Sannheten om kjærlighet

Kjærlighet er et spennende tema, og etter å ha sett flere forhold gå i grus begynner jeg å gjenkjenne et mønster. Etter noen måneder med boklesning, videoer på youtube og søking på google ble jeg klokere. Jeg ønsker her å dele mine funn med dere, sannheten om kjærlighet. Det finnes selvfølgelig flere faser, men her vil jeg ta for meg de tre ''hovedfasene''.

Love promisses
Licensed from: Iko / yayimages.com

Naturen får oss til å bli forelsket, men ikke i hvem som helst. Naturen fokuserer på at arten vår skal overleve. Hva er naturens måte å forsikre menneskenes overlevelse på? Mennesker er en spesiell dyreart og personlig utvikling står i fokus. Det vil si; naturen vil at vi skal tilpasse oss, utvikle oss og lære. Hvordan forsikrer naturen seg at vi utvikler oss, tilpasser oss, lærer og vokser som individer?

Jo!!! Naturen gjør at vi (nesten alltid, uten unntak) forelsker oss i det mest inkompatible mennesket for oss i hele universet. Det er et ordtak som sier at den dagen man våkner og tenker: "Jeg har giftet meg med feil menneske", det er da ekteskapet begynner. Det er slik at det mennesket som er minst trolig til å møte våres behov og får våre største mareritt til å bli sanne ofte er det mennesket vi forelsker oss i. MEN; dette er også det perfekte mennesket til å trykke alle knappene våres rett ut av komfortsonen slik at vi utvikler oss, tilpasser oss, vokser og lærer. Mennesker med sjalusiproblem faller for frie fugler. Mennesker som er avslappede og rolige faller ofte for de med de mest spontane påfunnene. Selvfølgelig er det slik at når vi forelsker oss ser vi ikke alt dette, for da hadde vi løpt i rekordfart i motsatt retning. Derfor doper naturen oss ned:

FASE 1: DOPAVGENGIGHETSFASEN

Dette er noe alle vet, når vi forelsker oss sender kroppen ut en cocktail av kjemikalier til hjernen. Dette fungerer faktisk akkurat som rus; vi ser verden igjennom et par rosa hjerteformede briller. Vi føler oss bra og ignorerer alt det vonde. Dette gjør at vi ikke ser partnerens feil og hvor inkompatible man egentlig er. Vi viser oss fra våre beste sider, skjuler våre feil og gjør nærmest hva som helst for å ''please'' hverandre.... helt til dopet forsvinner. Et sted imellom 2mnd til 2år slutter hjernen å produsere kjemikalier. Man slutter å please hverandre, og man lurer på hvorfor partneren ikke fyller de behovene man har. De rosa brillene er borte. En dag våkner man med det jeg velger å kalle en "love hangover" ved siden av det mest inkompatible mennesket i hele universet. Da kommer vi til;

FASE 2: HANGOVER!!

Samfunnet glorifiserer "dopavhengighetsfasen" slik at man tror at dette er normen for hvordan et forhold skal være. Vi går rundt og tror at et forhold bare er bra og tror det er dårlig tegn når konfliktene kommer. Resultatet: Hangoveren kommer, og man tror at siden alt ikke er perfekt er forholdet dømt til å feile. Nesten alle par slår opp i denne fasen og ser etter noen som passer dem bedre. Men, så er jo naturen lagt opp til at slik at vi faller for de som er mest inkompatible for oss slik at vi skal utvikle oss som mennesker, så da skjer dette igjen. Og igjen. Og igjen. Fordi man aldri jobber seg igjennom denne fasen. En klok mann i en dokumentar om et gammelt ektepar sa: "when it gets really bad, that's when it's about to change. But most people leave when it's really bad so they never get to the change". Vi forventer at den typiske romantiske kjærligheten skal vare for evig, så når hangoveren kommer blir vi sinte og skuffet fordi partneren ikke møter våres behov. Imens man i fase1 ser bare partnerens gode sider, blir det ofte omvendt i fase2, vi ser bare det vonde. Vi prøver å "forandre" og presse partneren til å møte våres behov. Ofte er det en som trekker seg tilbake (som regel mannen) og en som prøver å få kontakt fordi de føler seg emosjonelt forlatt (som oftest kvinnen). Målet i denne fasen er å tilpasse seg hverandre slik at begge blir fornøyde, for da utvikler, lærer og vokser man som mennesker. Det kan vare i alt fra noen få måneder til flere år, avhengig av læreviljen og forståelsesnivået på situasjonen. Nøkkelordene er; Forståelse, tillit, dele makten (ingen maktkamp, trusler, tvang, press. Det gir aldri bra resultat), gi opp å forvente det perfekte, kommunisere, være snille og å lære å sloss på en måte der BEGGE vinner. Da kan man komme i;

FASE 3: MODEN KJÆRLIGHET.

