hits

En dag i mai

Idag er det 3 år siden, Loke.
3 år og den samme uutholdelige smerten.
3 år og de samme bitre, salte tårene.
3 år og de samme gamle spørsmålene.
Hvorfor måtte du dø?

(Trykk inn på innlegget for å se story)

Til den eg var

Lille pike, gå ned frå skyane dine. Lykka kjem til å vera kortvarig. Korleis kan du vera så naiv? Trur du ikkje livet kan skade deg? Berre vent, lille pike. Ta skylappane ned frå augonane.

Trur du at du har kjent på ekte smerte før, lille deg? Berre vent, så skal du få sjå. Smerten av eit dødt born skal snart bli brent inn i deg. Dine eigne høge skrik vil spille på repeat i hovudet ditt. Synet av din eigen livlause son i armane dine vil heimsøke deg i draumane dine. Lyden av pust som berre sig ut av små babylunger vil skjære i øyrane. Å berre riste i sitt eiga born, men ingen tegn til liv...... Det finnes ingen ord, vesle deg. Hadde eg kunne sagt dette til deg hadde du ikkje trudd på meg.

For det går jo ikkje an å miste eit born, gjer det vel? Ikkje i dagens Noreg, det skjer jo ikkje meg? Det er jo berre slikt som eg les om i avisa, i ukeblad og høyrer om frå ei venninnde? Det kan jo ikkje skje MEG, det kan jo ikkje skje med min familie? At born døyr er jo berre ein fjern historie eg helst vil ha på avstand. "Huff, ikkje snakk om det. Eg blir så redd", kunne eg seie og vugge min dyrebare skatt. Så ung. Så dum. Så naiv. Eg forstod berre ikkje.

Det kunne vera mitt born. Eg hadde ingen garantier. Men det heile verka så fjern på førehånd. Kven førestiller seg at sitt eiga born skal døy? Eg var berre 21 år. Eg hadde ikkje eingong evna til å tenkje så langt. Eg trudde eg skulle hoppe frå sky til sky for resten av livet.

Eg veit korleis du har planlagt livet ditt. Du kjem til å få eit sjokk. Ingenting vil bli som før. Livet ditt kjem til å vere kategorisert i "før" og "etter". Kontrastane er enorme. Eg veit at du trur at du er for svak til å overleve det du skal oppleve. Men du er sterk nok. Du har styrken til å overleve søvnløse netter og endeløse dager. Du har styrken til å bære din eigen son til grava. Du veit det berre ikkje endå. Det kjem dagar der du kjensler at du ikkje orkar meir. At du må gje opp. Men det kjem og dagar der dette vil styrke deg så mykje at du oppnår ting du aldri hadde trudd.

Eg veit at du streber etter lykke og er redd for sorg. Eg veit at du er redd for smerte fordi du trur at det jager vekk glede. Men du kjem til å få kjenne på det langt inn i hjarterota. Sorga kjem til å gro seg fast i deg og bli ein del av deg. Men husk kor sorga kjem frå: Sorga kjem frå den uendelege kjærleiken du følte, og endå føler for din son.

Hadde du berre visst kva som stod foran deg.

Berre vent.

Følg Turkistliv på Instagram med å trykke her!

Lik gjerne Jenta med det blå håret på facebook.

Sorgreaksjonane ingen ser

Eg må ta eit oppgjer med meg sjølv. Eg klarer ikkje lyge meir. Fasaden eg har bygd opp om at alt er bra stemmer ikkje. Sjølvskryt over kor bra eg har takla det og kva eg har oppnådd funger ikkje. Livet mitt er så forandra at det ikkje skulla ha vore mogleg. Forventningane mine over kva livet hadde å by på er knust.

Sorg viser seg på mange måtar. Det er ikkje alt som er like synleg. Eller, synleg er det. Det er berre det at alle ikkje ser at det er snakk om sorgreaksjonar.

Ein fremtidig superhelt med solbriller.

Rotet baler seg på i heimen, og eg greier ikkje å halde kontroll. Eg mistar kontakten med vennar og familie. Eg har problemar med å oppretthalde kontakta fordi eg har så mykje med meg sjølv. Skulearbeidet hopar seg opp, og eg leverer alt i siste liten. Eg har ikkje noko anna valg enn å stå opp sidan eg har born, men hadde det vore opp til meg kunne eg sikkert ha vore i senga heile dagen. Om natta kan eg vakne klokka 2 av eit forferdeleg mareritt og ikkje få sove igjen. Klesvasken er ein stor spøk. Å dusje annankvar dag er ein byrde. Små ting som alle andre klarer kan verke som ein kamp for meg.

Eg har vore for stolt til å innrømme det - til og med for meg sjølv. Eg vil så gjerne vera vellykka. Eg vil så gjerne vera ein av dei som hoppar ut av senga i rein motivasjon klokka 6 og har matpakkane klare. Sanninga er at eg ålar meg ut av senga klokka kvart på 8 og stresser i siste liten med å få alt klart. Selvfølgeleg, som det stolte menneskjet eg er, piskar eg meg sjølv. Det gjer ikkje meining, for eg hadde jo aldri gjort det mot nokon andre i same situasjon. Då hadde eg sagt: "Men kjære deg. Du har opplevd det verst tenkelege tapet ein kan sjå for seg. Ikkje vær så streng mot deg sjølv. Ta vare på deg sjølv. Om du ikkje får levert skulearbeidet i tide, så sei ifrå til lærarane. Om klesvasken hopar seg opp, spør om hjelp. Ikkje sjå på det som eit nederlag at du ikkje har heimelaga middag og plettfritt hus til einkvar tid - så lenge du og borna har det godt er det i lengda ikkje så nøye". Kvifor er det så mykje vanskelegare å vera snill med seg sjølv? Til meg sjølv kan eg tenkje: "Din latsabb. Det hopar seg opp. Brett klesvasken. Du er elendig, du får ikkje til det som alle andre får til. Kva er galt med deg?".

Det er lett å tenkje at det har gått lang tid no. Det er tross alt snart 3 år sidan Loke døyde. Men sorga fungerar ikkje slik for meg. Den er like stor, eg har berre blitt meir vandt til det. Eg har bygd opp ein fasade eg ikkje klarar å halde oppe.

Eg har gode dagar. Dagar der eg kan få gjort mykje og eg og ungane er ute og byggjer snøhule og baker småkaker. Men eg kan og ha vonde dagar. Forferdeleg, tunge og ubeskriveleg vonde dagar. Dagar der eg er lei meg fordi Loke ikkje er her. Dagar der eg er illsint fordi akkurat mitt born måtte døy. Det forvirrar meg. At eg ein dag kan kjensle at eg er verdas heldigste med dei nydelege borna mine og alle dei flotte menneska rundt meg... Men den neste kan eg rope ut navnet Loke i lufta og føle at eg blir frustrert fordi eg ikkje får noko svar.

Sorga går i daler - den går ikkje over.

Følg Turkistliv på Instagram med å trykke her!

Lik gjerne Jenta med det blå håret på facebook.

3 år

3 år. Barnehagegut. Full fart på små bein. Nysgjerrig på livet. Akkurat fått dreisen på å sykle på trehjulssykkel. Aktiv, strevsom, men ikkje minst ein morosam alder. Pratar i setninger med fleire ord. Trassalder. Eit ynskje om å bli meir sjølvstendig. Storesysters beste venn, sjølv om dei kranglar når lillebror ikkje leikar slik som ho hadde tenkt. 3 år. Bursdagskrone. Kake og familieselskap. Bursdagsgåver. Feiring i barnehagen. Ein liten gut som sluker i seg sjokoladekake og riv opp gåvepapir. 3 år.

3 år. Ein gravstein. Eit sakn over alt eg mista og alt som aldri blei. Blomster. Tente lys. Aldri vil eg gløyme, Loke. Du skulle ha vore 3 år. Kvifor? Kvifor akkurat min gut? Kontrastane av det som skulle vore, og det som er er så store. Eg mista ikkje berre det du var, men og alt du skulle bli. Aldri vil eg gløyme, Loke. Idag hadde du vore 3 år og barnehagegut i full fart på små bein.

Følg Turkistliv på Instagram med å trykke her!

Lik gjerne Jenta med det blå håret på facebook.

Å forandre et liv til noen man ikke kjenner

Det var en vanlig dag med et barn som ikke ville sove. Hodet mitt dunket, jeg var sliten. Hvorfor skal det være så vanskelig å få lagt henne? Livet som mamma med en far som reiser masse med jobben er ikke alltid bare-bare. Noen ganger er jeg så sliten at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg, og jeg skulle bare ønske at hun kunne sovnet. Vært litt enklere. Gitt meg litt mer ro. At jeg fikk litt mer fred. Når hun var baby hadde hun kolikk, og småbarnsmor-drømmen var langt fra den drømmetilværelsen jeg så for meg. Endelig sovnet hun.

Jeg kastet meg ned på sofaen og slengte beina på bordet. Tok opp mobilen og scrollet nedover neewsfeeden på facebook. Og der såg jeg det. I det øyeblikket forandret et lite menneske jeg ikke kjente hele mitt liv. Fra natt til dag. Hjertet mitt gikk opp i halsen, for dette kunne ikke være sant. Det er ikke lov. Kroppen min begynte automatisk å skjelve og stemmen min hikstet. Tårene ville ikke slutte å renne og jeg reiste meg opp og jeg gikk med faste skritt mot soverommet og åpnet døren. Der lå mannen min på senga og så forvirret på meg imens jeg stod der. Og skalv. Med tårene nedover kinnene mine. ''Hva er galt?'', spurte han. Munnen min var tørr og jeg klarte nesten ikke å prate før jeg hikstet det ut. ''Sønnen til venninna mi er død'', og jeg lot han lese historien til det lille menneskelivet som forandret mitt liv.

Fra dette øyeblikket var det ikke travelt å være mamma. Fra dette øyeblikket var jeg ikke lengre sint fordi hun ikke ville sove, fordi jeg visste det kunne være verre. Fra dette øyeblikket forandret livet mitt seg fra natt til dag. En liten kropp jeg såvidt fikk møtt forandret mitt liv. Jeg visste nå at jeg ikke hadde noe å klage over. Jeg visste at jeg ikke kunne ta det for gitt. Jeg visste nå hvor heldig jeg var - og hvor viktig det var å ta vare på det. Jeg gikk fra sliten småbarnsmor til supermamma på et knips.

Natt til 12. Mai 2015, ble mitt verste mareritt virkelighet. Jeg løftet opp lille Loke Alexander, og det var ingen tegn til liv. Det er ikke mye vi vet om hva som har hendt, det eneste vi vet er at det lille hjertet sluttet å dunke et sted imellom 02.45 og 03.00. Begravelsen vil finne sted i Langevåg kyrkje Torsdag den 21.05 klokken 13.00. Alle, både nære som fjerne, er velkomne til å vise sin støtte og kondolanse. Vi trenger all støtte vi kan få i denne tiden.

Det føles selvfølgelig utrolig urettferdig at dette skulle skje oss, akkurat kjøpt oss hus, nygifte, og alt så ut til å gå riktig vei. Ekstra surt føles det siden vi tok alle forehåndsregler, ikke røkte jeg under svangerskapet, ikke brukte han pute, jeg ammet hele veien fra fødselen og frem til han dro, og alltid ble han lagt på ryggen. Men samtidig er det godt å vite at det ikke er noe jeg kunne ha gjort annerledes. Jeg synes også det er viktig å få frem, siden mange av vennene mine er småbarnsmødre og gravide, at dette skjer heldigvis utrolig sjelden. Det er ingen tall for 2014 enda, men i 2013 var det 8 barn i Norge som døde av krybbedød. Nå blir det en stund til vi får obduksjonsrapporten, men etter det vi har fått vite av legepersonell frem til nå, er det dette det heller mot. Bare ta vare på tiden, og prøv å ikke bekymre dere for masse. Jeg føler jeg har brukt for mye tid på å være nervøs og sjekket han gjennomsnittlig 10 ganger om natten, men når vi stod midt i det hadde det ikke mye å si at jeg så på han for 15 minutter siden. Dette er bare en forferdelig tilfeldighet, som jeg ikke unner noen andre å oppleve.

Hvil i fred, mammas, pappas og storesøsters kjære skatt 

 

Dette er historien til en av mine gode venninner, og jeg ble så inderlig rørt når hun fortalte meg dette. Hun takket meg for min åpenhet fordi jeg hjalp henne å få perspektiv på livet og bli den moren hun har blitt idag, samtidig som hun sa at hun følte seg slem som fortalte dette til meg.

Men, er det ikke det beste jeg kan få høre? At min sønns død ikke var helt uten nytte? At min sønn har forandret på noens liv med sin historie? Tenk at en liten gutt med navn Loke Alexander har forandret så mye for så mange - også for mennesker han ikke kjente. Min lille, fantastiske superhelt.

Følg Turkistliv på Instagram med å trykke her!

