seg selv at man ikke kan forvente at jeg hadde nok livserfaring og ressurser til å gjøre en like god jobb som mor som godt voksne mennesker i full jobb og egen bolig. Men med tanke på situasjonen har jeg gjort enn bedre jobb enn man skulle tro var mulig. Jeg har alltid gjort mitt beste, selv om det ikke er alltid like lett å vite hva det beste er. Seks år og to barn senere sitter jeg her med mer erfaring, egen bolig, lykkelige barn og studerer grunnskolelærerutdanning. Jeg er veldig glad for at jeg har stått på og ikke droppet utdanningen min.

Ikke akkurat den typiske høygravide kvinnen.

Når jeg ble gravid for andre gang, vet jeg ikke om det var like mange reaksjoner. Jeg var litt eldre, var i et mer stabilt forhold, og jeg hadde bevist for verden at jeg fungerte som mamma. På dette tidspunktet var jeg så sikker på meg selv, at jeg dessuten ikke hadde brydd meg om noen sa noe på det. Når jeg ble gravid for tredje gang ble alle bare glade på mine vegne, og det forstår jeg jo veldig godt.

Sannheten er at jeg vet at det enda er de som tenker at et er upassende av meg som mamma å ha den stilen som jeg har. Jeg har vanskelig for å forstå hvordan stilen min skal påvirke hvordan jeg er som mor på noen måte. Stilen min sier ingenting om jeg gir barna mine nok trygghet, kjærlighet eller mat. Hvis det verste med meg som mamma er at jeg har en ring i nesa og blått hår må jeg jaggu gi meg selv en klapp på skulderen, for det er ikke verst. Vi er ingen perfekte - heller ikke i morsrollen -, men jeg tror vi har til felles at vi alltid prøver å gjøre det som er best for våre barn. Kanskje vi tror noe annet enn det som er best er det beste innimellom, men det er menneskelig å feile. Jeg tror det kan være godt for mine barn å vokse opp med en mor som meg - Jeg tror det viser dem at mennesker er forskjellige og kommer i mange varianter. At man kan være snill, en god venn, tålmodig, og helt som alle andre selv om man ikke ser ut som alle andre. Jeg tror ikke mine barn kommer til å bli ett av de barna som kanskje mobber ditt barn fordi det kler seg annerledes på ungdomskolen. Kanskje mitt barn derimot, er barnet som stiller seg opp mot mobberne og sier at dette ikke er greit.

Jeg husker så godt en gang i 2012, dette var før jeg fikk bil og lappen. På vei inn i bussen glodde en mann i 50åra veldig dømmende på meg, før han plutselig spurte: ''Hvorfor ser du sånn ut? Er det for å være rebelsk mot foreldrene dine, eller?''. Mitt svar var: ''Nei. Jeg gjør det for at datteren min ikke skal bli like dømmende som deg''

Følg Turkistliv på Instagram med å trykke her!

Lik gjerne Jenta med det blå håret på facebook.

Hverdagspolitiet

Jeg liker egentlig de fleste mennesker, og forskjellene våres synes jeg er facinerende. Dessverre finnes det en gruppe mennesker som får det til å knyte seg i magen min. Hverdagspolitiet. Du vet nok godt hvem jeg mener. Han som tuter febrilsk i bilen sin når du gjør en liten, ufarlig fillefeil i trafikken. Hun som himer med øynene og slenger kommentarer når barnet ditt gråter i butikken fordi det ikke får godteri. De som sitter og venter på at noen skal skrive noe lite gjennomtenkt eller provoserende på facebook, bare for å pirke på dem. De feilfrie og perfekte, som bare må ''arrestere'' alle andre.

Det er vanskelig for meg å forstå hvorfor denne gruppen mennesker bare må pirke på alle andre. Sannheten er jo slik at selv om noen gjør noe som er dumt eller feil, er de som regel snille og gode mennesker som ja, rett og slett ikke alltid gjør alt riktig. Akkurat slik som hverdagspolitiet, for bak fasaden er de jo like feilbare selv. Jeg personlig trenger ingen som passer på at jeg følger de sosiale normene i samfunnet og ikke gjør feil, for som regel er jeg fullt klar over det i ettertid hvis jeg har gjort noe dumt. Alle har vel tenkt over at noe de har gjort var lite gjennomtenkt, eller at de skulle ha gjort noe i en viss situasjon der de ikke reagerte. Det hjelper sjelden at noen henger over deg og sier noe du allerede vet.