Da kommer gjerne noen av punktene i fase1 tilbake, men mer moden og ekte. Her har man tilpasset seg hverandre og funnet den gyldne middelveien. Veldig få når denne fasen fordi folk flest har faen ikke peiling på kjærlighet og tenker når fase2 kommer; "vi passer ikke sammen", "vi krangler hele tiden" og tror at dette er unormalt. Det er IKKE unormalt. Krangling og uenigheter er normen og ikke et varseltegn. Det er slik naturen er lagt opp.

Så, hva tenker dere om mine refleksjoner om kjærlighet? Er jeg helt på villspor, mon tro?

Følg Turkistliv på Instagram med å trykke her!

Lik gjerne Jenta med det blå håret på facebook.

Spørsmålsrunde!

Så deilig med det flotte været som er utenfor idag - solen skinner. Nå skal jeg ta meg et bad og slappe av litt før jeg monterer den nye hylla til klesskapet til Mikkel og flytter klærne hans på plass. Det skal bli deilig med helg!

Jeg tenkte å ha en spørsmålsrunde på bloggen - så legg igjen en kommentar i kommentarfeltet her eller på facebook, og jeg vil svare på alt dere spør om.

Følg Turkistliv på Instagram med å trykke her!

Lik gjerne Jenta med det blå håret på facebook.

 

Den skitne klesvasken

Et ungt par flyttet til et nytt nabolag. Neste morgen når de spiste frokost så kvinnen at naboen hang ut klesvasken til tørk. "Den klesvasken er ikke ren; hun vet ikke hvordan man vasker klær skikkelig. Kanskje hun skulle brukt et annet vaskemiddel". Mannen så ut vinduet og forble stille. Hver gang naboen hang klesvask ut til tørk, kom kvinnen med de samme kommentarene.

En måned senere ble kvinnen overrasket når naboen kom ut med en skinnende ren klesvask og hang den til tørk. "Se! Hun har endelig lært seg å vaske skikkelig. Lurer på hvem som har lært henne det?".

Mannen svarte; "Jeg stod opp tidlig idag og vasket vinduene".

Og slik er det også i livet. Det vi ser når vi observerer andre kommer an på klarheten i vinduet vi ser igjennom. Hvis vinduet vårt er skittent av bitterhet, sjalusi og sinne er perspektivet vårt gjerne noe annet enn virkeligheten.

Følg Turkistliv på Instagram med å trykke her!

Lik gjerne Jenta med det blå håret på facebook.


 

Kattunger!❤️

Jeg har vært på besøk med søsteren min idag, og hun har fått noen nydelige kattunger i rasen selkirk rex. De gjemmer seg litt vekk, men ååå så søte! ❤️

Følg Turkistliv på Instagram med å trykke her!

Lik gjerne Jenta med det blå håret på facebook.

Flink pike-syndromet

Jeg har begynt å innse at jeg har et problem.

For omtrent ett år siden begynte jeg med psykologtimer. Ingenting flaut med det, da alle har behov for å sortere tanker innimellom. Jeg gikk der ikke så lenge, da hans konklusjon var at jeg hadde ingen symptomer på depresjon, og at jeg derimot virket veldig reflektert og psykisk sterk. Det eneste jeg hadde var milde normalreaksjoner på traumatiske hendelser, og plagene mine kom fra utenforstående situasjoner og ikke et sted inne i meg. Når situasjonen min stabiliserer seg kommer jeg tydeligvis til å klare meg mer enn bra, og jeg ble derfor ''dumpa'' siden de må prioritere å ta inn de som faktisk sliter med depresjoner og andre psykiske lidelser, noe jeg ikke gjør.

Men han ga meg to punkt han hadde observert som jeg burde jobbe med på egen hånd. Det første var at jeg setter urimelige høye krav til meg selv, og det andre er at jeg må bli flinkere å spørre om hjelp. Disse to går nok hånd i hånd, og jeg må si at det er stor troverdighet i disse to utsagnene. Jeg har bare litt problemer til hvordan jeg skal håndtere dette, for jeg synes det er veldig vanskelig å senke kravene til meg selv. Jeg takler rett og slett ikke å være nest best.

Man Hand writing Imperfection Is Beautiful with black marker on
Licensed from: netsay / yayimages.com

Standarden jeg setter til meg selv er mye høyere enn det jeg forventer til menneskene rundt meg. Jeg forventer at jeg skal greie å holde kontrollabsolutt alt til punkt og prikke, at klesvasken aldri skal hope seg opp eller oppvasken ikke står en dag for lenge, at karakterene mine er helt på topp, å alltid finne på morsomme aktiviteter med barna mine, at jeg er en god kjæreste, har et rikt sosialliv, er en god venn, at jeg skal ha et sunt kosthold og så mye mer. Hvis jeg føler at jeg mister ''kontrollen'' over noe, for eksempel at jeg ikke rekker å ta klesvasken eller at det er leker utover stuegulvet blir jeg stresset og tenker negativt om meg selv. Man kan nesten kalle det en slags panikkfølelse, og det er dette som er hovedproblemet mitt. De høye kravene jeg setter for meg selv gjør at jeg oppnår utrolig mye, problemet oppstår når jeg ikke klarer å leve opp til disse kravene. At jeg ikke klarer å tenke, ''jaja, så rekker jeg ikke å brette sammen klærne og legge dem i klesskapet. Da får jeg gjøre det imorgen''. Istedet kjefter jeg nærmest på meg selv og føler at jeg ikke strekker til. At jeg ikke er flink nok. I tillegg har jeg jo ''ikke-spør-om-hjelp-syndromet'' som forverrer det hele. Jeg synes på en måte det er flaut å spørre om hjelp, for da understreker jeg den følelsen av at jeg ikke strekker til og at jeg ikke klarer det selv. Jeg synes det er viktig å være selvstendig og å klare ting selv, men innimellom tar det kaka.