Lik gjerne Jenta med det blå håret på facebook.

Kom Mai, du skjønne milde...

''Kom, mai, du skjønne, milde, 
gjør skogen atter grønn,
og la ved bekk og kilde
fiolen blomstre skjønn! 
Hvor ville jeg dog gjerne 
at jeg igjen deg så! 
Akk, kjære mai, 
hvor gjerne gad jeg i marken gå!''

Idag er dagen her igjen. To år har gått siden jeg mistet Loke og jeg vet ikke hva jeg skal si. Selv om jeg har sagt at jeg ønsker å gjøre om på bloggen, føler jeg at jeg på slike dager må nevne han.

Det er noe spesielt med kontrasten i Mai måned. Blomstrene spirer, solen titter frem og våren marsjerer inn. Alle smiler og er glade og den 17.Mai er det Norges nasjonaldag, også omtalt som barnas dag. Samtidig er Mai for meg dødens måned. Jeg husker godt hvor vondt det var å høre fuglekvitter, glade mennesker og høre om ''barnas dag'' i 2015. Selvfølgelig var det vondt, jeg hadde akkurat mistet sønnen min. Jeg kunne ikke forstå hvorfor verden ikke bare stoppet opp, for meg stoppet jo hele verden opp når Loke døde. Mai måned er vond, kontrasten kan gjøre den enda litt vondere. Den dag idag skulle jeg ønske at jeg kunne få sønnen min tilbake, selv om jeg har akseptert at han er død. Jeg savner ikke bare det han var, men det som aldri ble. Loke skulle blitt 3 år nå i September 2017. Jeg skulle egentlig hatt en treåring. Istedet har jeg en gravstein, og det føles urettferdig. Jeg forstår den dag i dag ikke hvorfor jeg måtte miste Loke, jeg var jo så glad i han. Dessverre er det ikke alt vi kan forstå, og vi må bare akseptere det. Nå to år senere vil jeg si at sorgen er relativt lett å bære, for det har blitt en vanesak. Jeg har ikke glemt Loke, jeg tenker på gutten min hver eneste dag. Men jeg har lært meg å leve med smerten, for jeg vet hvor smerten kommer fra. Smerten kommer fra den dype kjærligheten jeg hadde - og enda har, for mitt barn. All smerte i hele verden er verdt den kjærligheten jeg enda har for Loke Alexander.

LES innlegget jeg skrev den 12.Mai 2016 som heter ''Posttraumatisk vekst''

Helt til slutt ønsker jeg å dele dette utdraget fra et annet innlegg om takknemlighet:

''Å fortelle meg at jeg skal fokusere på det positive gir ikke mening. Det finnes ikke noe positivt i at sønnen min døde. Jeg er takknemlig for det jeg har - men også lei meg for barnet jeg mistet. Jeg er ikke bare en av delene. Sorgen og gleden går hånd i hånd. Det at jeg sørger betyr ikke at jeg er utakknemlig, jeg vil heller si at sorgen kommer av en takknemlighet ovenfor noe som jeg har hatt som ble revet så brått ifra meg.

Idag håper jeg at alle som har barn er takknemlige for at middagsbordet er så fullt som det skal være - for det er virkelig den største velsignelsen man kan få. Husk på alle foreldrene som har en tom stol med bordet. Tenk på hvor vanskelig hverdagen er for dem som mangler ett barn eller flere på jorden, og vær takknemlig for at du er så heldig at du har hvert eneste ett her med deg. For alle er dessverre ikke like heldige.

Med første øyekast kan jeg kanskje virke utakknemlig - men jeg tror ikke noen kan være like takknemlige over noe som de som har opplevd et vondt tap. Se igjen. Takknemligheten min gå dypere enn man skulle tro, for jeg vet hvor fort et barn kan bli revet ifra meg. Jeg vet hvordan det føles når noen river barnet mitt brutalt ut av armene mine og jeg aldri får se det igjen. Jeg tar aldri noe for gitt lenger, for jeg vet at det kan bli borte med et knips. Så vær så snill, ikke be meg om å være takknemlig for det jeg har når jeg deler mine sorger. Jeg er ikke lei meg fordi jeg velger å se på verden med negative øyne. Jeg er lei meg fordi babyen min er død.

Ikke tro at jeg er utakknemlig fordi jeg er lei meg, og ikke tenk at jeg ikke sørger lenger bare fordi jeg kan tenke positivt. Istedet for å tro at du forstår hva jeg føler, spør megSpør meg om de tomme armene mine, og jeg vil takknemlig og positivt fortelle deg om den nydelige gutten som skulle fylle dem. Spør meg om gutten som lærte meg å holde hodet over vann. Spør meg om han som lærte meg at kjærligheten er større enn døden, spør meg om han som lærte meg at jeg kan overleve det umulige. Spør meg om min største velsignelse og min største sorg - spør meg om min sønn.

Husk han like godt som du husker meg. Inviter han også, når du inviterer meg. Jeg ønsker at du husker at han levde. Del hans historie, hans kjærlighet, hans minne, hans liv. Hvis du vil lette hjertet mitt mer - si navnet hans høyt. Ofte. Uten å nøle.''

Følg Turkistliv på Instagram med å trykke her!

Lik gjerne Jenta med det blå håret på facebook.

Opp av asken

Jeg regner med at de fleste har lagt merke til at jeg ikke har blogget på et halvt år.

Det har tatt lang tid å tenke over hva jeg vil gjøre med bloggen, og jeg har tatt en beslutning som trolig kommer til å skuffe mange av mine lesere. Det som er, er at jeg føler at jeg har kommet til et punkt der jeg ikke lengre har behov for å dele så mye mer om Lokes historie. Jeg føler at jeg liksom har skrevet alt som går an å skrive om hans historie, selv om han selvfølgelig er like viktig for meg. Samtidig har jeg følt meg litt presset når jeg har sett på lesertallene, for det er ganske tydelig hva leserne mine ønsker å lese om. Jeg ønsker å skrive om interiør, oppusning, reisemål, hårfarging, utdanningsløpet mitt og selvrealisering. Altså, helt andre ting enn det dere har lyst til å lese. Når jeg har skrevet et innlegg som jeg brenner for har jeg fått liten respons. Om jeg derimot skriver et innlegg som omhandler Loke og sorg, BOM, titusen sidevisninger, tusen delinger på facebook og klatring oppover topplistene. Jeg skjønner hva dere ønsker å lese, men jeg har ikke mer å komme med. Rett og slett. Sorgen min føles bearbeidet.

Derfor tar jeg et oppgjør og velger å skrive om det jeg føler for å skrive om, uavhengig av hva dere ønsker å lese. Det har ikke vært lett å ta denne beslutningen - men det er det som er riktig for meg. Jeg kan ikke bry meg om du synes dette er dumt fordi du vil høre mer, og jeg bryr meg heller ikke om du synes dette er et smart valg. Det er -mitt- valg, og om du synes det er bra eller dårlig er urelevant. Helt ærlig har jeg gått rundt og følt på dette helt siden 12.Mai 2016, men har liksom følt meg presset til å fortsette fordi jeg har fått enorm respons på innleggene mine.

Jeg har tatt en opprydning i bloggen siden jeg først var i gang med å slette noen spesifikke innlegg, og jeg regner med at mange blir skuffa over å se at jeg har skjult mange av mine mest populære innlegg. Dette er fordi jeg føler at jeg vil være mer - mer enn hun som mistet en baby i krybbedød. Opplevelsen har preget meg, men jeg ønsker ikke at den skal definere meg. Innleggene ligger i arkivet mitt enda, om jeg åpner dem igjen eller ikke vet jeg ikke. Men kontrasten av å se på responsen på disse innleggene kontra det jeg kommer til å skrive blir litt for sur for øyeblikket. Det jeg ser på som de viktigste innleggene mine som er rettet mot å hjelpe mennesker i sorg, får stå.

Ikke missforstå, Loke blir aldri glemt. Men når tiden har gått merker jeg at jeg går mindre og mindre til graven og jeg har fått mer og mer ro med det som har skjedd. Det er en helt naturlig sorgprosess som har gått sin gang.

Helt til slutt vil jeg si: Tusen takk!

Tusen takk til alle dere som har fulgt meg og delt sorgen min over Lokes død, og gleden over å få et nytt barn. Takk til dere som har fulgt meg igjennom sinne, sorg, fortvilelse og hjelpesløshet. Å miste et barn får frem så mye i et menneske. Denne bloggen har vært en utrolig viktig del av min sorgprosess, og jeg vet ikke om jeg hadde kommet meg like godt rustet igjennom sorgen uten den. Jeg angrer ikke et sekund på at jeg åpnet meg opp og lot dere ta del i min sti fra bunnløs sorg til en håpefull fremtid.

Før kapittelet blir lukket og det neste blir åpnet, ønsker jeg å ta et lite tilbakeblikk på hva jeg har oppnådd med deres hjelp:

Jeg var med i Kvinneguidens store skrivekonkuranse med en kommentar, og ble årets mest leste i 2015. Jeg har kommet i trykk med min historie i Seoghør, en gang i papir og to ganger på nett. Jeg har vært i VG for å opplyse om krybbedød og risikofaktorer. Vi har sammen samlet inn over 13.000 kroner på Lokes bursdag til Redd Barna. Jeg fikk førsteplass på Saleducks Blog Award 2015. Og ikke for å snakke om de tusenvis av kommentarene, delingene, ordene, tankene og dere som har fulgt meg igjennom godt og vondt. Dette har vært en reise helt utenom det vanlige, og jeg er evig takknemlig for at dere har hørt på meg og heiet på meg.

....og jeg skal ikke skuffe dere helt, det kommer nok flere sorgbaserte innlegg. Bare ikke på samme måte. Selv om den ikke handler om min sorg som jeg føler jeg har delt alt jeg kan dele om, er det ikke utenkelig at jeg gjør det jeg brenner for: Hjelper andre i en lignende situasjon.

Jeg håper noen av dere velger å følge meg videre!

Helt til slutt kommer noen utdrag som viser litt av den reisen jeg har gått igjennom, som dere har fått ta del i:

''Babyen min døde i krybbedød. Min gutt, min sønn, den lille velskapte kroppen som lå inne i magen min. Den vesle lillebroren som ga så mye glede inn i familien vår, fikk bare bli 7.5 måneder gammel. Det utenkelige skjedde, lille Loke Alexander døde. Sovende, uten forklaring, helt frisk, mett og velstelt. Det hele føles så meningsløst og uforklarlig, og ikke minst skummelt. Tenk at et lite barn bare kan dø uten forvarsel, og uten mening.''

-

''Jeg har blitt så vandt med å ha en lillebror i sengen ved siden av og mye skrall og spetakkel. Men ikke idag, idag var det helt stille. Ingen lillebror som ville ha frokostgrøt eller morgenpupp. Ingen lillebror som jeg kunne blåse på magen når jeg skiftet bleie på han. Ingen lillebror som kunne ligge i lekegrinda og skratte for seg selv imens storesøster spiste frokost. Ingen lillebror som Debora kunne vise frem i barnehagen. Ingen lillebror som jeg kunne ta med meg inn i butikken. Ingen lillebror som ville være i fanget hele tiden. Bare ingen lillebor. Bare stillhet og tomme armer.''

-

''15 minutter. 15 f******* minutter. Ingen snorking lengre, bare stillhet. Jeg tenkte ikke over at det var noe galt før jeg løftet opp Loke. Det så bare ut som han sov, han var varm og hadde helt vanlig farge på kroppen sin. Men, han var helt slapp. Armene og beina bare hang. Han rørte ikke på seg. Det å løfte opp sitt eget barn og innse at det er dødt, er en helt håpløs følelse jeg ikke kan beskrive. Det er som om noen drar ut hjertet ditt og spytter på det, tråkker på det, river det opp... Det finnes ingen ord. Alt var så uventet, jeg forstod ingenting. Jeg sparket til Pappaen og sa at han måtte ringe nødnummeret for Loke reagerte ikke på noe. Klokken 1 minutt over 3 ringte vi nødnummeret. Omtrent 15 minutter etter at jeg hørte han snorke. Beklager for at jeg gjentar meg, men jeg synes det er helt utrolig at et helt friskt barn bare dør iløpet av 15 minutter.

Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre når jeg holdt han. Jeg prøvde å puste inn i han for å gi han luft i lungene men det seig bare ut igjen med en gang. Jeg la fra meg Loke, og fikk panikk. Pappaen satt med nød-nummeret på tråden og holdt på med gjenopplivning. Iløpet av de neste 4 minuttene ble livet mitt snudd opp ned. Alle drømmene mine ble knust. Jeg sprang rundt som en tulling og hylte og så ut vinduet og jeg husker at tiden gikk utrolig sakte. Det føltes ut som om ambulansen brukte uendelig lang tid, men den brukte bare 7 minutter. Jeg husker godt at jeg prøvde å tilpasse meg den nye livssituasjonen allerede når jeg sprang rundt i panikk, og jeg tenkte mye over alt som nå ikke ble. Pappapermisjonen, lillebror som begynner i barnehage, lillebror på sin første skoledag... Etter at jeg hadde holdt på i fem minutter, dro jeg på badet og kledde på meg de første klærne jeg fant, åpnet døren på vidt gap slik at ambulansepersonellet skulle komme fort inn, tok meg et glass vann, og satt meg ned og ventet på ambulansepersonellet imens jeg så på Pappaen prøve å gjenopplive sønnen vår.''