Hverdagspolitiet har lært meg mer enn hva som er riktig og galt. De har lært meg noe enda viktigere. De har lært meg at det ikke er så himla nøye. I det store og hele er det ikke så nøye om mennesker som oppfatter seg selv som ser voksne og erfarne enn meg sitter der med pekefingeren sin. Det er faktisk ikke så farlig å gjøre feil. Og det er heller ikke så farlig om noen ser deg gjøre feil.

Har du blitt arrestert av hverdagspolitiet?

Følg Turkistliv på Instagram med å trykke her!

Lik gjerne Jenta med det blå håret på facebook.

#hverdagspoliti #hverdagspolitiet #feil #feilfri #mamma #mammablogg #gravid #gravidblogg 

Hva er krybbedød?

Krybbedød er når et helt friskt barn dør plutselig og uventet, og helt uten grunn og forvarsel. Det kalles på fagspråk ''plutselig og uventet spedbarnsdød'', og det forklarer vel det meste. Selv etter grundig obduksjon av barnet, finnes det ingen dødsårsak. Og det er ikke før da, at et barn får diagnosen krybbedød. Ingen medisinske undersøkelser blir gjennomført så grundig som obduksjoner av små barn. På engelsk kalles dette SIDS, som står for Suddent Infant Death Syndrome.

Det har blitt forsket mye på krybbedød. Men vi vet fortsatt ikke hva det er, og hvorfor barna plutselig dør. Det eneste vi vet er forskjellige risikofaktorer som ser ut til å øke risikoen, men det har ingen direkte sammenheng med døden å gjøre. Det er også flere barn som dør uten å ha noen av risikofaktorene. Mageleie er uten tvil den største risikofaktoren. I 1988 var det anbefalt å legge barn på magen, og tanken var at de ikke skulle bli kvalt av oppkast. I 1989 kom det frem at 24 av 25 barn som dør i krybbedød, ble funnet på magen, og i 1990 kom det nye anbefalinger om å legge barna til å sove på rygg. Krybbedødsfallene gikk ned 59 prosent. Idag er krybbedødsfallene lavere en noensinne, med omtrent 10 barn som får denne diagnosen i året i Norge. Men barna dør ikke fordi de ligger på magen, og vi vet ikke hvorfor det skjer mer hyppig i mageleie. Ingen kunne vite at det skulle skje, og ingen har skylden for at det har skjedd når et lite barn dør i krybbedød. Det er sannsynlig at både miljømessige og arvelige faktorer sammen kan føre til krybbedød, men det er umulig å si på forhånd at noe er galt. Selve dødsmekanismen er ikke engang fullt avklart, men det tenkes at det innebærer at barnet av en eller annen grunn nedregulerer puste- og hjertefunksjonen.

Dette vet vi om krybbedød
- De fleste barna dør mens de sover og lider ikke før de dør
- De blir ikke kvalt av sengetøy eller oppkast
- Det skjer oftest i løpet av barnets første levemåneder, men kan forekomme opp til to-tre års alder
- Det rammer oftere barn som sover i mageleie, i familier der det røykes og barn som ikke ammes. Også barn som aldri har ligget på magen eller vært utsatt for røyk, og som får morsmelk, kan rammes
- Man antar at genetiske forhold spiller en rolle og gjør enkelte barn sårbare for risikofaktorer som ellers ikke er farlige
- Gutter rammes oftere enn jenter
- Rundt halvparten av barna hadde en lettere infeksjon som forkjølelse rett før de døde
- Det kunne ikke forutses at barnet skulle dø - selv ved grundig legeundersøkelse like før dødsfallet

Kilde - https://lub.no/krybbedod

Besøk gjerne kildehenvisningen, der finner du mye mer informasjon om krybbedød og risikofaktorer.

Lik gjerne Jenta med det blå håret på facebook.

#englemamma #mammablogg #mamma #krybbedød #årsak #død #sorg #savn #lub #mageleie #risiko #sids

Må man være lykkelig?

Idag tok jeg meg en tur til Moa for å kjøpe en del som vi trengte da vil holder på å pusse opp huset. Jeg tok meg en tur inn på en bokhandel for å finne en bok som omhandlet sorg. Jeg gikk bort til hylla som hadde ''religion og livssyn'' og ''barn og familie''. Der finner man blant annet bøker om healing, engler og tarot. Så, jeg tenkte at her finner jeg nok bøker om sorg.