Jeg har virkelig prøvd å forbedre meg i det siste, men jeg vet liksom ikke hva jeg skal gjøre. Det er slik at jeg blir stresset av å se rot eller ha ugjorte gjøremål, så nøkkelen ligger i å takle at alt ikke er helt på skinner absolutt hele tiden.

Har du et ''flink pike-syndrom''? Dette er noe som sees mer og mer av samfunnet i dag. Jeg tar gjerne imot tips og triks for å senke kravene til meg selv, for jeg forstår at dette er noe som kan senke livskvaliteten min.

Følg Turkistliv på Instagram med å trykke her!

Lik gjerne Jenta med det blå håret på facebook.

''Alternativ'' mamma?

Noen tanker om fordommer.

Storsamfunnet trodde det skulle gå dårlig med Blitz-jenter som ble mødre i ung alder. Men det gikk forbausende bra.

Jeg har en alternativ klesstil og jeg pynter meg med flere piercinger, tatoveringer og uvanlige hårfarger. Hvordan påvirker dette meg som mamma? Påvirker det meg i det hele tatt?

Når jeg ble uplanlagt gravid som 17åring møtte jeg på mange fordommer. At jeg hadde knæsj blått hår, likte å gå i skinnjakker og naglebelter og hadde en ring i nesa gjorde ikke akkurat fordommene mot meg mildere. Jeg husker enda blikkene jeg kunne få når jeg gikk rundt med den store magen min, og helt ærlig kan jeg huske at jeg ble veldig lei meg noen ganger. Det var mange som snakket, og det nådde selvfølgelig frem til meg. ''Dette kommer aaaaldri til å gå bra!'', ''Hun røyker og drikker sikkert når hun er gravid...'', og tilogmed ''Hun burde virkelig ta abort, hun er ikke voksen nok!'' var noe av det som kom frem til meg. Jeg røkte og drakk selvfølgelig ikke etter at jeg fant ut at jeg var gravid, og hvor folk fikk disse spinnville idéene sine fra har jeg ingen anelse om. Men jeg tror det kan ha noe med mitt alternative utseende å gjøre, for selv om jeg var ung hørte jeg ikke sååå mye snålt om de andre unge gravide som jeg hørte om meg selv. Det var også mange som lurte på om jeg skulle skifte klesstil etter at jeg fikk barnet, som om det var et problem.

Det tok ikke lang tid etter at jeg fikk barnet at mange kom krypende og enten unnskyldte seg eller ga meg skryt for å gjøre en god jobb som mor. Når man blir mor for første gang som 17åring, sier det seg selv at man ikke kan forvente at jeg hadde nok livserfaring og ressurser til å gjøre en like god jobb som mor som godt voksne mennesker i full jobb og egen bolig. Men med tanke på situasjonen har jeg gjort enn bedre jobb enn man skulle tro var mulig. Jeg har alltid gjort mitt beste, selv om det ikke er alltid like lett å vite hva det beste er. Seks år og to barn senere sitter jeg her med mer erfaring, egen bolig, lykkelige barn og studerer grunnskolelærerutdanning. Jeg er veldig glad for at jeg har stått på og ikke droppet utdanningen min.

Ikke akkurat den typiske høygravide kvinnen.

Når jeg ble gravid for andre gang, vet jeg ikke om det var like mange reaksjoner. Jeg var litt eldre, var i et mer stabilt forhold, og jeg hadde bevist for verden at jeg fungerte som mamma. På dette tidspunktet var jeg så sikker på meg selv, at jeg dessuten ikke hadde brydd meg om noen sa noe på det. Når jeg ble gravid for tredje gang ble alle bare glade på mine vegne, og det forstår jeg jo veldig godt.

Sannheten er at jeg vet at det enda er de som tenker at et er upassende av meg som mamma å ha den stilen som jeg har. Jeg har vanskelig for å forstå hvordan stilen min skal påvirke hvordan jeg er som mor på noen måte. Stilen min sier ingenting om jeg gir barna mine nok trygghet, kjærlighet eller mat. Hvis det verste med meg som mamma er at jeg har en ring i nesa og blått hår må jeg jaggu gi meg selv en klapp på skulderen, for det er ikke verst. Vi er ingen perfekte - heller ikke i morsrollen -, men jeg tror vi har til felles at vi alltid prøver å gjøre det som er best for våre barn. Kanskje vi tror noe annet enn det som er best er det beste innimellom, men det er menneskelig å feile. Jeg tror det kan være godt for mine barn å vokse opp med en mor som meg - Jeg tror det viser dem at mennesker er forskjellige og kommer i mange varianter. At man kan være snill, en god venn, tålmodig, og helt som alle andre selv om man ikke ser ut som alle andre. Jeg tror ikke mine barn kommer til å bli ett av de barna som kanskje mobber ditt barn fordi det kler seg annerledes på ungdomskolen. Kanskje mitt barn derimot, er barnet som stiller seg opp mot mobberne og sier at dette ikke er greit.