-

''De prøvde å informere oss om hva de drev på med underveis og jeg husker at de sa at de sugde ut maten han hadde i magesekken. ''Ånei'', tenkte jeg. ''Nå blir han jo kjempesulten når han våkner opp igjen''. Det jeg husker aller mest at det de sa var, ''Nå jobber vi med å få det lille hjertet til å slå..... Foreløbig dunker ikke hjertet''.''

-

''Legen satt seg ned på en stol. Jeg visste at det var et dårlig tegn. Jeg håpte han skulle smile lettet når han kom inn, og si at han hadde våknet opp igjen men bare var forvirret over det som hadde skjedd. Men det gjorde han ikke, han satt seg ned på en stol og så på oss med et tomt blikk. ''Loke er koblet til en respirator. Han puster, og han har puls, men det med hjelp. Gutten deres kommer aldri til å bli den samme igjen. Han reagerer ikke på lys, han reagerer ikke på smerte. Gutten deres er hjernedød og vil ikke klare å puste uten hjelp. Det eneste han kan gjøre hvis han er i live nå, er å ligge der. Han kan ikke le, ikke sparke, ikke spise, og han vil aldri våkne opp igjen. Det er ikke den samme gutten som det var igår. Det eneste som er moralsk og etisk riktig er å avslutte behandlingen''.''

-

''Jeg gikk bort til henne, tok henne i hånda, og hun dro meg bort til noe hun måtte vise meg før hun ble med inn i bilen. Vi kjørte hjem og det var uvanlig stille i bilen. Vi gikk inn i huset. Det tok ikke lang tid før Debora spurte ''Hvor lillebror er hen?''. Jeg visste ikke hva jeg skulle si, hva skal man si til en 3åring for å hjelpe dem å forstå døden? Jeg satt meg ned, forklarte at lillebror ikke var her lengre, at han var død og at han ikke kom tilbake igjen. Øynene til Debora var knuste, hun forstod, selv om jeg trodde hun ikke kom til å gjøre det. Hun stirret på meg med et tomt blikk, og jeg har aldri sett et barn stirre på en slik måte før. Etter at hun hadde sett på meg en stund, sa hun ''Noen stjelt babyen vår?'', med en trist og alvorlig stemme. Jeg prøvde å forklare at ingen hadde stjelt han, og at han var i Himmelen som en engel og hadde det kjempefint. Så sa jeg til henne at vi skulle bort og se på lillebror etterpå, og at hun skulle være med. Det ville hun.''

-

''De forklarte at dette ikke var noens feil, iallefall ikke vår feil. At jeg hadde gjort alt riktig, at han var en stor og flott gutt og at det var ingenting jeg kunne ha gjort annerledes. Anestesilegen sa også at han har jobbet med dette i 30 år og har sett mange krybbedødsdødsfall. Iløpet av disse 30 årene var dette den første gangen han hadde kommet til stedet og barnet enda var varmt. Derfor hadde Loke satt sine spor i dem også, for siden han var varm skjønte de at dette barnet ikke kunne ha vært dødt lenge, så kanskje, kanskje, kunne de klare å redde han. At vi fant han så fort, tydet også på at han var veldig godt passet på.''

''Jeg elsker smerten og sorgen jeg bærer på. Faktisk - så omfavner jeg den.''

''Årlig dør det omtrent 400 barn tidlig i livet i Norge. Dette er 400 familier i sorg, i sjokk, familier som vi glemmer. Vår familie er en av disse 400 familiene. Loke Alexanders død var ingen internasjonal katastrofe som rammet hele verden. Vi fikk ingen akutt hjelp, ingen psykologer på døren, ingen spesielle støtteordninger... Men likevel, var dette like fult verdens undergang for oss. For oss som sitter igjen, føles det som en katastrofe i like stor grad som katastrofer som rammer flere. Som om hele verden har rast sammen, selv om verden går videre uten å blunke over Loke Alexanders død. Det er utrolig bra at alle står klare når større katastrofer skjer, men jeg savner det samme når en singeltsunami rammer en familie.''

-

''Å fortelle meg at jeg skal fokusere på det positive gir ikke mening. Det finnes ikke noe positivt i at sønnen min døde. Jeg er takknemlig for det jeg har - men også lei meg for barnet jeg mistet. Jeg er ikke bare en av delene. Sorgen og gleden går hånd i hånd. Det at jeg sørger betyr ikke at jeg er utakknemlig, jeg vil heller si at sorgen kommer av en takknemlighet ovenfor noe som jeg har hatt som ble revet så brått ifra meg.

Idag håper jeg at alle som har barn er takknemlige for at middagsbordet er så fullt som det skal være - for det er virkelig den største velsignelsen man kan få. Husk på alle foreldrene som har en tom stol med bordet. Tenk på hvor vanskelig hverdagen er for dem som mangler ett barn eller flere på jorden, og vær takknemlig for at du er så heldig at du har hvert eneste ett her med deg. For alle er dessverre ikke like heldige.

Med første øyekast kan jeg kanskje virke utakknemlig - men jeg tror ikke noen kan være like takknemlige over noe som de som har opplevd et vondt tap. Se igjen. Takknemligheten min gå dypere enn man skulle tro, for jeg vet hvor fort et barn kan bli revet ifra meg. Jeg vet hvordan det føles når noen river barnet mitt brutalt ut av armene mine og jeg aldri får se det igjen. Jeg tar aldri noe for gitt lenger, for jeg vet at det kan bli borte med et knips. Så vær så snill, ikke be meg om å være takknemlig for det jeg har når jeg deler mine sorger. Jeg er ikke lei meg fordi jeg velger å se på verden med negative øyne. Jeg er lei meg fordi babyen min er død.

Ikke tro at jeg er utakknemlig fordi jeg er lei meg, og ikke tenk at jeg ikke sørger lenger bare fordi jeg kan tenke positivt. Istedet for å tro at du forstår hva jeg føler, spør meg. Spør meg om de tomme armene mine, og jeg vil takknemlig og positivt fortelle deg om den nydelige gutten som skulle fylle dem. Spør meg om gutten som lærte meg å holde hodet over vann. Spør meg om han som lærte meg at kjærligheten er større enn døden, spør meg om han som lærte meg at jeg kan overleve det umulige. Spør meg om min største velsignelse og min største sorg - spør meg om min sønn.

Husk han like godt som du husker meg. Inviter han også, når du inviterer meg. Jeg ønsker at du husker at han levde. Del hans historie, hans kjærlighet, hans minne, hans liv. Hvis du vil lette hjertet mitt mer - si navnet hans høyt. Ofte. Uten å nøle.''

-

''Du kommer til å høre snakk om å ''gå videre'' og å ''komme over det'', som om sorgen din er datomerket med siste forbruksdag. Som om du bare kan legge smerten din i et skap og glemme den. Smil til de som sier dette, og tenk på hvor heldige de har vært som aldri har levd i det marerittet du står midt i.

Å miste et barn er som å miste en del av deg selv. Det er som å miste fremtiden sin, å miste sjelen sin, det er som om noen river ut hjertet ditt, hiver det på bakken og tramper det flatt. Det strider imot naturen og det tar lang, lang tid før du finner deg selv igjen. Der vil alltid være ett hull i hjertet ditt, like stort som barnet du mistet. Barnet ditt er helt uerstattelig, og ingenting vil fylle tomrommet. Men, hjertet ditt vil vokse seg større og vakrere, rundt tomrommet som barnet ditt la igjen. Kjærligheten og smerten du bærer for ditt barn vil være vevd inn i deg. Barnet ditt vil fungere som drivstoff, og få deg til å gjøre ting du aldri hadde drømt at du kunne gjøre. Du vil finne en måte å leve for barnet ditt, slik som jeg gjør med å skrive dette til deg. Det kommer til å bli vakkert, men også vanskelig.

Kjære nyrammende foreldre. Veien du må gå er den lengste og mest smertefulle reisen du kommer til å være med på. Men sammen med smerten kommer også en stor gave fra kjærligheten du føler for ditt barn. Selv om vi som har mistet barn bærer en stor byrde, ga barna våre en stor gave til oss når de dro. Vi sitter igjen med en visdom om livet som få vil få oppleve å sitte med. Når hjertet til barna våre stoppet, mistet vi også en del av oss selv, en del vi aldri får tilbake. Når man mister noe så dyrebart som et barn, ser man alt fra et annet perspektiv og ser livet på en annen måte. Jeg kunne aldri forestilt meg et liv uten Loke Alexander før han døde, min vesle gutt som jeg bare fikk beholde i litt over 7 måneder. Men jeg har ikke noe valg. Det finnes et liv etter dette, selv om jeg aldri hadde trodd det på forhånd. På grunn av det vi har vært igjennom, på grunn av det barna våre lærte oss, vil vi alltid være tilgjengelig for et barn. Vi vil aldri ta et barn for gitt. Vi vil sette pris på et barn på en annen måte enn andre foreldre, fordi vi har fått et barn brutalt revet ut av armene våre. Vi vet hvor skjørt livet er, og hvor viktig det er å ta vare på. Og det er virkelig en gave.

Vi elsket barna våre alt vi kunne når de var her. Ingen kan noensinne ta det ifra oss. En dag vil du finne en vei du kan gå. En dag vil du kunne se tilbake og si at du overlevde døden til ditt eget barn.''

 

Så da reiser jeg meg, opp av asken. Sterkere enn noen gang.

Følg Turkistliv på Instagram med å trykke her!

Lik gjerne Jenta med det blå håret på facebook.

7 måneder og 19 dager

230 dager, 15 timer og 29 minutter

32 uker

5535 timer

223129 minutter

19,927,740 sekunder

63.19% av ett år

Det var lengden på ditt liv fra da du kom til verden den 23.09.2014 klokken 14.10, til du ble koblet fra respiratoren den 12.05.2015 klokken 05.39.

Det er ett år, 5 måneder og 27 dager siden du døde. Savnet over deg er like stort den dag i dag, og noen dager er vanskeligere å håndtere enn andre. Men jeg føler jeg funnet flere strategier å bære sorgen på, å ha deg med meg videre. Trist nok, desto mer tid som går desto vagere blir minnene. Det er rart å tenke på at du i det hele tatt har eksistert for alt virker så usannsynlig. Men, jeg vet du har vært her, for jeg kan enda føle morskjærligheten til deg inne i hjertet mitt. Jeg kommer alltid til å savne deg, du var et helt menneske, et helt barn, min sønn. Og det er du enda. Tenk at du er den som har lært meg mest om alt i livet, du ga meg en visdom jeg ikke kan forklare. Man sier at det å få barn forandrer livet totalt. Det er forsåvidt sant. Men, merkelig nok, det å miste et barn forandrer livet mer på alle mulige måter. Vi sier gjerne at den verste smerten man kan oppleve er å føde et barn, jeg vil si at den verste smerten man kan oppleve er å begrave ett. Selvfølgelig ikke på det fysiske plan, men ingen som ikke har stått der selv kan se for seg den mentale torturen når man står midt i vakumet av ha mistet det mest dyrebare man har. 

Mikkel har fått leve i 7 måneder og 22 dager, altså 236 dager. 6 dager lengre enn Loke fikk leve. Skal jeg virkelig få beholde deg? Du er så magisk og dyrebar, mitt hjerteplaster, min skatt. Jeg skal passe på deg med hud, hår og klør og ikke la deg komme ut av syne. Ingenting skal rive deg vekk fra meg. Det har roet seg litt nå som du har blitt eldre enn Loke ble, men redselen er der enda. Når man har opplevd noe slikt former det deg, det gjør noe med deg. Det setter spor og du blir aldri helt den samme igjen. Å finne deg var det verste, Loke. Å løfte deg opp og innse at du var død. En liten babykropp, helt slapp. Ingen føtter som sprellet og ingen pust. Ikke når jeg pustet inn i deg heller, all luften fløy ut av deg igjen. Det som plager meg mest, og som alltid kommer til å plage meg, er at jeg aldri får et svar. Hva skjedde med deg den natten? Bare sluttet du å puste? Var du syk? Var det noe galt med deg? Ble det gjort noe galt mot deg? Kunne jeg gjort noe annerledes? Hvis jeg bare kom ned litt før? Hvis det bare var jeg som bysset deg i søvn igjen? Hvis bare... 

Lille venn, jeg savner deg slik.

Følg Turkistliv på Instagram med å trykke her!

Lik gjerne Jenta med det blå håret på facebook.