Det gjorde jeg ikke.

Side view of a young thoughtful and sad woman sitting alone in roomLicensed from: moodboard / yayimages.com

Det som møtte meg var bøker som fortalte meg at jeg skulle være lykkelig. ''Hvordan bli lykkelig'', ''Hvordan finne lykken'', ''Mindfullness for et godt liv'', ''Hvordan gi slipp på det vonde'', ''Se fremover'', ''Bruk loven om tiltrekning til å bli lykkelig'', og andre titler var det som møtte meg. Nå skal jeg ikke krangle om at det ikke er bra å være lykkelig. Men, må vi virkelig være lykkelige hele tiden? Er det ikke greit å føle sorg innimellom? Kan vi ikke, ja, rett og slett, få lov å dyrke sorgen, uten å få en bok om hvordan vi skal finne lykken trykt opp i ansiktet? Nå har jeg ingenting imot disse bøkene, men jeg synes det er underlig. Forventes det at vi skal være glade hele tiden? Skal ikke vi være lei oss? Og hvorfor, hvorfor er det så mange av disse bøkene? Blir vi lykkeligere av å lese en bok?

Jeg har ikke lyst å være lykkelig hele tiden. Ingenting har lært meg mer om lykke en sorg. Og ingenting har lært meg mer om livet en døden. Jeg har alltid vært en stor fan av loven om tiltrekning, for det fungerer. Det er jeg sikker på. Men ikke når det gjelder de store tingene som liv og død. Du kan manifestere kjærlighetsforhold, et fint hus, penger, og mye mer... Men at det er på grunn av at man tenker negativt at ulykker og sykdom skjer er bare tullvas. Det er provoserende at noen mener det. Å fortelle en mor med et barn som har kreft, at grunnen til at barnet hennes har kreft er fordi hun har bekymret seg for mye, er både feil og idiotisk. Å fortelle en søster at grunnen til at lillebrorens bil krasjet var fordi hun tenkte på slikt for mye... Jeg blir faktisk litt sint. Vi kan ikke styre liv og død, ikke engang med tankene våres. Tankene vi har, er kraftige. Men å fortelle at ulykker og sykdom er noens feil er helt umenneskelig.

Key to happiness Licensed from: unikpix / yayimages.com

Vi vil så gjerne prøve å være lykkelige hele tiden. Når sorgen kommer snikende vil vi helst jage den vekk. Facebook er et perfekt eksempel på lykkejaget - vi publiserer de perfekte middagene, de flotte turene, og alt annet som viser hvor lykkelige vi er. 

Jeg har sett mange blogginnlegg også som omhandler om at vi skal være lykkelige. At vi skal ta vare på livet. Og tenke positivt. Men, hvorfor? Jeg liker å være lei meg. Jeg liker å føle sorg. Det gjør at jeg føler meg levende. Det gjør at jeg føler meg menneskelig. Det gjør ikke direkte vondt engang. Så hvorfor, hvorfor, skal vi følge disse tipsene for å få et lykkelig liv?

Jeg vil heller ha sjelero en lykke. Jeg vil nok ikke bli lykkelig helt på samme måte igjen. Selvfølgelig vil livet være levbart, det er det allerede nå. Men jeg vil heller ha sjelero. Med det mener jeg, å finne ro med det man har. At man istedet for å lete etter den perfekte kjæreste, at man kanskje heller har det greit som singel. At man istedet for å jakte etter den perfekte jobben, heller tar seg til lykke med det man har. At man istedet for å streve etter lykken, at vi heller godtar at vi ikke kan være lykkelige hele tiden. Jeg kan ikke finne en lykke når det gjelder akkurat noen situasjoner, for eksempel at Loke er død. Selvfølgelig kan jeg finne lykke i andre aspekter i livet, men at Loke er død kan jeg ikke snu om til noe lykkelig uansett hvor mye jeg prøver. Men, jeg kan finne en form for ''sjelero'' med det.

Jeg elsker smerten og sorgen jeg bærer på. Faktisk - så omfavner jeg den.

...Og forresten, så fant jeg en bok jeg kjøpte meg. Den heter ''Små føtter setter dype spor'' og er en samling av dikt og historier om det å miste et barn. Redaktør over boken er Janne Teigen, som har samlet inn flere forskjellige historier om temaet og presentert den i boken, og der er også tips for pårørende og foreldre som har mistet et barn. Jeg har ikke lest den enda, men anbefaler den allerede, søk deg gjerne frem til den.