Jeg husker så godt en gang i 2012, dette var før jeg fikk bil og lappen. På vei inn i bussen glodde en mann i 50åra veldig dømmende på meg, før han plutselig spurte: ''Hvorfor ser du sånn ut? Er det for å være rebelsk mot foreldrene dine, eller?''. Mitt svar var: ''Nei. Jeg gjør det for at datteren min ikke skal bli like dømmende som deg''

Følg Turkistliv på Instagram med å trykke her!

Lik gjerne Jenta med det blå håret på facebook.

Tatovering med håndavtrykkene til barna mine

Etter stormen kommer regnbuen 🌧🌈
Uttrykket "regnbuebaby" blir brukt på et barn som kommer etter tapet av et barn. Det er viktig å forstå at skjønnheten til en regnbue ikke gjør stormen mindre eller får den til å forsvinne. Når en regnbue kommer, betyr det ikke at stormen aldri skjedde eller at man ikke fortsatt jobber seg igjennom det den ødela. Det betyr at noe vakkert og fullt av lys har ankommet midt i det uendelige mørket. Stormskyer kommer trolig til å ankomme, men regnbuen balanserer det med farger, lys og håp ❣

Følg Turkistliv på Instagram med å trykke her!

Lik gjerne Jenta med det blå håret på facebook.

L'oreal Paris Colorista Washout - #aqua

Da har jeg laget min første videoblogg/vlog!

Jeg vet at den nye hårfageserien til L'oreal, colorista, har blitt en snakkis. Derfor tenkte jeg å teste denne ut selv. Dette er pastellfargen aqua i washout serien, som skal vare i omtrent to uker før den vaskes ut. Jeg skal lage en oppfølger senere og vise dere om fargen faktisk har blitt vasket ut.

Følg Turkistliv på Instagram med å trykke her!

Lik gjerne Jenta med det blå håret på facebook.

Ikke synkbar

Ikke synkbar 

De sier at lynet ikke slår ned
to ganger på samme sted.
Men sannheten er at lynet
sikter seg inn på det høyeste punktet den har i synet.

De sterkeste får alltid det verste,
de svakeste skal det ingenting til for å breste.

Du blir sendt i den verste stormen;
fordi fiendene dine ikke kan svømme.
Så hør på meg; ikke følg normen.
Du gjør ingenting godt med å rømme.

Pust inn den kalde duften
av den salte sjøluften,
kryss armene (det bruker å funke),
og si høyt;
"Jeg nekter å synke!"

Sitt på bølgene
som du eier dem.
Noter deg følgende;
du kommer deg frem.

Når tidevannet snur
og trekker deg ned,
det er da du flyr
langt opp, avsted.

Ankeret på båten
kan være veldig tungt.
Du kan være helt på gråten,
men hold hodet ditt ungt.

Husk på når du drukner,
at du må være seilklar.
Når alle andre flykter;
ROP; "Jeg er ikke synkbar!" 

Følg Turkistliv på Instagram med å trykke her!

Lik gjerne Jenta med det blå håret på facebook.

Wonderwoman

Idag skal jeg formidle en historie om en kvinne som er så fomlete at hun får til det mest utrolige. Bankkort, bilnøkler og mobiltelefoner ser ut til å forsvinne sporløst. ''I wonder where I left my keys, I wonder where I left my phone, I wonder where I left my....''. En wonderwoman uten like. Denne kvinnen er meg.

På Søndag skulle jeg låse ytterdøren min. Jeg ble distrahert av hunden til foreldrene mine som jeg passer imens de er i Spania, og plutselig ble nøkkelen bøyd. I et forsøk på å vende den tilbake knakk jeg nøkkelen rett av. En gang i tiden hadde jeg tre nøkler, men dette var den siste. Altså, jeg vet at de ligger her en plass, den ene henger på ekstranøkkelen til den gamle bilen jeg byttet inn for å anskaffe sjuseter. Historien om når jeg for et par måneder siden greide å låse bilnøklene inne i bilen min uten en anelse hvor ekstranøkkelen er, er også noe for seg selv. Det endte med at det måtte komme en mann fra veihjelpen og bryte opp bilen min. Det fungerte ikke så bra, så han måtte fiske ut nøklene fra en liten glipp han greide å pumpe frem fra noen verktøy han hadde liggende. Ivertfall, Jernia greide å kopiere den knekte nøkkelen min, så all creds til dem som reddet meg fra å skifte hele låsen. Jeg er helt utrolig.

