Alle mennesker dør, men ikke alle lever

Det ble gjort en studie på 100 eldre mennesker som var nær døden hvor de ble spurt om å reflektere over hva de angrer mest på i livet. Svaret er egentlig ikke overraskende - de angret ikke mest på at de ikke satset godt nok på jobben eller handlet mer fornuftig i livet. Nesten alle angret mest på noe som handler om sjanser de ikke tok - ikke noe dumt de hadde gjort. At de ikke gjorde mer for barna sine, at de ga opp for fort, at de ikke satset alt de hadde når de hadde sjansen. Risikoene de ikke turte å ta i redsel for å feile. La meg spørre deg: Ønsker du at dine siste ord skal være: ''Hvis jeg bare....''?

Jeg tror at dette er noe vi alle er fullt klar over - men vi tar det bare som fine filosofiske ord, og tar det aldri helt inn til oss.

Hvorfor eksisterer du? Er livet konstruert for at du skal våkne opp, dra på jobb, komme hjem og betale regninger?

Jeg kom over en interessant artikkel her en dag. Til tross for at jeg (og sikkert mange andre med meg) er livredd for å være oppe i luften i et fly, er det statistisk sett mye tryggere for et fly å være oppe i luften enn nede på bakken. På bakken begynner flyet å bli utslitt, få funksjonsfeil og ruste, mye raskere enn det noen gang hadde gjort oppe i luften. Det gir mening, fly var tross alt skapt for å være i skyene, ikke for å stå på bakken. Og hvert menneske vi møter, er skapt for å leve ut livet sitt, og bruke det potensialet det har. Vi er livredde for å fly fordi vi er livredde for at flyet skal styrte, når sannheten er at det er større sjanse for at noe skal gå galt på bakken. På samme måte er vi redde for å satse på det viktige i livet, fordi vi er redd for at det skal feile. Men, sannheter er: Hvis vi ikke satser går det galt uansett. Kanskje er det største tapet man kan ha å leve hele livet sitt på bakken uten å ta av?

life quote. Inspirational quote. Motivational.
Licensed from: PENCHAN / yayimages.com

Det finnes noe som tar flere liv enn noen form for sykdom eller ulykke. Redsel og tvil. Disse to alene har knust flere liv enn nederlag og feilsteg noen gang har drømt om. Husk at det ikke finnes noen lette fjell å klatre, og desto høyere fjellet er desto vanskeligere og lengre er veien. Du velger selv hvilken smerte du vil ha. Smerten du får på veien til suksess, eller smerten du får av angeren på at du aldri prøvde.

Vil du ha et tips? Følg hjertet ditt, ikke hodet. Hvis noe føles riktig, er det som oftest det. Hvis noe føles feil, stemmer som regel det også. Ikke la deg selv bli definert av fortiden din, du er født på ny for hvert sekund som kommer. Lev livet ditt. . Du må handle før det er for sent, for det finnes ingenting som heter overtid i livet.

Du kan ikke gå tilbake for å lage en ny begynnelse, men du kan starte nå og lage en helt perfekt slutt.

The 25 Biggest Regrets In Life. What Are Yours?

Følg Turkistliv på Instagram med å trykke her!

Lik gjerne Jenta med det blå håret på facebook.

#mamma #anger #livet #filosofi #død #døden

Posttraumatisk vekst

"Alla dessa dagar som kom och gick - inte visste jag att de var livet" - Stig Johansson

Tusen takk Loke Alexander, for den største gaven jeg noensinne kunne fått!

Lokes død vil alltid prege livet mitt, men jeg vil aldri la den definere meg.