Lik gjerne Jenta med det blå håret på facebook.

#lykke #lykkelig #død #sorg #mammablogg #mamma #krybbedød #sjelero #bok #midfullness #facebook #dikt #historier #positivt #tiltrekning #healing

Hvilken personlighetstype er du?

Jeg har personlighetstypen INFJ (introversion, intuition, feeling, judging), ellers kalt for ''Advokaten''.

Testen tok jeg på 16personalities, bare for gøy. Trykk her for å sjekke hvilken personlighetstype du er.

Jeg føler at personlighetstypen jeg fikk, passer veldig godt til meg. Jeg kommer til å skrive litt om testresultatene, eller, rettere sagt oversette det til Norsk, siden nettstedet er Engelsk. 

Personlighetstypen INFJ er svært sjelden og utgjør mindre enn én prosent av befolkningen, men likevel setter de sitt preg på verden. Som Diplomater (NF), har de en medfødt sans for idealisme og moral, men det som skiller dem ut er den medfølgende Dømmende(J) egenskapen - INFJs er mennesker i stand til å ta konkrete skritt for å realisere sine mål og lage en varig positiv effekt. INFJs pleier nesten å hjelpe andre, som sitt mål i livet. Men den store forskjellen er at folk med denne type personlighet, ikke bare engasjerer seg for redningsarbeidet og å gjøre veldedighetsarbeid, deres ekte lidenskap er å komme til hjertet av saken, slik at folk ikke trenger å bli reddet i det hele tatt.

Motivational BackgroundLicensed from: maxmitzu / yayimages.com

IINFJs har en veldig unik kombinasjon av egenskaper: selv om de ikke prater høyt, har de veldig sterke meninger og vil kjempe utrettelig for en idé de tror på. De er bestemte og viljesterke, men vil sjelden bruke denne energien til personlig vinning -. INFJs vil heller handle med kreativitet, fantasi, overbevisning og følsomhet. Karma er en svært attraktive teori for INFJs, og de har en tendens til å tro at ingenting vil hjelpe verden så mye som ved hjelp av kjærlighet og medfølelse, for å mykne hjertene til tyranner. INFJs har enkelt for å lage forbindelser med andre, og har et talent for et varmt og følsom språk, og de taler med medmenneskelighet, snarere enn med ren logikk og fakta. Det gir mening at deres venner og kolleger oppfatter dem som stille utadvendt typer, men de ville alle gjøre klokt i å huske at INFJs er introverte, og trenger tid alene for å dekomprimere og lade opp, og for å ikke bli for skremt da de plutselig kan trekke seg. INFJs tar godt vare på andres følelser, og de forventer at det skal returneres - noen ganger det betyr å gi dem den plassen de trenger for et par dager.

Det er viktig at INFJs husker å ta vare på seg selv. De har en vane for å hjelpe andre, og til å bære sine egne byrder forbi bristepunktet, og hvis dette skjer, kan de fort føle seg utmattet, usunne og stresset. Dette blir spesielt tydelig når INFJs får konflikt og kritikk - deres følsomhet tvinger dem til å gjøre alt de kan for å unngå disse tilsynelatende personlige angrepene, men når omstendighetene er uunngåelige, kan de slå tilbake i sterkt irrasjonelle, uhjelpsomme måter. Ingen annen personlighetstype er bedre egnet til å skape en bevegelse for å rette opp en feil, uansett hvor stor eller liten. INFJs trenger bare å huske, imens de er opptatt med å ta vare på verden, må de også ta vare på seg selv.