Jeg husker veldig godt før jul, at Kent sa til meg utallige ganger iløpet av dagen at jeg måtte huske at bankkortet mitt lå i bukselomma. I irritasjon over hans undervurdering av mine evner til å holde kontroll på mine mest viktige gjenstander sa noe jeg noe slikt som ''Jada, hallo, jeg greier å passe på tingene selv, pass på dine egne saker, jeg er ikke dement enda''. Han fniste av meg, lite skjønte jeg at det var fordi han forutså hendelsesforløpet som fant sted dagen etter i butikken. Jeg ble tom for bleier, så da måtte jeg jo ta turen til butikken for å kjøpe bleier. Mikkel ble påkledd, og jeg kjørte uvitende til butikken, plukket opp en pakke bleier og gikk til kassa. Mannen bak kassen sa hvor mye jeg skulle betale, og jeg tok hendene i lomma for å ta frem bankkortet mitt før jeg innså det. Bankkortet var i bukselommen på buksa jeg hadde på meg dagen før. Min reaksjon var å se på han som stod bak kassen og si ''Husk på at bankkortet ditt ligger i bukselomma'', før jeg gikk ut, kjørte hjem igjen, lette over hele huset etter buksa før jeg fant den i vaskemaskina, for deretter å kjøre til en annen butikk og kjøpe bleier.

Jeg rekker ikke lengre å si - ''Kent, hvor er.....'', før han svarer - ''Ligger i kjøleskapet!''

Følg Turkistliv på Instagram med å trykke her!

Lik gjerne Jenta med det blå håret på facebook.

Opp av asken

Jeg regner med at de fleste har lagt merke til at jeg ikke har blogget på et halvt år.

Det har tatt lang tid å tenke over hva jeg vil gjøre med bloggen, og jeg har tatt en beslutning som trolig kommer til å skuffe mange av mine lesere. Det som er, er at jeg føler at jeg har kommet til et punkt der jeg ikke lengre har behov for å dele så mye mer om Lokes historie. Jeg føler at jeg liksom har skrevet alt som går an å skrive om hans historie, selv om han selvfølgelig er like viktig for meg. Samtidig har jeg følt meg litt presset når jeg har sett på lesertallene, for det er ganske tydelig hva leserne mine ønsker å lese om. Jeg ønsker å skrive om interiør, oppusning, reisemål, hårfarging, utdanningsløpet mitt og selvrealisering. Altså, helt andre ting enn det dere har lyst til å lese. Når jeg har skrevet et innlegg som jeg brenner for har jeg fått liten respons. Om jeg derimot skriver et innlegg som omhandler Loke og sorg, BOM, titusen sidevisninger, tusen delinger på facebook og klatring oppover topplistene. Jeg skjønner hva dere ønsker å lese, men jeg har ikke mer å komme med. Rett og slett. Sorgen min føles bearbeidet.

Derfor tar jeg et oppgjør og velger å skrive om det jeg føler for å skrive om, uavhengig av hva dere ønsker å lese. Det har ikke vært lett å ta denne beslutningen - men det er det som er riktig for meg. Jeg kan ikke bry meg om du synes dette er dumt fordi du vil høre mer, og jeg bryr meg heller ikke om du synes dette er et smart valg. Det er -mitt- valg, og om du synes det er bra eller dårlig er urelevant. Helt ærlig har jeg gått rundt og følt på dette helt siden 12.Mai 2016, men har liksom følt meg presset til å fortsette fordi jeg har fått enorm respons på innleggene mine.

Jeg har tatt en opprydning i bloggen siden jeg først var i gang med å slette noen spesifikke innlegg, og jeg regner med at mange blir skuffa over å se at jeg har skjult mange av mine mest populære innlegg. Dette er fordi jeg føler at jeg vil være mer - mer enn hun som mistet en baby i krybbedød. Opplevelsen har preget meg, men jeg ønsker ikke at den skal definere meg. Innleggene ligger i arkivet mitt enda, om jeg åpner dem igjen eller ikke vet jeg ikke. Men kontrasten av å se på responsen på disse innleggene kontra det jeg kommer til å skrive blir litt for sur for øyeblikket. Det jeg ser på som de viktigste innleggene mine som er rettet mot å hjelpe mennesker i sorg, får stå.

Ikke missforstå, Loke blir aldri glemt. Men når tiden har gått merker jeg at jeg går mindre og mindre til graven og jeg har fått mer og mer ro med det som har skjedd. Det er en helt naturlig sorgprosess som har gått sin gang.

Helt til slutt vil jeg si: Tusen takk!

Tusen takk til alle dere som har fulgt meg og delt sorgen min over Lokes død, og gleden over å få et nytt barn. Takk til dere som har fulgt meg igjennom sinne, sorg, fortvilelse og hjelpesløshet. Å miste et barn får frem så mye i et menneske. Denne bloggen har vært en utrolig viktig del av min sorgprosess, og jeg vet ikke om jeg hadde kommet meg like godt rustet igjennom sorgen uten den. Jeg angrer ikke et sekund på at jeg åpnet meg opp og lot dere ta del i min sti fra bunnløs sorg til en håpefull fremtid.

