Pauseknapp

7 måneder og 19 dager

230 dager, 15 timer og 29 minutter

32 uker

5535 timer

223129 minutter

19,927,740 sekunder

63.19% av ett år

Det var lengden på ditt liv fra da du kom til verden den 23.09.2014 klokken 14.10, til du ble koblet fra respiratoren den 12.05.2015 klokken 05.39.

Det er ett år, 5 måneder og 27 dager siden du døde. Savnet over deg er like stort den dag i dag, og noen dager er vanskeligere å håndtere enn andre. Men jeg føler jeg funnet flere strategier å bære sorgen på, å ha deg med meg videre. Trist nok, desto mer tid som går desto vagere blir minnene. Det er rart å tenke på at du i det hele tatt har eksistert for alt virker så usannsynlig. Men, jeg vet du har vært her, for jeg kan enda føle morskjærligheten til deg inne i hjertet mitt. Jeg kommer alltid til å savne deg, du var et helt menneske, et helt barn, min sønn. Og det er du enda. Tenk at du er den som har lært meg mest om alt i livet, du ga meg en visdom jeg ikke kan forklare. Man sier at det å få barn forandrer livet totalt. Det er forsåvidt sant. Men, merkelig nok, det å miste et barn forandrer livet mer på alle mulige måter. Vi sier gjerne at den verste smerten man kan oppleve er å føde et barn, jeg vil si at den verste smerten man kan oppleve er å begrave ett. Selvfølgelig ikke på det fysiske plan, men ingen som ikke har stått der selv kan se for seg den mentale torturen når man står midt i vakumet av ha mistet det mest dyrebare man har. 

Mikkel har fått leve i 7 måneder og 22 dager, altså 236 dager. 6 dager lengre enn Loke fikk leve. Skal jeg virkelig få beholde deg? Du er så magisk og dyrebar, mitt hjerteplaster, min skatt. Jeg skal passe på deg med hud, hår og klør og ikke la deg komme ut av syne. Ingenting skal rive deg vekk fra meg. Det har roet seg litt nå som du har blitt eldre enn Loke ble, men redselen er der enda. Når man har opplevd noe slikt former det deg, det gjør noe med deg. Det setter spor og du blir aldri helt den samme igjen. Å finne deg var det verste, Loke. Å løfte deg opp og innse at du var død. En liten babykropp, helt slapp. Ingen føtter som sprellet og ingen pust. Ikke når jeg pustet inn i deg heller, all luften fløy ut av deg igjen. Det som plager meg mest, og som alltid kommer til å plage meg, er at jeg aldri får et svar. Hva skjedde med deg den natten? Bare sluttet du å puste? Var du syk? Var det noe galt med deg? Ble det gjort noe galt mot deg? Kunne jeg gjort noe annerledes? Hvis jeg bare kom ned litt før? Hvis det bare var jeg som bysset deg i søvn igjen? Hvis bare... 

Lille venn, jeg savner deg slik.

Følg Turkistliv på Instagram med å trykke her!

Lik gjerne Jenta med det blå håret på facebook.

Les mer i arkivet » April 2017 » November 2016 » Oktober 2016

Lik meg på facebook


Følg meg på blogg.no

Instagram


  • Om meg



  • Skap meg ikkje om med skugge.
    Eg vil vera den eg vart.
    Eg er sorg i kvite klede,
    Eg er gleda kledd i svart.

    Skap meg ikkje om med glede,
    eg vart den eg ville bli :
    Konge i eit ukjent rike,
    Slave i mi eiga tid.
    hits