the maskLicensed from: Laura Apostoli / yayimages.com

Styrkene til denne personlighetstypen -

Kreativitet - kombiner en sterk fantasi, men en levende medfølelse. De bruker ikke kreativiteten sin på å løse tekniske utfordringer, men menneskelige utfordringer. De elsker å finne den perfekte løsningen for de som de bryr seg om, og dette gjør dem til perfekte lærere og rådgivere.
Innsiktsfull - Med å se igjennom uærlighet og skjulte motiver, går INFJs forbi manipulasjon som taktikk og inn i en mer ærlig diskusjon. INFJs ser hvordan mennesker og hendelser er koblet sammen, og er i stand til å bruke denne innsikten til å komme til hjertet av saken.
Inspirerende og overbevisende - Siden de snakker i menneskelige termer, ikke tekniske, har de en inspirerende skrivestil som appellerer til den indre idealist i publikumet. INFJs kan også være forbausende gode talere, snakke med varme og lidenskap, om de er stolte av hva de snakker om.
Avgjørende - Deres kreativitet, innsikt og inspirasjon er i stand til å ha en reell innvirkning på verden. INFJs er i stand til å følge ideene sine med overbevisning, viljestyrke, og planlegging, noe som er nødvendig for å se komplekse prosjekter til slutt. De ser heller ikke bare hvordan ting burde være, de handler på visse innsikter.
Bestemt og Lidenskapelig - Når INFJs føler at noe er viktig, forfølger de målet med en overbevisning og energi som kan overraske selv sine venner. INFJs vil ''rock the boat'' hvis de må, noe ikke alle liker å se, men deres lidenskap for deres valgte årsaker er en uatskillelig del av deres personlighet.
Altruistiske - Disse styrkene er brukt for godt. INFJs har sterke oppfatninger og de handlingene de gjør, er ikke fordi de prøver å fremme seg selv, men fordi de prøver å fremme en idé om at de virkelig tror vil gjøre verden til et bedre sted.

Svakheter til denne personlighetstypen -

Følsom - Når noen utfordrer eller kritiserer en INFJs prinsipper eller verdier, kommer de sannsynligvis til å motta en alarmerende sterk reaksjon. Personer med denne type personlighet er svært sårbar for kritikk og konflikt, og å stille spørsmål til deres motiver er den raskeste måten å komme på deres dårlige side.
Ekstremt Privat - INFJs har en tendens til å presentere seg selv som bildet av en idé. Dette er delvis fordi de tror på denne ideen, men også fordi INFJs er svært private når det kommer til deres personlige liv. Dette bilder bruker de for å unngå å måtte virkelig åpne opp, selv til nære venner. Å stole på en ny venn kan bli enda mer utfordrende for en INFJ.
Perfeksjonist - INFJs jakter alltid på idealer. Selv om dette er en fantastisk kvalitet på mange måter, er en ideell situasjon ikke alltid mulig - i politikken, i næringslivet, i romantikk - og INFJs vil altfor ofte slippe eller ignorere sunne og produktive situasjoner og relasjoner, fordi de alltid tror at det kan være et bedre alternativ lenger ned på veien.
Trenger alltid å ha en årsak - INFJs blir så fanget opp i lidenskapen at alt, som for eksempel tungvint administrative arbeid som kommer mellom dem og den ideelle ideen de ser på horisonten er dypt uønsket. INFJs liker å vite at de tar konkrete skritt mot sine mål, og hvis rutineoppgaver kommer i veien, eller enda verre, at der er ingen mål i det hele tatt, vil de føle seg urolige og skuffet.
Kan lett bli utbrente - Deres lidenskap, dårlige tålmodighet for rutinemessig vedlikehold, tendens til å presentere seg selv som en ide, og ekstreme privatliv gir dem få muligheter for å slippe ut frustrasjon. Personer med denne type personlighet vil sannsynlig utmatte seg selv på kort tid hvis de ikke finner en måte å balansere sine idealer med realitetene i dag-til-dag verdenen vi lever i.

Creative MindLicensed from: creativeapril / yayimages.com

INFJs og relasjoner -

Noe som går igjen som tema med INFJs, er en lengsel etter autentisitet og oppriktighet - i sin virksomhet, deres romantiske forhold, og deres vennskap. Personer med INFJ personlighetstype får sjelden vennskap i dagligdagse situasjoner, som arbeidsplass, sosiale sirkler eller av å chatte opp sine lokale bartendere, der det eneste de egentlig har til felles er en dag-til-dag fortrolighet. INFJs vil heller oppsøke folk som deler deres lidenskaper, interesser og ideologier, mennesker som de kan utforske filosofier og temaer som de mener er meningsfulle med.

''Closed book, and Speed reader.''

Fra starten, kan det være en utfordring å bli kjent INFJs, siden de er svært private, og mystiske. INFJs deler ikke lett sine tanker og følelser, ikke med mindre de er komfortable, og siden disse tankene og følelsene er grunnlaget for INFJ vennskap, kan det ta mye tid og utholdenhet å bli kjent med dem. Samtidig er INFJs svært innsiktsfulle og har et spesielt talent for å se utover andres fasader, tolke intensjoner og kompatibilitet raskt og enkelt, og luke ut de som ikke deler dybden av sin idealisme.