Da er dagen her, den 12 Mai. Ett år har gått siden lille Loke Alexander reiste til Himmelen. Tenk hvor forandret livet mitt har blitt på ett år. Når jeg la meg om kvelden den 11 Mai 2015, var jeg en nygift tobarnsmor som akkurat hadde kjøpt meg hus. Jeg hadde alle verdens drømmer om fremtiden - men dette hadde jeg aldri i livet sett for meg. Når slikt skjer er det lett å ta på seg en offermaske, og jeg forstår godt hvorfor. Det er jo grådig urettferdig. Men, jeg tror ikke livet mitt blir bedre hvis jeg føler seg som et offer og går rundt og synes synd på meg selv. Jeg vil ikke at alle skal synes synd i meg, for Loke ga meg en gave og en visdom jeg ikke kunne fått på noen annen måte. Jeg føler meg heldig som fikk bli mamma og beholde Loke den tiden vi hadde han her. Dere tenker kanskje at det er rart at jeg føler meg heldig som har mistet barnet mitt, men det er sannheten. Grunnen til at jeg føler dette store savnet kommer jo av en ting alene - den store kjærligheten og gleden Loke ga meg når han var her. Og all smerte i hele verden er verdt den gleden han har gitt meg. Hvis jeg lar sorgen styre meg, istedet for å styre sorgen, tror jeg at jeg ignorerer den lærdomen Loke har gitt meg og det hadde vært en skam. På dette året har jeg vokst mer som menneske enn alle de andre årene i livet mitt til sammen. Det er enkelt å leve på autopilot og glemme verdien på menneskene rundt oss.

Når noen dør får man seg alltid et spark bak. "Jeg skulle satt mer pris på han når han var her", "Jeg skulle besøkt henne mer" og "Jeg sa ikke ofte nok hvor glad jeg var i han" er vanlige tanker. Noen lærer aldri og får det samme sparket igjen og igjen, men det ønsker ikke jeg. You only need to tell me onceLivet er en gave, og vi må aldri ta noen for gitt. Før vi vet ordet av det er de borte. Når Loke døde angret jeg blant annet på at jeg var gretten når jeg ble vekt om natten, og kunne gjort hva som helst for å oppleve det med han igjen. Det er jo helt vanlig at trøtte foreldre ikke er glade i å bli vekt annenhver time, men nå er det for meg ingenting annet enn en glede. Når Mikkel gråter om natten er jeg ikke lenger som en zombie på autopilot. Jeg føler en enorm lykke fordi jeg har gleden av å amme, kose og trøste en liten babykropp som er helt avhengig av meg. Loke døde, og ga meg på en eller annen merkelig måte mer mening i livet når han dro. Jeg vil aldri kaste fra meg den gaven. Å grave meg et stort hull og sette livet i reverse føler ikke jeg hedrer Loke på noen måte, tvert imot! Jeg vil IKKE la denne opplevelsen hemme livet mitt. Istedet for Posttraumatisk stress, satser jeg på Posttraumatisk vekst.

Selvfølgelig elsker jeg Loke. Selvfølgelig savner jeg han. Og ja, jeg kunne nok gjort hva som helst for å få han tilbake. Han er tross alt barnet mitt. Men, det som har skjedd har skjedd og jeg kan ikke gjøre noe med det. Å la livet stå fast i sorgen føler jeg ikke går noen vei, jeg vil heller hedre minnet hans med å lære av denne opplevelsen istedet for å la den hemme meg. Jeg vil ikke at folk skal se på meg og tenke "stakkars henne" og få uendelig med sympati, jeg ønsker heller at folk skal tenke at jeg er beintøff som kommer styrket ut av dette og å hjelpe andre mennesker i sorg.

Jeg vil oppfordre alle til å tenke over noe i dag. Tenk på alle de menneskene som står deg nærmest.... Hvis de døde imorgen, er det noe du hadde angret på? Fortell dem det, man vet aldri. Imorgen kan være for sent.

Helt til slutt vil jeg dele dette kjente verket med dere;

De nære ting

"Ditt sinn monne flyve så vide omkring,

det er som du glemmer de nære ting,

det er som du aldri en time har fred,

du lengter bestandig ett annet sted.

 

Gå inn i din stue, hvor liten den er,

så rommer den noe ditt hjerte har kjær.

