Å forandre et liv til noen man ikke kjenner

Det var en vanlig dag med et barn som ikke ville sove. Hodet mitt dunket, jeg var sliten. Hvorfor skal det være så vanskelig å få lagt henne? Livet som mamma med en far som reiser masse med jobben er ikke alltid bare-bare. Noen ganger er jeg så sliten at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg, og jeg skulle bare ønske at hun kunne sovnet. Vært litt enklere. Gitt meg litt mer ro. At jeg fikk litt mer fred. Når hun var baby hadde hun kolikk, og småbarnsmor-drømmen var langt fra den drømmetilværelsen jeg så for meg. Endelig sovnet hun.

Jeg kastet meg ned på sofaen og slengte beina på bordet. Tok opp mobilen og scrollet nedover neewsfeeden på facebook. Og der såg jeg det. I det øyeblikket forandret et lite menneske jeg ikke kjente hele mitt liv. Fra natt til dag. Hjertet mitt gikk opp i halsen, for dette kunne ikke være sant. Det er ikke lov. Kroppen min begynte automatisk å skjelve og stemmen min hikstet. Tårene ville ikke slutte å renne og jeg reiste meg opp og jeg gikk med faste skritt mot soverommet og åpnet døren. Der lå mannen min på senga og så forvirret på meg imens jeg stod der. Og skalv. Med tårene nedover kinnene mine. ''Hva er galt?'', spurte han. Munnen min var tørr og jeg klarte nesten ikke å prate før jeg hikstet det ut. ''Sønnen til venninna mi er død'', og jeg lot han lese historien til det lille menneskelivet som forandret mitt liv.

Fra dette øyeblikket var det ikke travelt å være mamma. Fra dette øyeblikket var jeg ikke lengre sint fordi hun ikke ville sove, fordi jeg visste det kunne være verre. Fra dette øyeblikket forandret livet mitt seg fra natt til dag. En liten kropp jeg såvidt fikk møtt forandret mitt liv. Jeg visste nå at jeg ikke hadde noe å klage over. Jeg visste at jeg ikke kunne ta det for gitt. Jeg visste nå hvor heldig jeg var - og hvor viktig det var å ta vare på det. Jeg gikk fra sliten småbarnsmor til supermamma på et knips.

Natt til 12. Mai 2015, ble mitt verste mareritt virkelighet. Jeg løftet opp lille Loke Alexander, og det var ingen tegn til liv. Det er ikke mye vi vet om hva som har hendt, det eneste vi vet er at det lille hjertet sluttet å dunke et sted imellom 02.45 og 03.00. Begravelsen vil finne sted i Langevåg kyrkje Torsdag den 21.05 klokken 13.00. Alle, både nære som fjerne, er velkomne til å vise sin støtte og kondolanse. Vi trenger all støtte vi kan få i denne tiden.

Det føles selvfølgelig utrolig urettferdig at dette skulle skje oss, akkurat kjøpt oss hus, nygifte, og alt så ut til å gå riktig vei. Ekstra surt føles det siden vi tok alle forehåndsregler, ikke røkte jeg under svangerskapet, ikke brukte han pute, jeg ammet hele veien fra fødselen og frem til han dro, og alltid ble han lagt på ryggen. Men samtidig er det godt å vite at det ikke er noe jeg kunne ha gjort annerledes. Jeg synes også det er viktig å få frem, siden mange av vennene mine er småbarnsmødre og gravide, at dette skjer heldigvis utrolig sjelden. Det er ingen tall for 2014 enda, men i 2013 var det 8 barn i Norge som døde av krybbedød. Nå blir det en stund til vi får obduksjonsrapporten, men etter det vi har fått vite av legepersonell frem til nå, er det dette det heller mot. Bare ta vare på tiden, og prøv å ikke bekymre dere for masse. Jeg føler jeg har brukt for mye tid på å være nervøs og sjekket han gjennomsnittlig 10 ganger om natten, men når vi stod midt i det hadde det ikke mye å si at jeg så på han for 15 minutter siden. Dette er bare en forferdelig tilfeldighet, som jeg ikke unner noen andre å oppleve.

Hvil i fred, mammas, pappas og storesøsters kjære skatt 

 

Dette er historien til en av mine gode venninner, og jeg ble så inderlig rørt når hun fortalte meg dette. Hun takket meg for min åpenhet fordi jeg hjalp henne å få perspektiv på livet og bli den moren hun har blitt idag, samtidig som hun sa at hun følte seg slem som fortalte dette til meg.

Men, er det ikke det beste jeg kan få høre? At min sønns død ikke var helt uten nytte? At min sønn har forandret på noens liv med sin historie? Tenk at en liten gutt med navn Loke Alexander har forandret så mye for så mange - også for mennesker han ikke kjente. Min lille, fantastiske superhelt.

Følg Turkistliv på Instagram med å trykke her!

Lik gjerne Jenta med det blå håret på facebook.

Les mer i arkivet » August 2017 » Mai 2017 » April 2017

Lik meg på facebook


Følg meg på blogg.no

Instagram


  • Om meg



  • Skap meg ikkje om med skugge.
    Eg vil vera den eg vart.
    Eg er sorg i kvite klede,
    Eg er gleda kledd i svart.

    Skap meg ikkje om med glede,
    eg vart den eg ville bli :
    Konge i eit ukjent rike,
    Slave i mi eiga tid.
    hits