Kjære nyrammede foreldre

Jeg kommer til deg, ikke som en psykolog med mastergrad som hevder at min utdanning eller år med erfaring kan hjelpe deg på veien. Jeg kommer ikke til deg som en nabo som sier at han forstår fordi han mistet sin mor for 5 år siden. Jeg vil ikke trøste deg med at alt skjer for en grunn, for at du har mistet et barn er helt meningsløst. Jeg vil ikke trøste deg med at du heldigvis kan få flere barn, for jeg vet at et barn kan ikke erstatte et annet. Jeg kommer til deg som en englemamma. Jeg kommer til deg som en mor som har holdt sin døde sønn i armene sine, som en mamma som har båret kisten til sitt eget barn til sitt siste hvilested. Du står nå midt i ditt verste mareritt, og jeg vil gjerne kunne komme med de ordene og rådene jeg skulle ønske noen hadde gitt meg. Når jeg skriver dette er det snart ett år siden min sønn døde, men savnet er fortsatt like stort om ikke større, og den 12.Mai.2015 kommer alltid til å være brent fast i netthinna mi. Jeg skulle ønske jeg kunne si til deg at det er sant det alle sier, at tiden leger alle sår. Men jeg vil heller være helt ærlig med deg og si det slik som det er, tiden leger ikke såret etter ett dødt barn. Men, selv om sorgen ikke forsvinner, blir den lettere å bære. Med tiden finner man forskjellige strategier for å håndtere sorgen.

Så, kjære nyrammede foreldre. Velkommen til ditt livs største mareritt! Dette kommer trolig til å være det vanskeligste du noen gang går igjennom. Du kommer til å lure på hvordan et menneske kan overleve en slik smerte, men du vil bevise at det er mulig å finne en slik styrke inne i seg selv. Du hadde den styrken når hjertet til barnet ditt stoppet, og ditt fortsatte å dunke. Øynene dine vil være våte av tårer, armene dine vil føles tomme, hjertet ditt vil ha et stort hull og du må kjempe for å overleve. For resten av livet. Du vil aldri finne ordene som kan beskrive hvor vondt det føles.

Men husk grunnen til at du føler denne ubeskrivelige smerten. Sorgen kommer fra den store kjærligheten du hadde, og enda har, for ditt barn.

Menneskene rundt deg kan både tro at de forstår, og si at de forstår. Men med mindre de også har mistet et barn, vil de aldri forstå. Og det skal både du og de være glade for. Mange kommer til å si ord som er ment for å hjelpe, som er lite gjennomtenkte og egentlig gjør sorgen verre. Ta imot det som er godt å høre, ignorer det som er vondt. Du kommer også til å finne ut hvem som virkelig er der for deg, og du kommer til å møte mennesker som forstår uten at du sier et ord. År etter år kommer du til å høre de samme rådene, og du kommer til å bli lei. Alle vil prøve å fortelle deg hvordan det er best for deg å håndtere sorgen, men hør heller på deg selv. Det er bare godt ment, og de vil bare så gjerne ''reparere'' deg. Problemet er at dette ikke går an å reparere. Det eneste som kan reparere smerten din er at du får barnet ditt tilbake i armene dine, og uansett hvor mye både jeg og du ønsker det, vet vi begge at det er helt umulig.

Etter hvert vil du lære deg strategier som kan hjelpe deg å bære smerten, og jeg vil gjerne hjelpe deg på veien med min historie. Noen dager vil smerten knuse deg, andre dager vil du tenke tilbake på barnet og være takknemlig for tiden du fikk. Uansett, du kommer til å lære deg å bære sorgen. Det kommer ikke til å knuse deg og ødelegge livet ditt. Ikke helt.

Selv om det nå ikke føles slik, er det håp. Og håpet vil løfte deg opp og lyse vei for deg i det mørket du står i. Selv om mørket føles altoppslukende, vit at lyset er der. Vit at du ikke er alene, alle vi som har overlevd dette helvete står ved siden av deg. Du ser oss kanskje ikke, men vi er der med deg i hjertet ditt. Akkurat slik som barnet ditt fortsatt er med deg i hjertet ditt.