Posttraumatisk vekst

"Alla dessa dagar som kom och gick - inte visste jag att de var livet" - Stig Johansson

Tusen takk Loke Alexander, for den største gaven jeg noensinne kunne fått!

Lokes død vil alltid prege livet mitt, men jeg vil aldri la den definere meg.

Da er dagen her, den 12 Mai. Ett år har gått siden lille Loke Alexander reiste til Himmelen. Tenk hvor forandret livet mitt har blitt på ett år. Når jeg la meg om kvelden den 11 Mai 2015, var jeg en nygift tobarnsmor som akkurat hadde kjøpt meg hus. Jeg hadde alle verdens drømmer om fremtiden - men dette hadde jeg aldri i livet sett for meg. Når slikt skjer er det lett å ta på seg en offermaske, og jeg forstår godt hvorfor. Det er jo grådig urettferdig. Men, jeg tror ikke livet mitt blir bedre hvis jeg føler seg som et offer og går rundt og synes synd på meg selv. Jeg vil ikke at alle skal synes synd i meg, for Loke ga meg en gave og en visdom jeg ikke kunne fått på noen annen måte. Jeg føler meg heldig som fikk bli mamma og beholde Loke den tiden vi hadde han her. Dere tenker kanskje at det er rart at jeg føler meg heldig som har mistet barnet mitt, men det er sannheten. Grunnen til at jeg føler dette store savnet kommer jo av en ting alene - den store kjærligheten og gleden Loke ga meg når han var her. Og all smerte i hele verden er verdt den gleden han har gitt meg. Hvis jeg lar sorgen styre meg, istedet for å styre sorgen, tror jeg at jeg ignorerer den lærdomen Loke har gitt meg og det hadde vært en skam. På dette året har jeg vokst mer som menneske enn alle de andre årene i livet mitt til sammen. Det er enkelt å leve på autopilot og glemme verdien på menneskene rundt oss.

Når noen dør får man seg alltid et spark bak. "Jeg skulle satt mer pris på han når han var her", "Jeg skulle besøkt henne mer" og "Jeg sa ikke ofte nok hvor glad jeg var i han" er vanlige tanker. Noen lærer aldri og får det samme sparket igjen og igjen, men det ønsker ikke jeg. You only need to tell me onceLivet er en gave, og vi må aldri ta noen for gitt. Før vi vet ordet av det er de borte. Når Loke døde angret jeg blant annet på at jeg var gretten når jeg ble vekt om natten, og kunne gjort hva som helst for å oppleve det med han igjen. Det er jo helt vanlig at trøtte foreldre ikke er glade i å bli vekt annenhver time, men nå er det for meg ingenting annet enn en glede. Når Mikkel gråter om natten er jeg ikke lenger som en zombie på autopilot. Jeg føler en enorm lykke fordi jeg har gleden av å amme, kose og trøste en liten babykropp som er helt avhengig av meg. Loke døde, og ga meg på en eller annen merkelig måte mer mening i livet når han dro. Jeg vil aldri kaste fra meg den gaven. Å grave meg et stort hull og sette livet i reverse føler ikke jeg hedrer Loke på noen måte, tvert imot! Jeg vil IKKE la denne opplevelsen hemme livet mitt. Istedet for Posttraumatisk stress, satser jeg på Posttraumatisk vekst.

Selvfølgelig elsker jeg Loke. Selvfølgelig savner jeg han. Og ja, jeg kunne nok gjort hva som helst for å få han tilbake. Han er tross alt barnet mitt. Men, det som har skjedd har skjedd og jeg kan ikke gjøre noe med det. Å la livet stå fast i sorgen føler jeg ikke går noen vei, jeg vil heller hedre minnet hans med å lære av denne opplevelsen istedet for å la den hemme meg. Jeg vil ikke at folk skal se på meg og tenke "stakkars henne" og få uendelig med sympati, jeg ønsker heller at folk skal tenke at jeg er beintøff som kommer styrket ut av dette og å hjelpe andre mennesker i sorg.

Jeg vil oppfordre alle til å tenke over noe i dag. Tenk på alle de menneskene som står deg nærmest.... Hvis de døde imorgen, er det noe du hadde angret på? Fortell dem det, man vet aldri. Imorgen kan være for sent.

Helt til slutt vil jeg dele dette kjente verket med dere;

De nære ting

"Ditt sinn monne flyve så vide omkring,

det er som du glemmer de nære ting,

det er som du aldri en time har fred,

du lengter bestandig ett annet sted.

 

Gå inn i din stue, hvor liten den er,

så rommer den noe ditt hjerte har kjær.

På ropet i skogen skal ingen få svar,

finn veien tilbake til det du har.

 

Du syns dine dager er usle og grå.

Hva er det du søker, hva venter du på?

Når aldri du unner deg rast eller ro,

kan ingen ting vokse og intet gro.

 

Den lykken du søker bak blående fjell,

kan hende du alltid har eiet den selv.

Du skal ikke jage i hvileløs ring,

men lær deg å elske de nære ting."

- Arne Paasche Aasen -

 

Følg Turkistliv på Instagram med å trykke her!

Lik gjerne Jenta med det blå håret på facebook.

#mamma #englemamma #mammablogg #krybbedød #sorg #savn #etbarnforlite #død

11 Mai 2015 - fra nå og til evigheten

Jeg åpner øynene.

Alt er svart.

I distansen ser jeg et svakt lys,

i distansen.

Jeg tar hendene opp foran ansiktet,

lyset blender meg.

Plutselig hører jeg musikk.

Rolig musikk som gir meg ro i sjelen.

Hendene mine faller ned fra ansiktet

og jeg ser noen hvite streker strekke seg mot meg i distansen.

Musikken danser mot meg.

Som en

magnet

blir jeg trekt mot det hvite lyset i bakgrunnen.

Øynene mine går ned i bakken,

og jeg ser føttene mine.

Jeg er barbeint,

blå neglelakk.

Det er vanskelig å vite akkurat hva jeg står på,

men det er kaldt

og luften er tung.

Føttene mine begynner å gå mot lyset,

og for hvert skritt blir den lyse sirkelen større,

luften blir friere,

musikken høyere

og det blir varmere.

Jeg går

og går

og går

og går.

Plutselig legger jeg merke til

at i lyset sitter en liten skikkelse alene på bakken.

Skikkelsen gir meg en følelse av håp og glede,

og jeg får en trang til å springe mot den.

Jeg kommer nærmere og nærmere.

Så ser jeg det -

det er en liten babygutt som sitter på bakken.

Spreller med armene

og strekker dem mot meg.

Smiler og ler med en trillende latter.

Det er Loke Alexander.

''Endelig!'', sier jeg

før jeg tar han opp i armene mine.

Plutselig forsvinner vi.

Jeg åpner øynene,

ligger i senga mi.

Ved siden av meg ligger en liten gutt på litt over 7 måneder.

Loke Alexander.

Glad og lys våken.

Jeg tar opp mobilen,

ser på klokka.

Datoen er 11 Mai 2015, klokken er 7.

Tidlig start på dagen,

igjen.

Jeg er lykkelig og uvitende.

Jeg har ingen anelse om hva det vil si å ha et dødt barn.

Jeg er nygift, tobarnsmor, akkurat flyttet inn i en ny bolig.

Alle verdens drømmer flyr i meg, og jeg har hele livet mitt foran meg.

Og slik blir det,

for alltid.

Dagen tar aldri slutt,

og kvelden kommer aldri.

Ingen Loke som vinker god natt til meg for siste gang.

Ingen mørke tepper som legger seg over tilværelsen.

Ingen døde barn.

Ingen 12 Mai,

for 12 Mai kommer aldri.

Det er 11 Mai 2015,

fra nå og til evigheten.

 

Følg Turkistliv på Instagram med å trykke her!

Lik gjerne Jenta med det blå håret på facebook.

#mamma #englemamma #mammablogg #krybbedød #sorg #savn #etbarnforlite #død

Kjære nyrammede foreldre

Jeg kommer til deg, ikke som en psykolog med mastergrad som hevder at min utdanning eller år med erfaring kan hjelpe deg på veien. Jeg kommer ikke til deg som en nabo som sier at han forstår fordi han mistet sin mor for 5 år siden. Jeg vil ikke trøste deg med at alt skjer for en grunn, for at du har mistet et barn er helt meningsløst. Jeg vil ikke trøste deg med at du heldigvis kan få flere barn, for jeg vet at et barn kan ikke erstatte et annet. Jeg kommer til deg som en englemamma. Jeg kommer til deg som en mor som har holdt sin døde sønn i armene sine, som en mamma som har båret kisten til sitt eget barn til sitt siste hvilested. Du står nå midt i ditt verste mareritt, og jeg vil gjerne kunne komme med de ordene og rådene jeg skulle ønske noen hadde gitt meg. Når jeg skriver dette er det snart ett år siden min sønn døde, men savnet er fortsatt like stort om ikke større, og den 12.Mai.2015 kommer alltid til å være brent fast i netthinna mi. Jeg skulle ønske jeg kunne si til deg at det er sant det alle sier, at tiden leger alle sår. Men jeg vil heller være helt ærlig med deg og si det slik som det er, tiden leger ikke såret etter ett dødt barn. Men, selv om sorgen ikke forsvinner, blir den lettere å bære. Med tiden finner man forskjellige strategier for å håndtere sorgen.

Så, kjære nyrammede foreldre. Velkommen til ditt livs største mareritt! Dette kommer trolig til å være det vanskeligste du noen gang går igjennom. Du kommer til å lure på hvordan et menneske kan overleve en slik smerte, men du vil bevise at det er mulig å finne en slik styrke inne i seg selv. Du hadde den styrken når hjertet til barnet ditt stoppet, og ditt fortsatte å dunke. Øynene dine vil være våte av tårer, armene dine vil føles tomme, hjertet ditt vil ha et stort hull og du må kjempe for å overleve. For resten av livet. Du vil aldri finne ordene som kan beskrive hvor vondt det føles.

Men husk grunnen til at du føler denne ubeskrivelige smerten. Sorgen kommer fra den store kjærligheten du hadde, og enda har, for ditt barn.

Menneskene rundt deg kan både tro at de forstår, og si at de forstår. Men med mindre de også har mistet et barn, vil de aldri forstå. Og det skal både du og de være glade for. Mange kommer til å si ord som er ment for å hjelpe, som er lite gjennomtenkte og egentlig gjør sorgen verre. Ta imot det som er godt å høre, ignorer det som er vondt. Du kommer også til å finne ut hvem som virkelig er der for deg, og du kommer til å møte mennesker som forstår uten at du sier et ord. År etter år kommer du til å høre de samme rådene, og du kommer til å bli lei. Alle vil prøve å fortelle deg hvordan det er best for deg å håndtere sorgen, men hør heller på deg selv. Det er bare godt ment, og de vil bare så gjerne ''reparere'' deg. Problemet er at dette ikke går an å reparere. Det eneste som kan reparere smerten din er at du får barnet ditt tilbake i armene dine, og uansett hvor mye både jeg og du ønsker det, vet vi begge at det er helt umulig.

Etter hvert vil du lære deg strategier som kan hjelpe deg å bære smerten, og jeg vil gjerne hjelpe deg på veien med min historie. Noen dager vil smerten knuse deg, andre dager vil du tenke tilbake på barnet og være takknemlig for tiden du fikk. Uansett, du kommer til å lære deg å bære sorgen. Det kommer ikke til å knuse deg og ødelegge livet ditt. Ikke helt.

Selv om det nå ikke føles slik, er det håp. Og håpet vil løfte deg opp og lyse vei for deg i det mørket du står i. Selv om mørket føles altoppslukende, vit at lyset er der. Vit at du ikke er alene, alle vi som har overlevd dette helvete står ved siden av deg. Du ser oss kanskje ikke, men vi er der med deg i hjertet ditt. Akkurat slik som barnet ditt fortsatt er med deg i hjertet ditt.

Husk at ingen andre kan redde deg enn deg selv, du må selv gå stegene og selv bane vei. Men, du har god hjelp ved din side. Det er du som bestemmer om du overlever dette, og hvordan du vil overleve dette. Det er du som må finne ut hvordan du skal komme deg gjennom endeløse dager og søvnløse netter, jeg kan ikke gjøre det for deg. Du, og bare du, kan finne ut hva som gjør livet levbart igjen. Ingen andre kan gjøre dette for deg.

Du kommer til å høre snakk om å ''gå videre'' og å ''komme over det'', som om sorgen din er datomerket med siste forbruksdag. Som om du bare kan legge smerten din i et skap og glemme den. Smil til de som sier dette, og tenk på hvor heldige de har vært som aldri har levd i det marerittet du står midt i.