Før kapittelet blir lukket og det neste blir åpnet, ønsker jeg å ta et lite tilbakeblikk på hva jeg har oppnådd med deres hjelp:

Jeg var med i Kvinneguidens store skrivekonkuranse med en kommentar, og ble årets mest leste i 2015. Jeg har kommet i trykk med min historie i Seoghør, en gang i papir og to ganger på nett. Jeg har vært i VG for å opplyse om krybbedød og risikofaktorer. Vi har sammen samlet inn over 13.000 kroner på Lokes bursdag til Redd Barna. Jeg fikk førsteplass på Saleducks Blog Award 2015. Og ikke for å snakke om de tusenvis av kommentarene, delingene, ordene, tankene og dere som har fulgt meg igjennom godt og vondt. Dette har vært en reise helt utenom det vanlige, og jeg er evig takknemlig for at dere har hørt på meg og heiet på meg.

....og jeg skal ikke skuffe dere helt, det kommer nok flere sorgbaserte innlegg. Bare ikke på samme måte. Selv om den ikke handler om min sorg som jeg føler jeg har delt alt jeg kan dele om, er det ikke utenkelig at jeg gjør det jeg brenner for: Hjelper andre i en lignende situasjon.

Jeg håper noen av dere velger å følge meg videre!

Helt til slutt kommer noen utdrag som viser litt av den reisen jeg har gått igjennom, som dere har fått ta del i:

''Babyen min døde i krybbedød. Min gutt, min sønn, den lille velskapte kroppen som lå inne i magen min. Den vesle lillebroren som ga så mye glede inn i familien vår, fikk bare bli 7.5 måneder gammel. Det utenkelige skjedde, lille Loke Alexander døde. Sovende, uten forklaring, helt frisk, mett og velstelt. Det hele føles så meningsløst og uforklarlig, og ikke minst skummelt. Tenk at et lite barn bare kan dø uten forvarsel, og uten mening.''

-

''Jeg har blitt så vandt med å ha en lillebror i sengen ved siden av og mye skrall og spetakkel. Men ikke idag, idag var det helt stille. Ingen lillebror som ville ha frokostgrøt eller morgenpupp. Ingen lillebror som jeg kunne blåse på magen når jeg skiftet bleie på han. Ingen lillebror som kunne ligge i lekegrinda og skratte for seg selv imens storesøster spiste frokost. Ingen lillebror som Debora kunne vise frem i barnehagen. Ingen lillebror som jeg kunne ta med meg inn i butikken. Ingen lillebror som ville være i fanget hele tiden. Bare ingen lillebor. Bare stillhet og tomme armer.''

-

''15 minutter. 15 f******* minutter. Ingen snorking lengre, bare stillhet. Jeg tenkte ikke over at det var noe galt før jeg løftet opp Loke. Det så bare ut som han sov, han var varm og hadde helt vanlig farge på kroppen sin. Men, han var helt slapp. Armene og beina bare hang. Han rørte ikke på seg. Det å løfte opp sitt eget barn og innse at det er dødt, er en helt håpløs følelse jeg ikke kan beskrive. Det er som om noen drar ut hjertet ditt og spytter på det, tråkker på det, river det opp... Det finnes ingen ord. Alt var så uventet, jeg forstod ingenting. Jeg sparket til Pappaen og sa at han måtte ringe nødnummeret for Loke reagerte ikke på noe. Klokken 1 minutt over 3 ringte vi nødnummeret. Omtrent 15 minutter etter at jeg hørte han snorke. Beklager for at jeg gjentar meg, men jeg synes det er helt utrolig at et helt friskt barn bare dør iløpet av 15 minutter.

Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre når jeg holdt han. Jeg prøvde å puste inn i han for å gi han luft i lungene men det seig bare ut igjen med en gang. Jeg la fra meg Loke, og fikk panikk. Pappaen satt med nød-nummeret på tråden og holdt på med gjenopplivning. Iløpet av de neste 4 minuttene ble livet mitt snudd opp ned. Alle drømmene mine ble knust. Jeg sprang rundt som en tulling og hylte og så ut vinduet og jeg husker at tiden gikk utrolig sakte. Det føltes ut som om ambulansen brukte uendelig lang tid, men den brukte bare 7 minutter. Jeg husker godt at jeg prøvde å tilpasse meg den nye livssituasjonen allerede når jeg sprang rundt i panikk, og jeg tenkte mye over alt som nå ikke ble. Pappapermisjonen, lillebror som begynner i barnehage, lillebror på sin første skoledag... Etter at jeg hadde holdt på i fem minutter, dro jeg på badet og kledde på meg de første klærne jeg fant, åpnet døren på vidt gap slik at ambulansepersonellet skulle komme fort inn, tok meg et glass vann, og satt meg ned og ventet på ambulansepersonellet imens jeg så på Pappaen prøve å gjenopplive sønnen vår.''