Husk at ingen andre kan redde deg enn deg selv, du må selv gå stegene og selv bane vei. Men, du har god hjelp ved din side. Det er du som bestemmer om du overlever dette, og hvordan du vil overleve dette. Det er du som må finne ut hvordan du skal komme deg gjennom endeløse dager og søvnløse netter, jeg kan ikke gjøre det for deg. Du, og bare du, kan finne ut hva som gjør livet levbart igjen. Ingen andre kan gjøre dette for deg.

Du kommer til å høre snakk om å ''gå videre'' og å ''komme over det'', som om sorgen din er datomerket med siste forbruksdag. Som om du bare kan legge smerten din i et skap og glemme den. Smil til de som sier dette, og tenk på hvor heldige de har vært som aldri har levd i det marerittet du står midt i.

Å miste et barn er som å miste en del av deg selv. Det er som å miste fremtiden sin, å miste sjelen sin, det er som om noen river ut hjertet ditt, hiver det på bakken og tramper det flatt. Det strider imot naturen og det tar lang, lang tid før du finner deg selv igjen. Der vil alltid være ett hull i hjertet ditt, like stort som barnet du mistet. Barnet ditt er helt uerstattelig, og ingenting vil fylle tomrommet. Men, hjertet ditt vil vokse seg større og vakrere, rundt tomrommet som barnet ditt la igjen. Kjærligheten og smerten du bærer for ditt barn vil være vevd inn i deg. Barnet ditt vil fungere som drivstoff, og få deg til å gjøre ting du aldri hadde drømt at du kunne gjøre. Du vil finne en måte å leve for barnet ditt, slik som jeg gjør med å skrive dette til deg. Det kommer til å bli vakkert, men også vanskelig.

Kjære nyrammende foreldre. Veien du må gå er den lengste og mest smertefulle reisen du kommer til å være med på. Men sammen med smerten kommer også en stor gave fra kjærligheten du føler for ditt barn. Selv om vi som har mistet barn bærer en stor byrde, ga barna våre en stor gave til oss når de dro. Vi sitter igjen med en visdom om livet som få vil få oppleve å sitte med. Når hjertet til barna våre stoppet, mistet vi også en del av oss selv, en del vi aldri får tilbake. Når man mister noe så dyrebart som et barn, ser man alt fra et annet perspektiv og ser livet på en annen måte. Jeg kunne aldri forestilt meg et liv uten Loke Alexander før han døde, min vesle gutt som jeg bare fikk beholde i litt over 7 måneder. Men jeg har ikke noe valg. Det finnes et liv etter dette, selv om jeg aldri hadde trodd det på forhånd. På grunn av det vi har vært igjennom, på grunn av det barna våre lærte oss, vil vi alltid være tilgjengelig for et barn. Vi vil aldri ta et barn for gitt. Vi vil sette pris på et barn på en annen måte enn andre foreldre, fordi vi har fått et barn brutalt revet ut av armene våre. Vi vet hvor skjørt livet er, og hvor viktig det er å ta vare på. Og det er virkelig en gave.

Vi elsket barna våre alt vi kunne når de var her. Ingen kan noensinne ta det ifra oss. En dag vil du finne en vei du kan gå. En dag vil du kunne se tilbake og si at du overlevde døden til ditt eget barn.

Følg Turkistliv på Instagram med å trykke her!

Lik gjerne Jenta med det blå håret på facebook.

Ideen til dette innlegget har jeg hentet på en Engelsk blogg som heter ''Still Standing''. Selv om innleggene er helt ulike ordmessig, ble jeg inspirert av dette innlegget og anbefaler alle å lese det. Og alle andre innleggene der inne for den slags skyld, utrolig mye bra!

#mamma #englemamma #mammablogg #krybbedød #sorg #savn #etbarnforlite  #død

Les mer i arkivet » April 2017 » November 2016 » Oktober 2016

Lik meg på facebook


Følg meg på blogg.no

Instagram


  • Om meg



  • Skap meg ikkje om med skugge.
    Eg vil vera den eg vart.
    Eg er sorg i kvite klede,
    Eg er gleda kledd i svart.

    Skap meg ikkje om med glede,
    eg vart den eg ville bli :
    Konge i eit ukjent rike,
    Slave i mi eiga tid.
    hits