I vennskap er det som om INFJs søker etter en sjelfrende, noen som deler hver fasett av sine lidenskaper og fantasier.
INFJs er ofte perfeksjonistiske, på jakt etter den ultimate kompatibilitet, og likevel ser de også etter noen som de kan vokse og forbedre seg selv med. Unødvendig å si, dette er en høye forventninger, og INFJs bør prøve å huske at de er en spesielt sjelden type personlighet, og selv om de finner noen kompatible i den forstand, er oddsen for at de også vil dele enhver interesse slank. Hvis de ikke lærer å møte andre halvveis, og erkjenner at den type selvutvikling og dybde de krever, rett og slett er slitsomt for mange typer, vil INFJs sannsynlig ende opp med å forlate sunne vennskap, på jakt etter mer perfekt kompatibilitet. Det blir som å finne en nål i en høystakk

Noe som er ytterligere kompliserende er INFJs veltalenhet og overtalelsesevne, noe som fører til mye (uønsket) oppmerksomhet og popularitet. Deres rolige, bestemte idealisme og fantasi uttrykker naturlig for å tiltrekke innflytelse, og hvis det er noe INFJs vil unngå, er det er opphopning av makt over andre - og folk som trekkes til den type makt. INFJs vil finne seg mer ettertraktet enn de noensinne hadde lyst til å være, noe som gjør det enda vanskeligere for dem å finne noen de virkelig har et slektskap med. Egentlig er den eneste måten å bli regnet blant INFJs 'sanne venner å være autentisk, og å ha en autentisitet som naturlig reflekterer deres egen.

Når man en sjelden gang blir venner med en INFJ, vil folk med INFJ type personlighet være lojale og støttende ledsagere, oppmuntre til vekst og gi livsberikende erfaringer med varme, spenning og omsorg. Når tilliten vokser, vil INFJs dele mer av hva som ligger under overflaten, og hvis disse ideene og motiver er gjensidige, kan det bli den slags vennskap som vil vinne over tid og avstand, som varer livet ut. INFJs krever ikke dag-til-dag oppmerksomhet - for dem, trumfer kvalitet over kvantitet hver gang, og i løpet av de årene vil de trolig ende opp med bare noen få ekte vennskap, bygget på en rikdom av gjensidig forståelse.

PeacockdisseLicensed from: Creatista / yayimages.com

Hvilken personlighetstype er du?

Lik gjerne Jenta med det blå håret på facebook.

#personlighet #personlighetstest #test #INFJ #introvert #følsom #dømmende #advokat #advokaten #intuisjon #rettferdig #16personalities #diplomat

Hvorfor du ikke burde ta selvmord

Med mindre du er en fast leser av bloggen min, eller har kommet deg innom her med en tilfeldighet, kan det godt være du har funnet dette innlegget med å søke ''Hvordan ta selvmord'', eller noe tilsvarende. Og det er akkurat DEG jeg vil nå frem til. Kanskje du blir sur når du leser overskriften, for det var jo ikke dette du var ute etter.  Men vær så snill, hør på meg. Bruk 3 minutter på å lese dette innlegget. IKKE LUKK VINDUET.

Dette innlegget er skrevet for å overtale de med selvmordstanker til å bli på jorden. Hvis du har mistet noen i selvmord, eller er nær pårørende vil jeg ikke anbefale deg å lese dette innlegget. Det er ikke skrevet for å støtte noen i sorg, og jeg skriver rett ut flere argumenter på hvorfor det er dumt å drepe seg selv. Det kan være vondt for pårørende å høre, for jeg setter det veldig på spissen. Men jeg synes det er viktig å sette ting på spissen, slik at de med selvmordtanker tar det til seg. Hvis du har mistet noen, kan du heller klikke deg inn på kategorien englemamma og kanskje få støtte i en annen historie om å miste det som står en nærmest.

Find Your Passion
Licensed from: elwynn / yayimages.com

Dette er ikke et typisk klisjé-innlegg, som sier at jeg bryr meg om deg, selv om jeg mest sannsynlig aldri har møtt deg. Dette er ikke et godt råd fra en lærer, eller en venn som sier at du ikke må drepe deg selv, fordi du har så mye igjen å leve for. Det er mange logiske, og også ulogiske grunner til å være deprimert her i livet, men når man kommer til livet vs. døden, så virker livet alltid mye bedre.