På ropet i skogen skal ingen få svar,

finn veien tilbake til det du har.

 

Du syns dine dager er usle og grå.

Hva er det du søker, hva venter du på?

Når aldri du unner deg rast eller ro,

kan ingen ting vokse og intet gro.

 

Den lykken du søker bak blående fjell,

kan hende du alltid har eiet den selv.

Du skal ikke jage i hvileløs ring,

men lær deg å elske de nære ting."

- Arne Paasche Aasen -

 

Følg Turkistliv på Instagram med å trykke her!

Lik gjerne Jenta med det blå håret på facebook.

#mamma #englemamma #mammablogg #krybbedød #sorg #savn #etbarnforlite #død

11 Mai 2015 - fra nå og til evigheten

Jeg åpner øynene.

Alt er svart.

I distansen ser jeg et svakt lys,

i distansen.

Jeg tar hendene opp foran ansiktet,

lyset blender meg.

Plutselig hører jeg musikk.

Rolig musikk som gir meg ro i sjelen.

Hendene mine faller ned fra ansiktet

og jeg ser noen hvite streker strekke seg mot meg i distansen.

Musikken danser mot meg.

Som en

magnet

blir jeg trekt mot det hvite lyset i bakgrunnen.

Øynene mine går ned i bakken,

og jeg ser føttene mine.

Jeg er barbeint,

blå neglelakk.

Det er vanskelig å vite akkurat hva jeg står på,

men det er kaldt

og luften er tung.

Føttene mine begynner å gå mot lyset,

og for hvert skritt blir den lyse sirkelen større,

luften blir friere,

musikken høyere

og det blir varmere.

Jeg går

og går

og går

og går.

Plutselig legger jeg merke til

at i lyset sitter en liten skikkelse alene på bakken.

Skikkelsen gir meg en følelse av håp og glede,

og jeg får en trang til å springe mot den.

Jeg kommer nærmere og nærmere.

Så ser jeg det -

det er en liten babygutt som sitter på bakken.

Spreller med armene

og strekker dem mot meg.

Smiler og ler med en trillende latter.

Det er Loke Alexander.

''Endelig!'', sier jeg

før jeg tar han opp i armene mine.

Plutselig forsvinner vi.

Jeg åpner øynene,

ligger i senga mi.

Ved siden av meg ligger en liten gutt på litt over 7 måneder.

Loke Alexander.

Glad og lys våken.

Jeg tar opp mobilen,

ser på klokka.

Datoen er 11 Mai 2015, klokken er 7.

Tidlig start på dagen,

igjen.

Jeg er lykkelig og uvitende.

Jeg har ingen anelse om hva det vil si å ha et dødt barn.

Jeg er nygift, tobarnsmor, akkurat flyttet inn i en ny bolig.

Alle verdens drømmer flyr i meg, og jeg har hele livet mitt foran meg.

Og slik blir det,

for alltid.

Dagen tar aldri slutt,

og kvelden kommer aldri.

Ingen Loke som vinker god natt til meg for siste gang.

Ingen mørke tepper som legger seg over tilværelsen.

Ingen døde barn.

Ingen 12 Mai,

for 12 Mai kommer aldri.

Det er 11 Mai 2015,

fra nå og til evigheten.

 

Følg Turkistliv på Instagram med å trykke her!

Lik gjerne Jenta med det blå håret på facebook.

#mamma #englemamma #mammablogg #krybbedød #sorg #savn #etbarnforlite #død

Les mer i arkivet » Oktober 2017 » September 2017 » August 2017

Lik meg på facebook


Følg meg på blogg.no

Instagram


  • Om meg



  • Skap meg ikkje om med skugge.
    Eg vil vera den eg vart.
    Eg er sorg i kvite klede,
    Eg er gleda kledd i svart.

    Skap meg ikkje om med glede,
    eg vart den eg ville bli :
    Konge i eit ukjent rike,
    Slave i mi eiga tid.
    hits