Å miste et barn er som å miste en del av deg selv. Det er som å miste fremtiden sin, å miste sjelen sin, det er som om noen river ut hjertet ditt, hiver det på bakken og tramper det flatt. Det strider imot naturen og det tar lang, lang tid før du finner deg selv igjen. Der vil alltid være ett hull i hjertet ditt, like stort som barnet du mistet. Barnet ditt er helt uerstattelig, og ingenting vil fylle tomrommet. Men, hjertet ditt vil vokse seg større og vakrere, rundt tomrommet som barnet ditt la igjen. Kjærligheten og smerten du bærer for ditt barn vil være vevd inn i deg. Barnet ditt vil fungere som drivstoff, og få deg til å gjøre ting du aldri hadde drømt at du kunne gjøre. Du vil finne en måte å leve for barnet ditt, slik som jeg gjør med å skrive dette til deg. Det kommer til å bli vakkert, men også vanskelig.

Kjære nyrammende foreldre. Veien du må gå er den lengste og mest smertefulle reisen du kommer til å være med på. Men sammen med smerten kommer også en stor gave fra kjærligheten du føler for ditt barn. Selv om vi som har mistet barn bærer en stor byrde, ga barna våre en stor gave til oss når de dro. Vi sitter igjen med en visdom om livet som få vil få oppleve å sitte med. Når hjertet til barna våre stoppet, mistet vi også en del av oss selv, en del vi aldri får tilbake. Når man mister noe så dyrebart som et barn, ser man alt fra et annet perspektiv og ser livet på en annen måte. Jeg kunne aldri forestilt meg et liv uten Loke Alexander før han døde, min vesle gutt som jeg bare fikk beholde i litt over 7 måneder. Men jeg har ikke noe valg. Det finnes et liv etter dette, selv om jeg aldri hadde trodd det på forhånd. På grunn av det vi har vært igjennom, på grunn av det barna våre lærte oss, vil vi alltid være tilgjengelig for et barn. Vi vil aldri ta et barn for gitt. Vi vil sette pris på et barn på en annen måte enn andre foreldre, fordi vi har fått et barn brutalt revet ut av armene våre. Vi vet hvor skjørt livet er, og hvor viktig det er å ta vare på. Og det er virkelig en gave.

Vi elsket barna våre alt vi kunne når de var her. Ingen kan noensinne ta det ifra oss. En dag vil du finne en vei du kan gå. En dag vil du kunne se tilbake og si at du overlevde døden til ditt eget barn.

Følg Turkistliv på Instagram med å trykke her!

Lik gjerne Jenta med det blå håret på facebook.

Ideen til dette innlegget har jeg hentet på en Engelsk blogg som heter ''Still Standing''. Selv om innleggene er helt ulike ordmessig, ble jeg inspirert av dette innlegget og anbefaler alle å lese det. Og alle andre innleggene der inne for den slags skyld, utrolig mye bra!

#mamma #englemamma #mammablogg #krybbedød #sorg #savn #etbarnforlite  #død

Påskestemning på graven

Da har lillebror fått litt påskestemning på graven sin. Tenk, snart blir han storebror. Det tror jeg han synes er veldig koselig.









Følg Turkistliv på Instagram med å trykke her!

Lik gjerne Jenta med det blå håret på facebook.

#englemamma #krybbedød #gravstein #sorg #savn #død #krybbedød #mamma #mammablogg #engel #etbarnforlite #påske #påskestemning #påskepynt

Hysteri over sprinkelbeskyttere?

Det stemmer at sprinkelbeskyttere kan øke risikoen for krybbedød, men kvelning er ikke krybbedød. Blant annet Klikk og Tv2 har gått ut og sagt at sprinkelbeskyttere har vært en årsak i flere krybbedødstilfeller. Dette synes jeg er meget misvisende, ikke fordi det er feil at det øker risikoen, men fordi krybbedød bare stilles som diagnose når ingen dødsårsak blir funnet. Når sprinkelbeskyttere er årsak til dødsfallet, er det ikke krybbedød det er snakk om, men for eksempel kvelning som følge av ulykke. Diagnosen krybbedød blir gitt når man ikke finner noen årsak til dødsfallet selv ved en grundig obduksjon. Det skjer dessverre at barn blir kvalt av sengekanter, og det er helt forferdelig. Men det er ikke det samme som krybbedød. Sengekanter er også meget uheldig da det både gir kvelningsfare og økt risko for krybbedød. Det er derimot ikke vist at sprinkelbeskyttere forebygger skader. Et barn har ikke selv styrke til å for eksempel knekke en fot ved å sette fast beina i sprinklene, som mange frykter. 

Et barn som dør av krybbedød, har ikke blitt kvalt. Nå har jeg aldri sett noen kvalt før, men Loke Alexander så ut som ei dukke når jeg fant han, og man så helt tydelig at han ikke hadde hatt det vondt. Det er enda et mysterium hva krybbedød egentlig er, og det eneste vi vet er hva som kan øke risikoen. Jeg anbefaler alle å bruke LUB som kilde, og her kan du lese hva de har skrevet angående dette temaet.

Illustrasjon av baby som sover i sprinkelseng, fra "Trygt sovemiljø"-brosjyren

Bildet er hentet fra LUBs nettsider, og viser hvordan et barns sovemiljø burde være. Så lite som mulig i sengen, til nød en liten bamse.

Grunnen til at risikoen for krybbedød øker når man bruker sengebeskytter, er faren for CO2 opphopning. Det anbefales å ha så lite dilldall som bamser og slikt i sengen. Jeg visste helt ærlig lite om risikofaktorene for krybbedød før Loke Alexander døde. Jeg viste at jeg ikke skulle legge babyer på magen, at de ikke skulle bruke pute og at man ikke skulle legge et teppe foran vognen, men der stoppet det egentlig. Loke Alexander hadde sprinkelbeskytter hele det korte livet sitt, for jeg visste ikke at det økte risikoen for krybbedød. Kanskje hadde Loke vært i live om vi ikke hadde brukt det? Det er mange spørsmål vi ikke får svar på. Jeg trodde at barnet mitt var trygt så lenge jeg ikke la han på magen og han ikke hadde pute, og han var jo tross alt nesten 8 måneder gammel. De fleste babyer tåler fint å bli utsatt for ''risikofaktorer'' som mageleie og sprinkelbeskyttere, men det er umulig å vite på forhånd hvilke barn som er sårbare.

Helt til slutt vil jeg sende en beskjed til alle de som kaller denne forskningen for hysteri. Det er muligens hysteri å unngå noe som øker risikoen for spedbarnsdød for de som aldri har opplevd noe slikt, men jeg kjenner jeg blir lei meg av at så mange sier dette er tullball og hysteri. Landsforeningen Uventet Barnedød samler inn penger og jobber med forskning for å forebygge krybbedød. Alle får velge selv om de vil følge anbefalingene, men jeg synes faktisk det er -RESPEKTLØST- ovenfor de som gjør dette viktige arbeidet å kalle informasjonen de går ut med for hysteri. Jeg vet at min sønn er død  og at han hadde en sprinkelbeskytter rundt sengen. Synes du det er hysterisk av meg å fjerne den fra sengen til det nye barnet kommer i Mars? Det er mange kommentarer av typen: ''Hjelpe meg for et hysteri! Datteren min hadde både pute, bamse, sprinkelbeskytter og sov på magen, og hun lever enda!!''. Det er fristende å svare med: ''Så fint at du var heldig. Min sønn er død!'', men jeg har klart å holde meg inntil videre. Så at noen kommenterte at det var så få barn som døde i krybbedød nå at dette bare ble finpussing på forskningen. Er min sønns død finpussing på forskningen? Omtrent 10 barn dør årlig av krybbedød. Bak dette tallet er det ikke bare statistikker, men mennesker, historier, erfaringer, søsken, foreldre... Vi ser bare tallene, og glemmer at det er snakk om en familie med en historie. En familie som mangler et barn.

Jeg vil råde alle til å følge anbefalingene til Landsforeningen Uventet Barnedød. 10 barn i året er 10 barn for mye. Alt jeg ønsker er ett år med 0 krybbedødstilfeller, men det kan man nok se langt etter. Dere velger selv om dere vil følge anbefalingene, men vær så snill, ikke vær så respektløs at du kaller foreldre som følger anbefalingene hysteriske og døde barn for finpussing på forskningen.

Følg Turkistliv på Instagram med å trykke her!

Lik gjerne Jenta med det blå håret på facebook.

#englemamma #mammablogg #mamma #krybbedød #årsak #død #sorg #savn #lub #mageleie #risiko #sprinkelbeskytter #babynest #hysteri #forskning

Årets mest leste på Kvinneguiden!

Blir vel mer riktig å si fjorårets, men kommentaren min for Kvinneguiden ble den mest leste kommentaren i 2015. Noe å være stolt over!

Trykk her for å lese de 10 mest leste kommentarene for 2015 på Kvinneguiden.

«Sovende, uten forklaring, helt frisk, mett og velstelt. Så var han borte»

Følg Turkistliv på Instagram med å trykke her!

Lik gjerne Jenta med det blå håret på facebook.

#kvinneguiden #spalte #spaltist #kommentar #artikkel #skrivekonkurranse #finalist #englemamma #mamma #mammablogg #krybbedød #sorg #savn

Se og Hør (igjen)

Det ser ut som om alle har lagt merke til det allerede, men Se og Hør har iallefall laget en fin nettreportasje om oss. Jeg la faktisk ikke merke til at den var ute før den hadde vært på nett en stund selv, men det var veldig koselig å se. Det er omtrent det samme som har kommet på trykk tidligere, bare med nyheten om graviditeten min. Kom veldig ut av det blå hele greiene, og han vi har vært i kontakt med sa at vi fortjente litt ekstra omtanke alle 3 denne julen. Synes det var en veldig flott tanke og det er koselig å kunne dele historien igjen, og spre nyheten om graviditeten enda litt lengre. Det er jo gunstig for meg med tanke på barneboken å spre ordet så mye som mulig i tillegg.

Trykk her for å lese nettreportasjen.

Magen min i uke 23+1, det vil si, en god stund siden.

Benytter samtidig anledningen til å ønske alle mine lesere en god jul.

Følg Turkistliv på Instagram med å trykke her!

Lik gjerne Jenta med det blå håret på facebook.

#englemamma #mamma #mammablogg #seher #seoghør #tap #sorg #død #krybbedød #media #gravid #graviditet #godjul

Julestemning på graven

Vi har pyntet til Loke Alexander på graven, og han har også fått sitt eget lille juletre. Idag var vi oppe og la fra oss en liten svart stein som stod ''Min Prins'' på og tente flere lys. Når vi gikk var det 7 lys og et juletre som lyste. Det gjør meg godt å ha en grav å stelle på. Får litt panikk hvis det ikke er mange lys som brenner, eller at det ikke ser ''fint nok'' ut. Vil så gjerne vise til verden hvor høyt han er savnet og elsket. Torbjørn på den andre synes det er litt for tungt å være på graven, og vil helst tenne lysene og gå så fort som mulig, men det kommer seg. Vi er alle forskjellige, og jeg forstår den siden også. Det hele blir så virkelig og brutalt når man ser navnet og bildet på steinen.







Lillebror har fått en egen mini-snøkule på juletreet sitt <3 Debora skal få en litt større versjon i en av kalendergavene sine.

Et nydelig mosehjerte jeg kjøpte til Loke Alexander med en liten engel på midten <3





En liten julefamilie. Debora mener på at det er Torbjørn, Debora og lillebror som er på figuren.



I mørket <3

Følg Turkistliv på Instagram med å trykke her!

Lik gjerne Jenta med det blå håret på facebook.

#englemamma #krybbedød #gravstein #sorg #savn #død #krybbedød #mamma #mammablogg #engel #gravlykt #etbarnforlite #jul #julepynt #juletre

Å lære seg å leve med sorgen

I helgen som var, har jeg vært på en seminarhelg i Oslo for foreldre som har mistet et barn i løpet av de to siste årene. Denne muligheten fikk vi igjennom den fantastiske organisasjonen Landsforeningen Uventet Barnedød. LUB driver med sorgstøttearbeid for foreldre og pårørende som har mistet et barn, forskning for å få nedgang i barnedødelighet, spredning av kunnskap, forebygging og å skape et fellesskap for rammede. Hvis du har fått barn iløpet av de 16 siste årene, er det store sjanser for at du har fått en body med teksten ''denne siden opp'' på sykehuset. Det høres kanskje utrolig ut, men denne kampanjen har bidratt til å halvere krybdødsfallene! Dette er det LUB som står bak.

Seminaret foregikk på Soria Moria Hotell i flotte omgivelser på Holmenkollen. Nydelig hotell, flotte rom, kjempegod mat og foredragene og møtet med andre som har mistet et lite barn var givende. 73 møtte opp på dette seminaret for nylig rammene foreldre, og det var også flere på venteliste. Det sier litt om at det dessverre er flere som mister barn enn det vi tenker oss.