Jeg kommer til deg, ikke som en lege, eller psykolog som prøver å gi deg en diagnose, men som en person som selv har vært der du er nå. Jeg kommer til deg som en person, som har hatt mange av de samme tankene som deg. Jeg kommer til deg, som et menneske som også har følt at livet ikke gir mening, og at jeg ikke har hatt noen grunn til å gå videre. Jeg kommer til deg, som en person som har valgt å leve, og det for så utrolig mange grunner.

En av grunnene til å ikke drepe deg selv, er at da vinner de som missliker deg. Alle som noen gang har sagt noe stygt om deg, alle som har mobbet deg, og tilogmed de som har sagt at du skal gå å drepe deg selv. Alle de som har holdt deg tilbake fra drømmene dine, de viser deg da at de er sterkere en deg når du dreper deg selv. Du skjønner, det finnes virkelig syke mennesker i denne verden, og når de ber deg om å gå å drepe deg selv, så mener de det. Og når du gjør det, bryr de seg ikke om at du er død, de vil ikke føle anger for det de sa. De har dette systemet i hodet sitt som gjør at de tror alt som de selv gjør er ok. Det verste av alt er at nå vet de at du er svak, og siden du ikke er i live, kan du ikke beskytte deg selv.

Don't Give Up Indicates Encouragement Motivation And SucceedLicensed from: stuartmiles / yayimages.com

En annen grunn til å være i livet, kanskje den største, er at uansett hva du tror, så vil familie og venner bry seg når du dør. Hver gang noen dør på en skole, en arbeidsplass, i en by, uansett, får mennesker det med seg, og alle som kjente denne personen blir trist. Tilogmed mennesker som ikke kjenner deg i det hele tatt, vil bli lei seg, vil føle med familien din, og deres dag vil bli litt verre på grunn av deg. Og man må ikke glemme å nevne den utrolige smerten som moren din vil føle, som faren din vil føle, alle vennene dine, og resten av familien vil føle, når de får høre at du har tatt livet ditt. Det kan også ende i at de som er aller mest glad i deg, følger etter deg i døden. Jeg mener ikke å få deg til å føle deg dårlig for hva du tenker: Men du må vite at slike beslutninger påvirker alle som du noengang har kjent.

Noe annet du burde tenke over er, at du vet ikke hva som skjer når du dør. Noen religioner sier at du skal til ett forferdelig sted, hvis du dreper deg selv. Noe jeg tror er sannsynlig, er at hvis du dreper deg selv, må du starte livet helt på nytt, slik at du får lære leksene dine, helt på nytt igjen. Det blir liksom som ei bok som du brenner opp før du leser helt igjennom den. Du kan ikke bare kjøpe en ny, og starte der du ramla ut. Hadde vært ganske kjipt, å oppleve all smerten igjen, bare fordi du ikke døde på den riktige måten.

Det neste, synes jeg har ganske mye å si. Tenk over alle de menneskene som har mistet livet som du har hørt om, og nå tenker du over hvor ofte de blir pratet om. Du tenker mest sannsynlig på dem en gang hver 3-4 måned. Med mindre det er noen av de nærmeste, såklart. Hjertet til moren og faren din vil blø av smerte hver eneste dag for resten av livet deres. Det triste med livet, er at vi ikke husker så alt for mye. Desto mindre du er rundt folk, jo mindre blir du tenkt på. Tenk på alle menneskene du kunne ha hjulpet, på alt det nye du kunne ha skapt. Tenk på alle livene du kunne ha forandret til noe bedre, med dine ord. Tenk på alle du kunne gjort gladere, bare med å smile til dem. Det er bare trist å tenke på, at alle du noen gang har kjent, aldri mer vil kunne få prate med deg, og aldri mer får se den de er så glad i. Og uansett hva verden gjør med de du er glad i, kan du ikke hjelpe dem. Fordi du er død.

BelieveLicensed from: rnl / yayimages.com

Og tenk på alle spillene, filmene, all den nye musikken, alt som du har sett frem til, som du ikke får med deg. Tenk om en av dine beste venner blir en kjendis, tenk om du og vennene dine skal reise jorden rundt om en 5års tid? Kanskje du kommer til å få flere nydelige barn når du blir eldre? Kanskje blir du kunstner, lærer, politiker? Hvem vet? Ikke du, fordi du er død. Og tenk på alt som du har gjort i livet, alt som du har fått til, det er nå ikke verdt noe. Det prosjektet du startet som du aldri ble ferdig med. Alle de årene du brukte på skole. Er ikke det litt kjipt å tenke på alle de årene, som nå ble brukt opp på ingenting? Jeg har aldri hørt om at det er noen livsforsikring for døde mennesker. Så med mindre du er Vincent van Gogh (<3), er det liten sjanse for at du får mer suksess når du har drept deg selv, en når du lever. Mest sannsynlig, har det seg slik, at alt du har jobbet for, er dødt med deg.