-

''De prøvde å informere oss om hva de drev på med underveis og jeg husker at de sa at de sugde ut maten han hadde i magesekken. ''Ånei'', tenkte jeg. ''Nå blir han jo kjempesulten når han våkner opp igjen''. Det jeg husker aller mest at det de sa var, ''Nå jobber vi med å få det lille hjertet til å slå..... Foreløbig dunker ikke hjertet''.''

-

''Legen satt seg ned på en stol. Jeg visste at det var et dårlig tegn. Jeg håpte han skulle smile lettet når han kom inn, og si at han hadde våknet opp igjen men bare var forvirret over det som hadde skjedd. Men det gjorde han ikke, han satt seg ned på en stol og så på oss med et tomt blikk. ''Loke er koblet til en respirator. Han puster, og han har puls, men det med hjelp. Gutten deres kommer aldri til å bli den samme igjen. Han reagerer ikke på lys, han reagerer ikke på smerte. Gutten deres er hjernedød og vil ikke klare å puste uten hjelp. Det eneste han kan gjøre hvis han er i live nå, er å ligge der. Han kan ikke le, ikke sparke, ikke spise, og han vil aldri våkne opp igjen. Det er ikke den samme gutten som det var igår. Det eneste som er moralsk og etisk riktig er å avslutte behandlingen''.''

-

''Jeg gikk bort til henne, tok henne i hånda, og hun dro meg bort til noe hun måtte vise meg før hun ble med inn i bilen. Vi kjørte hjem og det var uvanlig stille i bilen. Vi gikk inn i huset. Det tok ikke lang tid før Debora spurte ''Hvor lillebror er hen?''. Jeg visste ikke hva jeg skulle si, hva skal man si til en 3åring for å hjelpe dem å forstå døden? Jeg satt meg ned, forklarte at lillebror ikke var her lengre, at han var død og at han ikke kom tilbake igjen. Øynene til Debora var knuste, hun forstod, selv om jeg trodde hun ikke kom til å gjøre det. Hun stirret på meg med et tomt blikk, og jeg har aldri sett et barn stirre på en slik måte før. Etter at hun hadde sett på meg en stund, sa hun ''Noen stjelt babyen vår?'', med en trist og alvorlig stemme. Jeg prøvde å forklare at ingen hadde stjelt han, og at han var i Himmelen som en engel og hadde det kjempefint. Så sa jeg til henne at vi skulle bort og se på lillebror etterpå, og at hun skulle være med. Det ville hun.''

-

''De forklarte at dette ikke var noens feil, iallefall ikke vår feil. At jeg hadde gjort alt riktig, at han var en stor og flott gutt og at det var ingenting jeg kunne ha gjort annerledes. Anestesilegen sa også at han har jobbet med dette i 30 år og har sett mange krybbedødsdødsfall. Iløpet av disse 30 årene var dette den første gangen han hadde kommet til stedet og barnet enda var varmt. Derfor hadde Loke satt sine spor i dem også, for siden han var varm skjønte de at dette barnet ikke kunne ha vært dødt lenge, så kanskje, kanskje, kunne de klare å redde han. At vi fant han så fort, tydet også på at han var veldig godt passet på.''

''Jeg elsker smerten og sorgen jeg bærer på. Faktisk - så omfavner jeg den.''

''Årlig dør det omtrent 400 barn tidlig i livet i Norge. Dette er 400 familier i sorg, i sjokk, familier som vi glemmer. Vår familie er en av disse 400 familiene. Loke Alexanders død var ingen internasjonal katastrofe som rammet hele verden. Vi fikk ingen akutt hjelp, ingen psykologer på døren, ingen spesielle støtteordninger... Men likevel, var dette like fult verdens undergang for oss. For oss som sitter igjen, føles det som en katastrofe i like stor grad som katastrofer som rammer flere. Som om hele verden har rast sammen, selv om verden går videre uten å blunke over Loke Alexanders død. Det er utrolig bra at alle står klare når større katastrofer skjer, men jeg savner det samme når en singeltsunami rammer en familie.''

-

''Å fortelle meg at jeg skal fokusere på det positive gir ikke mening. Det finnes ikke noe positivt i at sønnen min døde. Jeg er takknemlig for det jeg har - men også lei meg for barnet jeg mistet. Jeg er ikke bare en av delene. Sorgen og gleden går hånd i hånd. Det at jeg sørger betyr ikke at jeg er utakknemlig, jeg vil heller si at sorgen kommer av en takknemlighet ovenfor noe som jeg har hatt som ble revet så brått ifra meg.

Idag håper jeg at alle som har barn er takknemlige for at middagsbordet er så fullt som det skal være - for det er virkelig den største velsignelsen man kan få. Husk på alle foreldrene som har en tom stol med bordet. Tenk på hvor vanskelig hverdagen er for dem som mangler ett barn eller flere på jorden, og vær takknemlig for at du er så heldig at du har hvert eneste ett her med deg. For alle er dessverre ikke like heldige.