Vi fikk møte mange andre foreldre som har mistet et lite barn iløpet av de siste to årene. Det var godt og vondt samtidig å høre alle de forskjellige historiene. Vi fikk høre erfaringer fra andre som hadde kommet lengre i sorgprosessen om hvordan man kan ta livet tilbake og hva som kan hjelpe i sorgen, om små barn og sorg og hvordan møte barn som har mistet et søsken, om parforhold og sorgens innvirkning på samlivet, forskjellige selvhjelpmetoder mot grubling og bekymring, og om ny graviditet etter å ha mistet et barn. Det som gjorde mest inntrykk var minnestunden hvor vi tente lys og hadde musikk for barna. Alt ble så virkelig.

Jeg vil gi en stor takk til Landsforeningen Uventet Barnedød som jobber for en slik flott sak og som ga oss og mange andre foreldre mulighet til en fin og trist helg. Jeg vil oppfordre alle jeg kjenner til å støtte arbeidet deres slik at mange flere foreldre i fremtiden skal kunne få det samme gode tilbudet som vi fikk, og for at denne foreningen skal fortsette med det flotte arbeidet de gjør. Deretter vil jeg takke alle de andre flotte foreldrene jeg møtte denne helgen, det er godt å snakke med noen som har gått i samme sko som oss. Kanskje i en annen størrelse siden alle sørger forskjellig, men fortsatt, med samme sko. Jeg er evig takknemlig.

Hver eneste dag dør et lite barn i Norge. Foreldre som rammes opplever sitt verste mareritt. Landsforeningen uventet barnedød (LUB) er til stede for familiene med tilbud om sorgstøtte og hjelp. Med fortsatt forskning og tiltak for å forebygge dødfødsler og krybbedød, vil flere barn få oppleve sin første bursdag. (Landsforeningen Uventet Barnedød, hentet 18.11.2015)

 



Noen bilder tatt i Oslo Sentrum før vi dro til hotellet. Vi spiste også på Peppes Pizza.



Noen bilder av den nydelige utsikten fra hotellet.





Bilde av Loke Alexander under minnestunden.

Jeg droodlet visst litt på seminarheftet mitt...

Lik gjerne Jenta med det blå håret på facebook.

#englemamma #mamma #mammablogg #død #krybbedød #sorg #savn #etbarnforlite #lub #sorgstøtte #seinar #oslo #soriamoria #holmenkollen #hotell

Positivt sørgende?

Det finnes faktisk underlig mange mennesker som tror at positiv tenking og takknemlighet er nøkkelen til alt i livet. Før Loke Alexander døde, trodde jeg faktisk på dette selv (slå meg i hodet med et balltre). Kanskje positiv tenking og takknemlighet kan hjelpe i noen tilfeller, men når det gjelder de store tingene i livet har det ingen innvirkning.

Selvfølgelig er det viktig å være takknemlig for alt man har i livet, og å tenke positive tanker. Men i mange omstendigheter, føles det helt umulig. For eksempel i vårt tilfelle, når man mister et barn. Jeg er IKKE takknemlig for at Loke Alexander døde. Jeg er takknemlig for at han kom til oss, og for at han var her i litt over 7 måneder. Men aldri, aldri, vil jeg være takknemlig for at han døde. Kanskje det kan fungere i noen tilfeller der det skjer småting i livet som ikke er permanente, men alle de mest positive tanker i hele verden kan ikke forandre faktumet at sønnen min er død. Takknemlighet kan ikke fylle tomrommet i hjertet mitt, positive tanker kan ikke fylle de tomme armene mine, og heller ikke bringe de døde tilbake til live.

Positivitet og takknemlighet er en kjempebra egenskap, ikke missforstå meg - men det hjelper ikke når et barn dør. Det eneste som kan hviske vekk smerten min er å bringe Loke Alexander tilbake fra de døde.

'Dramatic love' vintage abstract background.
Licensed from: pashabo / yayimages.com

Å fortelle meg at jeg skal fokusere på det positive gir ikke mening. Det finnes ikke noe positivt i at sønnen min døde. Jeg er takknemlig for det jeg har - men også lei meg for barnet jeg mistet. Jeg er ikke bare en av delene. Sorgen og gleden går hånd i hånd. Det at jeg sørger betyr ikke at jeg er utakknemlig, jeg vil heller si at sorgen kommer av en takknemlighet ovenfor noe som jeg har hatt som ble revet så brått ifra meg.

Idag håper jeg at alle som har barn er takknemlige for at middagsbordet er så fullt som det skal være - for det er virkelig den største velsignelsen man kan få. Husk på alle foreldrene som har en tom stol med bordet. Tenk på hvor vanskelig hverdagen er for dem som mangler ett barn eller flere på jorden, og vær takknemlig for at du er så heldig at du har hvert eneste ett her med deg. For alle er dessverre ikke like heldige.

Med første øyekast kan jeg kanskje virke utakknemlig - men jeg tror ikke noen kan være like takknemlige over noe som de som har opplevd et vondt tap. Se igjen. Takknemligheten min gå dypere enn man skulle tro, for jeg vet hvor fort et barn kan bli revet ifra meg. Jeg vet hvordan det føles når noen river barnet mitt brutalt ut av armene mine og jeg aldri får se det igjen. Jeg tar aldri noe for gitt lenger, for jeg vet at det kan bli borte med et knips. Så vær så snill, ikke be meg om å være takknemlig for det jeg har når jeg deler mine sorger. Jeg er ikke lei meg fordi jeg velger å se på verden med negative øyne. Jeg er lei meg fordi babyen min er død.

Ikke tro at jeg er utakknemlig fordi jeg er lei meg, og ikke tenk at jeg ikke sørger lenger bare fordi jeg kan tenke positivt. Istedet for å tro at du forstår hva jeg føler, spør meg. Spør meg om de tomme armene mine, og jeg vil takknemlig og positivt fortelle deg om den nydelige gutten som skulle fylle dem. Spør meg om gutten som lærte meg å holde hodet over vann. Spør meg om han som lærte meg at kjærligheten er større enn døden, spør meg om han som lærte meg at jeg kan overleve det umulige. Spør meg om min største velsignelse og min største sorg - spør meg om min sønn.

Husk han like godt som du husker meg. Inviter han også, når du inviterer meg. Jeg ønsker at du husker at han levde. Del hans historie, hans kjærlighet, hans minne, hans liv. Hvis du vil lette hjertet mitt mer - si navnet hans høyt. Ofte. Uten å nøle.

Lik gjerne Jenta med det blå håret på facebook.

#englemamma #mamma #mammablogg #død #krybbedød #sorg #savn #etbarnforlite #positivitet #takknemlighet #hemmeligheten #thesecret

Tenn et lys idag!

En baby i en kiste, en liten engel i Himmelen. Jeg overlevde døden til mitt eget barn.

Å miste et barn er ikke en hendelse, men en lang reise som varer til den dagen man møtes igjen. 15 Oktober er en internasjonal minnedag for barn som døde tidlig i livet. Idag tenner vi en bølge av lys for barna vi mistet. Tenn et lys klokken 7 ikveld. Det er fint å huske alle de tause tsunamiene som ikke får store nyhetsoppslag, men som er like lammende for enkeltfamilier. Vi husker alle barna som ble født stille, de som vi bar men aldri fikk bli kjent med. De som vi holdt, som vi ikke fikk ta med hjem. Barna som ble med hjem, men som ikke fikk bli...

Ikveld tenner jeg et lys for lille Loke Alexander som ikke fikk bli 8 måneder gammel. Men, jeg tenner ikke bare lys for han. Jeg tenner lys for alle barna som ikke fikk leve til de ble store. Jeg tenner et lys for alle familier i sorg. Jeg tenner et lys for håp om en fremtid etter det utenkelige. Det skjer oftere en man tror, at et lite barn dør. Sammen med tusenvis av andre mennesker hjelper jeg til å tenne en bølge av lys som går jorden rundt klokken 19.00 ikveld. Bli med du også!

Årlig dør det omtrent 400 barn tidlig i livet i Norge. Dette er 400 familier i sorg, i sjokk, familier som vi glemmer. Vår familie er en av disse 400 familiene. Loke Alexanders død var ingen internasjonal katastrofe som rammet hele verden. Vi fikk ingen akutt hjelp, ingen psykologer på døren, ingen spesielle støtteordninger... Men likevel, var dette like fult verdens undergang for oss. For oss som sitter igjen, føles det som en katastrofe i like stor grad som katastrofer som rammer flere. Som om hele verden har rast sammen, selv om verden går videre uten å blunke over Loke Alexanders død. Det er utrolig bra at alle står klare når større katastrofer skjer, men jeg savner det samme når en singeltsunami rammer en familie.

I Møre og Romsdal er det ingen sorggrupper eller annen støtte for oss som mister et barn. Vi må klare oss selv. For ikke så lenge ble det omtalt i avisen at foreldre som har mistet barn kan risikere avslag på psykologhjelp. Sauebonder derimot, får tilbud om psykologhjelp etter ulveangrep. Noen uker etter at Loke Alexander døde ringte Landsforeningen Uventet Barnedød meg. I November skal vi på en saminarhelg for etterlatte foreldre med omtrent 50 andre foreldre som har mistet et barn de to siste årene. Slike tilbud som dette, betyr mye for oss etterlatte. Foreningen jobber med nødvendig sorgstøttearbeid for å få oss foreldre tilbake til hverdagen med håp, og forskning for å forebygge barnedød. 

Støtt årets Tenn et lys-aksjon! Send sms LYS til 2490 og gi 100,- kr til LUBs landsomfattende sorgstøttearbeid. På den måten hjelper du til å gi foreldre som oss de samme tilbudene som vi så sårt trenger.

 

Vi er mange som må gjennom det - du er ikke alene om å miste en fremtid med barnet ditt.

Trykk her for å lese mer om arbeidet til Landsforeningen Uventet Barnedød.

Lik gjerne Jenta med det blå håret på facebook.

#englemamma #krybbedød #mamma #mammablogg #etbarnforlite #død #sorg #savn #LUB #tennetlys #tennetlys15okt #sorgstøtte

Å publisere bilder av døde barn?

Jeg har ingen planer om å ta for meg bilder av de døde flyktningbarna, for det er en helt annen sak. For noen dager siden ble denne spalten publisert på Side2. Den handler om Natalie og Brian som mistet datteren sin allerede i mors liv, og selv valgte å publisere bilder av henne for å vise henne frem til verden. De har fått mange reaksjoner - noen sier at det er ekkelt og unødvendig. Og jeg blir rystet over at noen kan være så ufølsomme at de kommer med slike kommentarer med tanke på situasjonen de er i, på grunn av at de valgte å dele bilder av ei nydelig nyfødt lita jente med navnet Eleanor Josephine.

Natalie skriver følgende på en status i sin Facebookprofil: «Det er mange venner av meg og Brian som enten akkurat har fått barn, er gravide, eller som ønsker seg barn i fremtiden. Dette er min bønn til dere: Det vil være flere ganger at barnet vil skrive og gråte hver gang du prøver å legge barnet fra deg. Eller at barnet vil gråte selv om det er i armene dine, og du har gjort alt tenkelig for å få barnet til å stoppe. Det vil bli søvnløse netter, flere bleier i minuttet, gulp i håret, tiss på klærne, bæsj på hendene, og igjen - så mye skriking fra barnet at du blir så frustrert at du begynner å gråte selv. Hver gang dette skjer, hver gang du føler at du er så lei at du ønsker å løpe vekk, husk min historie.»

Kjære dere som ikke takler å se bilder av døde barn, ikke gjør det. Og det siste dere burde gjøre er å spre oppgulp om hvor ekkelt det er å dele slike bilder. Disse barna er like velskapte, og like elsket som dine barn. Hvis dere ikke kan komme med støttende ord, så ikke si noe. Ikke si at dere ALDRI ville gjort noe lignende i samme situasjon, for det vet dere ikke. Jeg vet heller ikke hva jeg ville gjort, for jeg har aldri født et barn stille inn i verden.

Disse foreldrene har faktisk ikke andre bilder å dele av jenta si der hun er levende. Jeg er såpass heldig at jeg har mange bilder av Loke Alexander i live å vise frem, derfor står jeg ikke i samme situasjon. Natalie og Brian er like stolte av sitt barn som vi er av våre barn, de vil vise frem jenta si. Vise hvor fin hun er. De deler ikke bildene for å vekke avsky, de deler det rett og slett fordi de er stolte over barnet sitt. Er det rart?

Dere som sier at hun er oppmerksomhetssyk fordi hun deler disse bildene... Nei, bare gi dere. Uansett om det hadde vært det som hadde vært hensikten, er det faktisk lov å ønske omtanke og støtte når man går igjennom traumen det er å miste et barn. Ikke kom og si at verden går feil vei og at vi tidligere aldri ville funnet på å dele bilder av døde mennesker. Før var det en tradisjon å ta såkalte ''post mortem'' bilder, som gjerne var et bilde av hele familien samlet med den avdøde. Og ikke argumenter for at dette ofte var det eneste bildet man hadde av den avdøde - for det er jo det i tilfeller med dødfødsler også.