Og du må også tenke på alt som du bare gir fra deg, som så mange kunne gitt alt de eier for. Et godt liv, to fungerende armer, fungerende lunger, en frisk kropp, to fungerende ører, to øyner som kan se. Er du virkelig klar over hvor mye folk kan gi for slikt? Tenk på den blinde damen som aldri kan se, den døve mannen som ikke kan høre. Vet du hva de tenker når perfekt fungerende mennesker tar sitt eget liv? Tenk på alle de som sulter ihjel, tenk på alle de som er fattige, tenk på de som er i krig, tenk på de som er mentalt handikappede, tenk på de små utsultede og radmagre barna i Afrika. Vær glad for at du har alt du trenger, og ta vare på det!

Den siste grunnen til at du ikke skal drepe deg selv, er at uansett hva du gjør, bortsett fra å såre noen, istedet for å drepe deg selv, er helt vidunderlig. Du føler ikke for å gå på skolen på en uke? Who cares, du er fortsatt i live. Du starter ett nytt prosjekt, og det gikk til dunders. Hvem bryr seg? Du er enda ikke død. Kanskje du som ett alternativ til å drepe deg selv, kan gjøre noe som du vanligvis ikke ville ha gjort. Som å fortelle den jenta du liker så godt, om hva du synes om henne, eller gå bort til den personen som alltid er slem mot deg og spytte han eller hun i tryne. Søk deg inn på den høyere utdanningen du ønsker, selv om du tror du har blitt ''for gammel''. Start den bedriften du har tenkt på å starte i flere år. Uansett hva du gjør istedet for å drepe deg selv (med mindre du dreper noen andre), er et mye bedre alternativ. Tenk slik: Du kan dø akkurat nå, eller du kan se hvordan historien ender.

Believe In Yourself Means Faithful Faith And PositivityLicensed from: stuartmiles / yayimages.com

Når det kommer til selvmord, finnes alltid imorgen, man vet ikke hvordan ting ender opp. Og etter at du har tenkt over alt dette, har du bestemt deg for å ikke drepe deg selv. Hva nå? Dediker livet ditt til noe, gjør alt meningsfullt. Uansett hvor vanskelig det er, følg drømmene dine, og uansett hva som står i veien, fortsett å dytte. Tenk over hva DU vill gjøre med livet ditt. Og ikke la NOEN fortelle deg at du ikke kan gjøre det! Du kan også åpne deg opp for familiemedlemmer, og bli enda bedre kjent med dem. Finn ut at de faktisk har veldig like følelser som du. Kanskje de er deprimerte også? Fortell dem hvordan du faktisk føler det. Hvis du for en gangs skyld er ærlig med verden, vil du bli overasket av resultatene.

En annen ting du kan gjøre, er å søke hjelp. Finn noen som er i samme situasjon som du er, og prat med dem om problemene dine. Finn stryke, i menneskelig svakhet. La oss forandre verden til det bedre, la oss være levende. Det er utrolig mange mennesker her i verden som har suicidale tanker. Tenk på alle du kan hjelpe bare med å prate med dem. Tenk på alt du kan gjøre for verden, bare med å si det du mener.

Trenger du mer overbevisning, kontakt meg. Trenger du noen å prate med, kontakt meg. Legg igjen mail eller telefonnummer i kommentarfeltet, og jeg vil høre på deg. Det har ingenting å si om du er gutt eller jente, ung eller gammel. Jeg lytter.

JEG HEIER PÅ DEG.

Lik gjerne Jenta med det blå håret på facebook.

#hvordan #ta #selvmord #drepe #seg #selv #død #hjelp #psyke #mental #helse #sorg #død

Les mer i arkivet » Mai 2018 » Mars 2018 » Februar 2018

Lik meg på facebook


Følg meg på blogg.no

Instagram


  • Om meg



  • Skap meg ikkje om med skugge.
    Eg vil vera den eg vart.
    Eg er sorg i kvite klede,
    Eg er gleda kledd i svart.

    Skap meg ikkje om med glede,
    eg vart den eg ville bli :
    Konge i eit ukjent rike,
    Slave i mi eiga tid.