Med første øyekast kan jeg kanskje virke utakknemlig - men jeg tror ikke noen kan være like takknemlige over noe som de som har opplevd et vondt tap. Se igjen. Takknemligheten min gå dypere enn man skulle tro, for jeg vet hvor fort et barn kan bli revet ifra meg. Jeg vet hvordan det føles når noen river barnet mitt brutalt ut av armene mine og jeg aldri får se det igjen. Jeg tar aldri noe for gitt lenger, for jeg vet at det kan bli borte med et knips. Så vær så snill, ikke be meg om å være takknemlig for det jeg har når jeg deler mine sorger. Jeg er ikke lei meg fordi jeg velger å se på verden med negative øyne. Jeg er lei meg fordi babyen min er død.

Ikke tro at jeg er utakknemlig fordi jeg er lei meg, og ikke tenk at jeg ikke sørger lenger bare fordi jeg kan tenke positivt. Istedet for å tro at du forstår hva jeg føler, spør meg. Spør meg om de tomme armene mine, og jeg vil takknemlig og positivt fortelle deg om den nydelige gutten som skulle fylle dem. Spør meg om gutten som lærte meg å holde hodet over vann. Spør meg om han som lærte meg at kjærligheten er større enn døden, spør meg om han som lærte meg at jeg kan overleve det umulige. Spør meg om min største velsignelse og min største sorg - spør meg om min sønn.

Husk han like godt som du husker meg. Inviter han også, når du inviterer meg. Jeg ønsker at du husker at han levde. Del hans historie, hans kjærlighet, hans minne, hans liv. Hvis du vil lette hjertet mitt mer - si navnet hans høyt. Ofte. Uten å nøle.''

-

''Du kommer til å høre snakk om å ''gå videre'' og å ''komme over det'', som om sorgen din er datomerket med siste forbruksdag. Som om du bare kan legge smerten din i et skap og glemme den. Smil til de som sier dette, og tenk på hvor heldige de har vært som aldri har levd i det marerittet du står midt i.

Å miste et barn er som å miste en del av deg selv. Det er som å miste fremtiden sin, å miste sjelen sin, det er som om noen river ut hjertet ditt, hiver det på bakken og tramper det flatt. Det strider imot naturen og det tar lang, lang tid før du finner deg selv igjen. Der vil alltid være ett hull i hjertet ditt, like stort som barnet du mistet. Barnet ditt er helt uerstattelig, og ingenting vil fylle tomrommet. Men, hjertet ditt vil vokse seg større og vakrere, rundt tomrommet som barnet ditt la igjen. Kjærligheten og smerten du bærer for ditt barn vil være vevd inn i deg. Barnet ditt vil fungere som drivstoff, og få deg til å gjøre ting du aldri hadde drømt at du kunne gjøre. Du vil finne en måte å leve for barnet ditt, slik som jeg gjør med å skrive dette til deg. Det kommer til å bli vakkert, men også vanskelig.

Kjære nyrammende foreldre. Veien du må gå er den lengste og mest smertefulle reisen du kommer til å være med på. Men sammen med smerten kommer også en stor gave fra kjærligheten du føler for ditt barn. Selv om vi som har mistet barn bærer en stor byrde, ga barna våre en stor gave til oss når de dro. Vi sitter igjen med en visdom om livet som få vil få oppleve å sitte med. Når hjertet til barna våre stoppet, mistet vi også en del av oss selv, en del vi aldri får tilbake. Når man mister noe så dyrebart som et barn, ser man alt fra et annet perspektiv og ser livet på en annen måte. Jeg kunne aldri forestilt meg et liv uten Loke Alexander før han døde, min vesle gutt som jeg bare fikk beholde i litt over 7 måneder. Men jeg har ikke noe valg. Det finnes et liv etter dette, selv om jeg aldri hadde trodd det på forhånd. På grunn av det vi har vært igjennom, på grunn av det barna våre lærte oss, vil vi alltid være tilgjengelig for et barn. Vi vil aldri ta et barn for gitt. Vi vil sette pris på et barn på en annen måte enn andre foreldre, fordi vi har fått et barn brutalt revet ut av armene våre. Vi vet hvor skjørt livet er, og hvor viktig det er å ta vare på. Og det er virkelig en gave.

Vi elsket barna våre alt vi kunne når de var her. Ingen kan noensinne ta det ifra oss. En dag vil du finne en vei du kan gå. En dag vil du kunne se tilbake og si at du overlevde døden til ditt eget barn.''

 

Så da reiser jeg meg, opp av asken. Sterkere enn noen gang.

Følg Turkistliv på Instagram med å trykke her!

Lik gjerne Jenta med det blå håret på facebook.

Englemamma

Les mer i arkivet » Mai 2017 » April 2017 » November 2016

Lik meg på facebook


Følg meg på blogg.no

Instagram


  • Om meg



  • Skap meg ikkje om med skugge.
    Eg vil vera den eg vart.
    Eg er sorg i kvite klede,
    Eg er gleda kledd i svart.

    Skap meg ikkje om med glede,
    eg vart den eg ville bli :
    Konge i eit ukjent rike,
    Slave i mi eiga tid.
    hits