En dødfødsel blir ofte sett på som en usynlig sorg. Det er bare mor og far som har fått en skikkelig relasjon til barnet, og derfor er det så vanskelig for omverden å forstå. Men det er jo like vondt å miste et barn uansett om det skjer før fødsel, under fødsel eller etter fødsel. Mange beskriver at dette er en sorg de ikke får delt med noen andre. Verdien av et liv avhenger ikke på hvor langt livet er.

Jeg legger ved et bilde av gravsteinen til Loke Alexander, for det er nok ubehagelig å se det også selv om det ikke viser et dødt barn.

Man kan diskutere om det er etisk riktig å publisere bilder av et dødt barn, på grunn av at barnet ikke har gitt samtykke. Men det blir igjen, en helt annen diskusjon. Levende nyfødte barn kan heller ikke samtykke, og det er i teorien like lite riktig å publisere nyfødtbilder med tanke på det argumentet. Diskusjonen om det er riktig å eksponere barn på sosiale medier - er en helt annen diskusjon. Det blir like feil eller riktig uavhengig om barnet er levende eller dødt, for samtykke kan ikke barnet gi uansett.

En ting som forundret meg var at det ikke er like mange som reagerer på å se bilder av døde barn fra Afrika eller Asia. Er det fordi det ikke blir like nært? At det ikke kan skje oss selv? Når det poppet ut noen bilder fra Utøya ble det skrik over hele Norge. Dette er en helt annen situasjon siden det er publisert av medier og ikke foreldrene selv, men det sier litt om våre holdninger til å dele det utenkelige.

Jeg forstår det er ubehagelig å se sannheten i øynene. Jeg forstår det er ekkelt at barn kan dø. Før jeg mistet Loke Alexander kom det et kaldt gufs nedover ryggen min når jeg så slike bilder, for det ble så virkelig. Tenk, tenk at barn kan dø. Jeg synes disse barna er like søte og flotte som alle andre barn, selv om det selvfølgelig er uendelig trist at de har gått videre. Men det er ikke opp til noen å komme med en pekefinger bare fordi vi synes virkeligheten er forferdelig. Det er uansett 500 ganger verre for de som lever i realiteten av å miste et barn, enn det er for oss å se noen bilder. Vi har bare godt av å få  virkeligheten slengt opp i ansiktet. Vi trenger en oppvekker.

Det er faktisk bare slik livet er. Av og til dør barn, og vi har bare godt av å høre om det. Når et barn dør, blir vi som foreldre rådet til å være åpne om sorgen. Når Loke Alexander døde kom de inn med et kamera og jeg har nok hundrevis av bilder av han etter at han fikk englevingene sine. Men jeg har så mange bilder av han i live - at jeg ikke har streifet tanken på å dele disse med dere. Men, hadde han kommet stille til verden -tror- jeg at jeg hadde gjort det for å vise frem hvor fin han er, men jeg kan aldri vite.

Vi skriker for å unngå å se det utenkelige, fordi vi ikke vil se sannheten i øynene, vi blir redde for at våre egne barn skal dø. Og vet du hva - det kan skje. Jeg tror det er viktig å vite det, for det setter livet i perspektiv. Denne moren hadde akkurat født et barn. Brystspreng, renselse, barnerommet klart... Byssing og amming blir brått byttet ut med planlegging av begravelse og bunnløs sorg.

Synes du døde barn er ekle, eller tenker du slik som meg? At barna er like nydelige, og at det er en selvfølge at foreldrene er så stolte at de vil vise frem barna sine?

Lik gjerne Jenta med det blå håret på facebook.

#englemamma #mamma #mammablogg #krybbedød #etbarnforlite #dødfødsel #sorg #savn #død #grav #gravstein #engel #bilder #eksponering

En bursdag uten barn...

Idag er som de fleste vet siste frist til å gi Loke en bursdagsgave til Redd Barna. Vi har til sammen samlet inn over 12.000 kroner, og det er egentlig helt utrolig. Men, hvis du ikke har gitt noe, og har lyst å gi er det ikke noe i veien for det selv om målet er nådd. Litt for oss, kan betyr mye for mange.

Idag er det ett år siden jeg for andre gang fikk se definisjonen på ekte lykke med mine egne øyne. Lykken var en liten gutt på 4055g og 52,5cm, helt frisk, og helt perfekt. Den 23.09.2014 klokken 14.10 kom vesle Loke Alexander svømmende inn i verden, med de største knallblå øynene jeg har sett, og lyst blondt hår. Vi var lykkelige. Stolte. Glade. Uvitende om den bunnløse sorgen som skulle komme vår vei den 12 Mai 2015. Uvitende om at vi ett år senere kom til å feire din første bursdag uten deg. Lykkelig uvitende. En bursdag uten et bursdagsbarn. Bare en tom babystol, en kake du aldri får smake, en krone du aldri får bruke...

Trykk her for å lese om fødselen til englegutten vår <3

Det første jeg vil dele med dere idag er en video jeg har laget til Hjerteknuseren vår, for å minnes livet hans på den første bursdagen. Sangen er en akustisk versjon av ''Hjerteknuser'' av ''Kaizers Orchestra''. Jeg vil også benytte anledningen til å fortelle dere hva denne sangen handler om, for det er nemlig ingen kjælighetssang som mange tror. En sang har selvfølgelig personlige betydninger for hver enkelt som hører sangen, men det gjør meg trist at så få tar seg tid til å lytte til teksten, og høre hva meningen bak teksten i sangen er. Det handler om en jentes savn etter sin mor, da faren tok henne med seg og forlot moren da hun var 7 år gammel. Hvis du tenker over teksten til alle sangene i Violeta, blir det nærmest som en historie.

Du og meg e like som et par dråper vann
I hvert fall hvis du tør og spør han
Eg pleier å sette på ei plata som du for meg sang
Heilt til eg sovne i ditt fang

Før såg eg ingenting og det eg såg forsvant
Men nå ser eg alt det som du ser
På min finger har eg ringen din og på ringen står det blankt
At du er min hjerteknuser

Lure på om du finnes der ute nå...
Send' eg mine tanker kjenner du de då?
Send meg eit hint så skal du få
Eg vanner mine planter og pleie det eg sår
Sekundene tikker, minuttene går
Og det går dager og det går år
Og den som lever, får sjå

Kanskje du ikkje fins lenger? Kanskje det e håp?
Kanskje du ikkje tenker på meg heller
Men eg venter på den dagen at me e ute og går
Du bøyer deg ner og eg står på tå...

Jeg vil faktisk si at dagen har vært veldig fin. Vi har hatt mye familie på besøk, og vi har feiret dagen til lille Loke. Men vi mangler jo Loke. Hadde han vært her, hadde dagen blitt helt perfekt. Men slik ble det dessverre ikke, og vi måtte feire en bursdag uten bursdagsbarn. Vi inviterte til middag og kaker etterpå, litt som en vanlig bursdag. Vi orket ikke å lage middag til alle på denne dagen, så det ble de som meldte seg først så får heller resten få middag med oss en annen gang. Vi lagde Gresk Moussaka til middag, som er veldig godt. Det er litt som lasagne med Auberginer. Jeg hadde også bakt en bursdagskake til Himmelskatten vår. En sjokoladekake med hvit sjokolademousse til fyll. Babyen som ligger oppå var også på dåpskaken hans, vi har hatt den i fryseren.







Jeg lagde også en fin bursdagskrone til skatten vår, selv om han ikke fikk bruke den. Jeg synes det var fint å lage den uansett, og tenke på hvor søt han hadde vært med den lille krona på hodet sitt.





En nydelig blomst laget av Tante May, som står oppe med graven til Loke <3

Etter at vi hadde spist kaker og snakket, for turen opp til graven, hvor vi pyntet med mange fine blomster til Lokeskatten vår. Vi satt også kronen på vingen til engelen, men jeg tok den med hjem igjen slik at jeg kan ha den her. Helt til slutt sendte vi opp en Khom Loy, som er en vakker lysdekorasjon fra Thailand. Khom Loy er en liten luftballong av rispapir, som stiger opp mot himmelen. Den var nydelig å se på.



Graven til bursdagsgutten min <3

Her er en video av at vi sender opp Khom Loyen.

 







Lik gjerne Jenta med det blå håret på facebook.

#englemamma #krybbedød #mamma #mammablogg #etbarnforlite #død #sorg #savn #bursdag #1år #englebursdag

Se og Hør nettrepotasje

Da har visst Se og Hør laget en nettrepotasje om oss. Jeg la ikke merke til det før igår tidlig, så jeg ble litt overrasket, men det var koselig å se den. Ser ikke ut som om det blir noen film med, som originalt var planen, men det var jo fine bilder. Jeg håper at jeg kanskje når ut til flere, og kanskje noen som trenger å høre akkurat min og Lokes historie. 

«Jeg hadde et friskt og flott barn, som ble brutalt revet ut av armene mine, uten grunn og uten mening. Jeg fikk erfare hvor skjørt livet er, og hvor viktig det er å ta vare på det. Jeg elsket Loke Alexander alt jeg kunne når han var her. Ingen kan noensinne ta det ifra meg. Jeg vil alltid være Lokes mamma»

Trykk her for å lese nettrepotasjen.

Lik gjerne Jenta med det blå håret på facebook.

#englemamma #mamma #mammablogg #seher #seoghør #besøk #tap #sorg #død #krybbedød #media #reddbarna #innsamling

Gravsteinen har kommet på plass

Da har endelig gravsteinen til gutten vår blitt satt opp. Jeg er veldig fornøyd med steinen, og føler at vi ikke kunne fått en vakrere stein til han. Det er godt å ha den oppe, for da føler jeg meg ferdig med alt det praktiske, og kan bruke tiden på å sørge over tapet. Det er liksom ingenting med han som må gjøres lengre. Samtidig er det sårt å se navnet og datoene på steinen. Det blir liksom mer virkelig. Han kommer faktisk ikke tilbake. Det er flere ganger jeg håper på at jeg drømmer, men det gjør jeg ikke. Gutten min kommer ikke tilbake. Vi sees ikke igjen før jeg kommer opp til ham.

''Mammas gullklump, Pappas kjære skatt
og Storesøsters stolthet
Loke Alexander Siem-Pettersen
23.09.2014 - 12.05.2015

En liten engel til oss kom -
smilte blidt og vendte om.
Lille engel aldri glemt -
i våre hjerter
er du gjemt.''







Her er noen bilder av steinen før vi plantet blomster og satt på annen pynt.





Lik gjerne Jenta med det blå håret på facebook.

#englemamma #krybbedød #gravstein #sorg #savn #død #krybbedød #mamma #mammablogg #engel #gravlykt #engel #etbarnforlite

Vi er i dagens Se og Hør!


Alle har nok fått det med seg. Men nå har jeg iallefall vært og kjøpt bladet, og er fornøyd med reportasjen. Det er forresten ikke den vanlige Se og Hør, men helgeutgaven som heter Se og Hør Exrra, den som kom ut idag. Jeg legger ved et bilde av selve forsiden slik at dere kan kjøpe det riktige bladet. Jeg anbefaler alle å lese den, for den var veldig fin. Jeg håper at alle mine lesere, familie, venner og bekjente kjøper bladet og tar seg tid til å lese historien vår. Det er fortsatt ikke for sent å gi en bursdagsgave til Loke Alexander ved å donere noen kroner til Redd Barna, og hvis du ikke allerede har gjort det må du huske å stemme meg frem som vinner i Kvinneguidens store skrivekonkurranse. 



Dette er bladet dere må kjøpe.

Jeg synes reportasjen ble veldig bra, og bildene stod veldig fint til. Jeg synes det var litt morsomt at de valgte å ha at Debora kanskje en dag får et søsken som overskrift på den ene siden. Det kan nesten misstolkes, haha. Men det vekker vel oppmerksomhet. Og det vil jo jeg også at det skal gjøre.


Jeg føler dette er en historie som er viktig å dele. Det er så mange lignende histoier - men de blir ofte glemt og lagt vekk. Det er så viktig at barnedød ikke er et tabulagt tema og at det kan snakkes åpent om. Heldigvis har vi kommet lengre en det var tidligere da man bare skulle glemme sine døde barn, men vi har nok enda en vei å gå.

Lik gjerne Jenta med det blå håret på facebook.

#englemamma #mamma #mammablogg #seher #seoghør #besøk #tap #sorg #død #krybbedød #media #reddbarna #innsamling

Stem på meg i Kvinneguidens store skrivekonkurranse!

TRYKK HER FOR Å STEMME PÅ MEG.

Som alle sikkert har fått med seg, har jeg vært en av finalistene i Kvinneguidens store skrivekonkurranse, og nå kan dere stemme meg frem som vinner. Jeg er evig takknemlig for alle som stemmer på meg. Del gjerne dette innlegget på facebook eller andre medier, slik at det når frem til flest mulig!

Kommentaren min på Kvinneguiden heter ''10 ting du aldri må si til en mor som har mistet sitt barn'', og den er delt over 6700 ganger på facebook. Reaksjonene har vært nesten utelukkende positive, og jeg har merket godt at det er lettere for folk å strekke ut en hånd etter at spalten ble publisert. Jeg har fått mange henvendelser fra andre som har mistet et barn, som har kjent seg veldig godt igjen, og som selv har delt kommentaren min videre.

Og hvis dere ikke allerede har gjort det, doner gjerne noen kroner til Lokes bursdag igjennom Redd Barna. Tanken min med innsamlingen, er at alle barn burde få ha det like godt som han hadde det, den korte tiden han hadde på jorden.

Lik gjerne Jenta med det blå håret på facebook.

#kvinneguiden #spalte #spaltist #kommentar #artikkel #skrivekonkurranse #finalist #englemamma #mammablogg #krybbedød #sorg #savn #reddbarna #innsamling #fred #krig #verden #barn #nød #sult

Hva er å gå videre?

''Er det ikke snart på tide å gå videre?''

Uttrykket ''å gå videre'', eller å ''komme seg videre'' kjenner jeg at jeg ikke forstår. Har sorg en utgangsdato? Er det slik at vi skal legge fra oss sorgen et sted på veien? Jeg føler det blir så feilformulert når man sier det slik. Det høres ut som om man bare skal glemme og fortsette livet som før. Men det er jo ikke slik sorg fungerer. Å ''Gå videre'' er noe man må gjøre uansett om man vil eller ikke. Dagene slutter ikke å gå, klokkene slutte ikke å tikke, livet stopper ikke opp. Min erfaring når Lokeskatten døde, var rett og slett at jeg ikke ville gå videre. Jeg ville at livet bare skulle stoppe opp, men før eller siden har man ikke noe valg. Hverdagen kommer, dagene går, man kan ikke gjøre noe til eller fra. Livet går videre, uansett.

Det er ikke så mange tiår siden at det var slik at hvis man mistet et barn så skulle man bare glemme og gå videre. Ikke snakke om barnet igjen. Hvis man fikk et dødfødt barn fauk legene avgårde med barnet, og man fikk ikke se barnet. Man fikk ikke engang vite om det ble en velskapt gutt eller ei lita jente. Og aldri ble det pratet om. Barna fikk heller ingen egen gravplass. Takk gud for at det ikke er slik idag, og at vi har kommet oss lengre.

Min erfaring av ''å gå videre'' er ikke slik at man legger sorgen og savnet i en skuffe og forsetter livet. Det handler ikke om å finne en måte å glemme sorgen på. Det handler om å finne en måte å leve med den videre. Å finne en ny måte å leve på rett og slett, ikke streve etter det livet som man hadde før. For det livet får man ikke tilbake. Det handler om å ta med seg sorgen videre på reisen, for den kan man ikke legge fra seg. Man må rett og slett lære seg å puste på nytt, lære seg å leve med sorgen videre. Ikke finne en måte å bli kvitt den på.

Loke Alexander er like mye barnet mitt selv om han er død, og det vil han for alltid være. Det er lett å tro at man elsker sitt eget barn høyere en noen kan elske et barn, men det gjør vi alle foreldre. Å miste Loke Alexander var like forferdelig for oss som det hadde vært for hvilke som helst foreldre å miste sitt barn. Men man har ikke noe annet valg enn å være sterk. Det er lett å se på Lokegullet som ''ikke like mye barnet mitt'', eller hva jeg skal si siden han ikke er her. Å glemme å snakke om han. Jeg synes det blir rart. Jeg har ikke så veldig mye til overs for de som aldri tar opp Loke. Det er like naturlig for oss å snakke om han som det er for dere å snakke om deres levende barn. Han er like mye barnet mitt nå som han alltid har vært.

Det er mange som sier at vi ikke må ''grave oss ned i sorgen''. Mange av de som sier dette tror jeg har lite kunnskap om sorgreaksjoner. Når de sier at vi ''ikke må grave oss ned'', mener de gjerne at vi ikke skal snakke så mye om det, ikke tenke for mye på det, prøve å glemme litt mer, og ja, ''gå videre''. Men jeg tror det er SUNT å tenke, snakke, dele og å være åpen om sorgen. Spesielt når det er noen som er oss så nære som barn, foreldre eller søsken. Hvis det ikke blir snakket om og man ikke ''graver seg ned'', sitter man ofte igjen med masse gjørme i hjertet og undertrykte følelser. Det er ikke sunt overhodet.

Lik gjerne Jenta med det blå håret på facebook.

#sorg #savn #død #krybbedød #miste #barn #sorgreaksjoner #tap #gå #videre #grav #gravsted #blomst #engel #lykt #englemamma

Hvordan hjelpe noen som har mistet et barn

Jeg har tidligere skrevet et innlegg om hva man IKKE burde si til noen som har mistet et barn. Jeg har også fått æren av å skrive en kommentar på Kvinneguiden, om dette viktige temaet. Men, hva er det egentlig man burde si da? Det er jo litt dumt at jeg legger ut om hva som sårer mer en det hjelper, uten å fortelle hva som er godt å høre, og godt at noen gjør. Det jeg skriver i dette innlegget, trenger ikke nødvendigvis bare å hjelpe de som har mistet et barn, men de i sorg generelt. Og, som jeg har sagt før, folk er forskjellige, så her vil jeg skrive hva JEG føler hjelper.

1. Vær der.

Dette er egentlig ikke et problem de første ukene, da vil alle gjerne vise sin støtte og omtanke. Men, det er når blomstrene visner, begravelsen er overstått og hverdagen kommer tilbake at det er tyngst. Det er da stillheten kommer - og det virker som om alle har glemt barnet. De første ukene blir man overveldet av blomster og gode ord, og barnet blir snakket om hyppig. Plutselig henter hverdagen alle inn igjen - men ikke foreldrene. Det er da det er viktig å vise at man fortsatt bryr seg.

2. Gi foreldrene tid for seg selv.

Det er også lett å være litt for påtrengende, selv om det bare er godt ment. Men foreldrene trenger ofte tid alene dem imellom for å snakke sammen, og å få fred med det som har skjedd. Det er ikke kjekt hvis folk henger over deg 24 timer i døgnet, 7 dager i uken.

3. Hjelp med det praktiske.

Det er vanskelig å gjøre hverdagslige ting som før var veldig enkle. Å dra på butikken for å handle, lage middag, rydde, stå opp, støvsuge... Man greier i den første tiden liksom ikke å fungere helt på samme måte som før. Å prøve å motivere den som er i sorg kan også hjelpe på. Noen ganger er det vanskelig å være de samme foreldrene som man var tidligere til de barna man har fra før, og da er det greit med barnepass en gang innimellom både for foreldrene og for barnet.

4. Ta kontakt.

Det er lett å stenge seg inne i en boble, og de i sorg er sjeldent de første å strekke ut hånden og be om hjelp. Man trenger ofte hjelp med å opprettholde kontakt med vennene sine, og selv om man aller helst bare vil sitte inne og aldri gå ut igjen, er det viktig å vite at man har mennesker rundt seg.

5. Vær emosjonelt støttende.

Prøv å forstå at foreldrene ikke blir helt de samme igjen. Og i den første tiden, er det gunstig å trå varsomt. Aksepter at de rammende har følelser og reaksjoner.

6. Sett deg inn i sorg og sorgreaksjoner.

Det er ikke så mange som vet hvordan mennesker i sorg tenker og fungerer. Det er komplisert, og veldig individuelt, men det er fort gjort å søke seg opp på hva som er vanlige reaksjoner. Selv om man ikke kan forstå hvordan de har det, kan kunnskap gjøre at man i det minste forstår litt av oppførselen og reaksjonene.

7. Snakk om barnet.

Det er så godt å snakke om Loke, selv om det også kan være sårt. Jeg blir så glad av å høre at han ikke er glemt.

8. Trå varsomt.

Tenk over ting 2 ganger før du sier det. Tenk på om det er noe du kan gjøre for å glede de etterlatte. Ikke si ting som kan såre, selv om det egentlig ikke har noe med sorgen å gjøre. Aksepter at de etterlatte er ''hårsåre'' den første tiden etter dødsfallet.

9. Glem deg selv for et øyeblikk.

Selvfølgelig ikke hele tiden, men kanskje når du er med foreldrene. Glem hva som er viktig for deg å få frem, glem livet ditt for et øyeblikk. Istedet for å prøve å belære - prøv heller å lære. 

10. ''Jeg har ikke ord.''

Dette er det  beste jeg føler noen kan si. For det er helt rett, for det finnes nemlig ingen ord. Ingen ord kan beskrive denne følelsen, denne sorgen, og ingenting har vært så godt som de som bare har kommet bort, gitt meg en klem og sagt, ''Vet du hva, jeg har rett og slett ingen ord''.

Lik gjerne Jenta med det blå håret på facebook.

#englemamma #mamma #mammablogg #krybbedød #død #savn #sorg #støtte #hjelp

Kommentar for Kvinneguiden

Jeg er en av finalistene i Kvinneguidens store skrivekonkurranse, og fikk derfor publisert en spalte på siden deres. Kommentaren heter ''10 ting du aldri må si til en mor som har mistet sitt barn''Til informasjon er det helt greit for meg med ordet ''kondolerer'', men jeg vet at veldig mange som har mistet noen reagerer på ordet og synes det er føleleseløst, derfor er det lurt å være forsiktig med bruken av ''kondolerer''. Men for min del, er det helt OK, for jeg tenker som så at det er fordi man ikke vet hva man skal si.

Les spalten min her.

Loke Alexander <3

Lik gjerne Jenta med det blå håret på facebook.

#kvinneguiden #spalte #spaltist #kommentar #artikkel #skrivekonkurranse #finalist #englemamma #mamma #mammablogg #krybbedød #sorg #savn

Medmennesket

Midt i flokken med hvitkledde frakker, legepersonell, sykehusansatte og autoriteter møtte jeg deg. Medmennesket. Innenfor sykehusets fire vegger, var de hvitkledde flinke til å holde maska, og det er vel på en måte helt riktig. Det er vel ikke meningen at leger og sykehusansatte skal kunne ta til seg for mye, for da blir nok yrket uutholdelig. Og kanskje man også blir litt immun mot sorgen, når man har møtt den gang etter gang. Men ikke du, medmenneske. Jeg så du strevde med å holde tårene dine inne, bet deg i leppa. Du synes det var vanskelig å møte øynene mine.

Når øynene våres endelig møttes, gikk jeg fra å være en sørgende ''pasient'', til å være, ja, rett og slett hele meg. Jeg var ikke lengre en gjenstand som kunne føres en samtale om, jeg ble sett på som noen som kunne handle og observere. Du så meg, ikke som et prosjekt du skulle følge opp for å få tilbake på beina, men som et menneske. Slik som du var, medmenneske.

Du kom bort til meg, tok meg i hånda. Ga meg en klem. Øynene dine var blanke. Du tørket vekk noen tårer. Du strøk gutten min på kinnet, og sa at han var fin. At han så fredfull ut, og at det var ingen tegn til kamp, at han døde uten smerter. Det var godt at du sa det, medmenneske. Mitt verste mareritt var at han hadde kjempet en stille kamp og hatt det vondt.

Det var vanskelig å legge merke til deg iblant de hvitkledde. På avstand så dere like ut. Men øynene dine avslørte deg. Jeg tror mange leger og andre profesjonelle er redde for å tråkke over en grense, men ikke du. Kanskje mange ikke har lyst å kjenne på smerten, kanskje det blir for tungt. Men ikke du. Kanskje mange er redde for å bli oppfattet som uprofesjonelle hvis de blir for personlige. Men ikke du.

Jeg husker ikke navnet ditt, jeg husker ikke yrket ditt. Jeg husker ikke engang akkurat hvordan du så ut. Men, jeg husker øynene dine, jeg husker klemmen. Og ikke minst, så husker jeg hvor godt det var å møte et medmenneske.

Jeg tror at noe så enkelt som å være et medmenneske kan hjelpe noen i dyp sorg, mer en noen form for terapi eller støttebrosjyre. Jeg er iallefall inderlig glad for mitt møte med deg, selv om det tok tid før jeg merket deg iblant de hvite frakkene.

Følg bloggen min HER.

#englemamma #krybbedød #sorg #støtte #død #sykehus #lege #sykepleier #savn #medmenneske #menneske #klem

Les mer i arkivet » Mai 2018 » Mars 2018 » Februar 2018

Lik meg på facebook


Følg meg på blogg.no

Instagram


  • Om meg



  • Skap meg ikkje om med skugge.
    Eg vil vera den eg vart.
    Eg er sorg i kvite klede,
    Eg er gleda kledd i svart.

    Skap meg ikkje om med glede,
    eg vart den eg ville bli :
    Konge i eit ukjent rike,
    Slave i mi eiga tid.